Livstrett...

Sitter her på formingsrommet, et koselig rom i andre etasje av et flott, gammelt bygg, med store, høye vinduer med utsikt til hele resten av skolen, vanligvis det koseligste stedet på skolen. Men det har vært mørkt ute siden tre-firetiden i ettermiddag, og jeg hører regnet gjøre snøen til slaps og is. Ble lokket til peisstuen med løfter om fyr i peisen og brettspill, men da jeg kom ned dit satt alle og så på SAW, så trakk raskt opp igjen hit til kunstloftet;).

Skulle egentlig sitte og jobbe med et julegaveprosjekt, men er nesten ferdig, så tok en pause og satte meg med dataen jeg tok med meg opp. Så ble jeg sittende å tenke på livet igjen. På fortiden, på livssituasjonen min nå, på ting som er vanskelige og «tunge», men som «alle andre» virker å få til uten problemer, og på hvordan det går elever som er 10 år yngre enn meg på skolen som har utrettet langt mer enn meg i livet* 
-- og jeg kjenner først og fremst på en angst for at ting kanskje ikke kommer til å bli bedre. Fortid er fortid, den får jeg ikke endret på og må bare bearbeides, men nåtiden er jeg «stuck» i, og fremtiden kommer jeg ikke unna, og det er så mange ting jeg ville gitt hva som helst for å gjøre om, eller ikke måtte deale med og skamme meg over

-- og jeg kjenner rett og slett at jeg er sliten. At jeg vil slippe. At det er nok nå.

Misforstå meg rett, jeg går absolutt ikke med selvmordstanker eller noe, men klarer bare ikke å la være å tenke på usikkerheten rundt fremtiden, og hvor sliten jeg er av livet som det er nå, og stadiet jeg ennå er på. Da jeg begynte på sosionomstudiet i Sogndal følte jeg at jeg var kommet til paradiset, hvor livet endelig, endelig skulle begynne... men nei, det skulle ikke bli noe av, for studiet var bare et feilskjær og her sitter jeg på bar bakke igjen.

Planen min nå er å flytte til Trondheim og komme meg ut i arbeidslivet, og så ta studiene når jeg er motivert igjen og vet hvor jeg vil, men er høyst usikker på hvordan det kommer til å gå, har ikke all verdens arbeidserfaring og kommer nok til å måtte oppsøke nav for støtte og rådgiving. Har en pustepause fra livet mens jeg går her på Namdals, men det kommer ikke til å vare evig. «Friminuttet» på folken er allerede halvveis over, og så blir jeg kastet ut i hverdagen igjen, og jeg har et bilde i hodet av at jeg tar skrittet ut døren fra et varmt hus til i en grå gate hvor det høljer ned. Allerede er vi bikket over i desember måned, og det går bare fortere og fortere. Tiden renner ut.

Støtter meg til gledene i livet så best jeg kan, og føler faktisk at jeg er blitt flinkere til å henge med folk istedenfor å bare sitte på rommet i det siste, og det døyver de vonde følelsene og tankene. Det hjelper å ri, det hjelper å trene luftakrobatikk, og det hjelper at vi snart kan vente oss store mengder snø. Men jeg skulle ønske jeg hadde en tidsmaskin som kunne fortalt meg hvordan livet kom til å se ut om fem år.
Jeg hater denne uvissheten. Men i det minste blir det i hvert fall snart kaldt nok :D !

*Liseliten sier alt dette langt bedre enn meg.