fredag 27. juni 2014

Smarttelefon for nybegynnere

Har fått ny mobil, og føler meg som en dinosaur. Min trofaste gamle Nokia n97 har pensjonert seg og blitt reservetelefon. Touch-skjermen hadde begynt å tulle mer enn en overtrøtt ponni på skogstur, og batteriet hadde bortimot takket for seg slik at det var umulig å bruke telefonen til å ringe med om den ikke var koblet til strøm. Pleide å spøke med at jeg hadde fasttelefon og ikke mobiltelefon.

Således ble det altså ny mobil, en Huawei Ascent y330. Flott at jeg har en mobil jeg ikke kan uttale navnet på. Ladet opp vidunderet og brukte en evighet på skjermen der man taster inn pin-koden for første gang fordi jeg trodde knappen du avsluttet med var knappen du fjernet sifre med. Så var jeg stuck en evighet til når jeg måtte skrive inn passordet til det trådløse nettverket fordi dette er en moderne telefon uten tastatur, og mobilen skrev inn bokstaver som lå både én og to centimeter unna der jeg faktisk trykket, med blyant, på den fantastiske nye touch-skjermen.

Etter å ha spurt meg om jeg har en Google-konto (jeg løy og svarte nei), om jeg vil sende alt av brukerdata til Google (nei), og om værvarslingssystemet skulle få lov å sende brukerdata til Google (nei), var jeg endelig inne på hovedskjermen, hvor jeg så et nydelig bakgrunnsbilde, dato og klokkeslett, og værmelding for Berlin. Å fortelle mobilen at jeg bor på Vestlandet tok meg flere minnutter. Jeg mistenker at en erfaren bruker ville brukt to sekunder og ett tastetrykk.

I tillegg er vidunderet veldig tynt og glatt, så jeg tør knapt nok løfte den opp fra pulten, fordi jeg holder på å glippe den hver gang og jeg er redd jeg kommer til å miste den i gulvet 20 000 ganger før dagen er omme hvis jeg begynner å faktisk gå rundt med den.

I-landsproblem?

PS: har klart å komme meg på App Store, installere Snapchat og følge min første bruker (Liseliten). På bare én time. Stolt.

torsdag 26. juni 2014

Ting som gjør meg glad

Er som sagt noen stille og litt for rolige dager her nå. Så tenkte jeg skulle samle en liste over ting som gjør meg glad, eller bare generelt fungerer som terapi :)

 ♦ Sprangriding.

 ♦ Å kose meg på tur i fjellet med familiens gordonsetter Sasha.

 ♦ Følelsen av at noen trenger meg.

 ♦ Når jeg er på en skikkelig god tur med Sasha og hun ser på meg med verdens gladeste og mest takknemlige blikk.

 ♦ Å snakke med, eller være med noen jeg er virkelig glad i og oppleve at den personen er akkurat like glad i meg.

 ♦ Å sitte i en glovarm dusj, i mørket, og bare slappe heelt av.

 ♦ Tordenvær!

 ♦ Sportsklatring.

 ♦ Luftakrobatikk.

 ♦ Kos på sofaen med hunden med bål i peisen.

 ♦ Lange rideturer.

 ♦ Å få vist frem ting jeg er flink til.

 ♦ Nysirkus.

 ♦ Snø.

  Når jeg blir ferdig med en tekst jeg har gjort meg virkelig flid med, enten her på bloggen eller et annet sted. 

 ♦ Når jeg merker at jeg får hatt et "bånd" mellom meg og en hest jeg har ridd en stund.

 ♦ Et hei eller et smil fra en person jeg treffer på gaten. 

 ♦ En real bjørneklem fra en venn jeg ikke har sett på lenge.

 ♦ Når jeg leser fine, sterke eller bare gode tekster på andres blogger og blir inspirert.

 ♦ Når vilt fremmede mennesker gjør snille ting for deg som de ikke hadde trengt å gjøre.

 ♦ Å bake, eller generelt bare å lage god mat.

 ♦ Når jeg får snakket med andre som har det som meg om ting jeg vanligvis ikke snakker om.

 ♦ Å jobbe i kafé, eller andre servicesettinger hvor
    jeg får glede andre mennesker.
  
 ♦ Mitt kjære Sogndal.

 ♦ Følelsen av å ha gjort et godt dagsverk.

 ♦ Mitt kjære Trondheim.

 ♦ Alle vennene mine.

 ♦ Når jeg virkelig gruer meg til noe, og det går helt fantastisk.

 ♦ Å sitte og kose meg med A Song of Ice and Fire.

 ♦ Brettspillkvelder med venner og søsken.

 ♦ Å sitte og lese hilsenene fra medelever og lærere i minneboken min fra folken.

onsdag 25. juni 2014

Oj.

Så jeg var innom bloggen min i går og så at jeg hadde fått en kommentar. Hadde jo nettopp lagt ut et innlegg om holdninger rundt tigging, hjemløshet og stoff, og tenkte at den kanskje handlet om det.
Det gjorde den.


Min første tanke: "hjelp!".

Ikke aner jeg hvordan Magne fant den lille bloggen min i alt mylderet, men ganske riktig, innlegget lå ute på vg.no, og blant andre innlegg med rundt 4-10 treff har innlegget i skrivende stund oppunder halvannet tusen tusen treff, mer enn hva hele bloggen vanligvis får på flere måneder. Vet det selvfølgelig kommer til å avta, og er glad så mange har vært innom, og kanskje jeg får en ny leser eller to, men ja, var temmelig overveldende, for å si det mildt.

Pleier å svare så og si alle som kommenterer hos meg, men her vil jeg ta et steg tilbake og bestemme meg for hvem jeg vil svare, og hvordan. Det har ingenting å gjøre med at de som var uenige var langt flinkere til å kommentere enn de som var enige;), jeg har ingenting imot kritikk på ting jeg skriver og vet teksten handlet om et betent tema, men jeg er overhodet ikke vant til å få så mange innom her på én gang, eller så mange kommentarer (mange for meg, altså, vet det er et helt normalt nivå for veldig mange andre bloggere). Vil ikke starte noen massiv debatt med 100+ kommentarer frem og tilbake, så tror jeg lar de fleste av dem være, eller bare svarer kort på et par ting slik jeg allerede har gjort. Vil dog legge til at jeg ikke har slettet noens kommentarer. Har du innspill, kom med det. Så lenge det ikke er veldig fiendtlig eller upassende (eller for den saks skyld spam eller reklame), slipper det gjennom.

Vil dog si at jeg syns at det er påfallende at 99% av kommentarene handlet om romfolket i og med at jeg knapt nok nevnte dem i blogginnlegget, og at flere av dem hadde et veldig generalisert inntrykk av dem, etter et innlegg som handlet om fordommer og generalisering;). Virker òg som om enkelte la mer i innlegget enn jeg faktisk skrev, eller kanskje ikke leste mer enn overskriften i første omgang. Budskapet i teksten var jo at det er veldig mye synsing, fiendtlighet og fordommer mot vanskeligstilte i samfunnet, og at alle har sin historie, og sin grunn til at de har havnet der de er. Dette står jeg for, for sånn er det faktisk. Kommentarer om at det finnes romfolk som er kriminelle, og at tiggere må ta tak i livene sine, for eksempel, havner kanskje litt utenfor tema, og jeg har egentlig ikke sagt noe annet i første omgang. Men sånn blir det vel, og diskusjoner handler jo som oftest om mer enn det som ble skrevet i utgangspunktet.

Så takk til alle som kom innom, og ha en god sommer videre:)!

Antall treff før og rett etter -- bitte liten forskjell;)?

søndag 22. juni 2014

Tiggere og hjemløse og sånn

Oppdatert 17. november 2014

Wikimedia Commons
Har som sikkert mange andre i Norge tenkt mye på tigging de siste dagene, og har lyst å dele noen tanker og whatnot om fenomenet med tiggere, hjemløse og stoffmisbrukere i verdens rikeste land. Har riktignok aldri vært i en sånn situasjon selv, men jeg har jobbet frivillig med folk som var hektet på stoff, og har de 90 studiepoeng med sosialt arbeid fra Sogndal, og jeg kan lese fagstoff som alle andre.

Det jeg egentlig bare ville si, er at det irriterer meg veldig at det er så vanvittig mye synsing og generalisering ute og går. Jeg har hørt veldig mange si at de som er hjemløse i Norge (altså alle 6000, og formodentlig alle de syv hundre barna) bor på gata fordi de vil det selv. Jeg har hørt folk snakke om tigging som om det var snakk om én stor gruppe, og at alle som tigget hadde samme bakgrunn, motivasjon og livssituasjon. Jeg har hørt så mange rasistiske uttalelser om romfolket at du skulle trodd det ikke var mennesker det dreide seg om. Det er rart at vi har så mye sympati for hjemløse, tiggere og andre vanskeligstilte når de opptrer i fiksjon, som karakterene i Oliver Twist og Les Miserables, men samtidig møter mennesker i samme situasjon så fiendtlig og fordomsfullt i virkeligheten.

Noe av det stammer nok fra den typiske reaksjonen de fleste av oss får når vi ser andre i nød - vi rasjonaliserer og bortforklarer og sier at «ja, men de er vel vant til å ha det sånn», eller «jo, men de hadde sikkert fått hjelp fra staten om de bare hadde villet» - men det er skremmende mye fiendtlighet ute og går òg. Når enkelte for eksempel sier at de er lei aggressive tiggere har jeg full forståelse for det, men når de så uttaler at de vil forby all tigging på grunnlag av dette, da blir jeg bekymret for at det ligger mer under.

Og med fordomsfulle holdninger kommer tilsvarende dårlig oppførsel. Hjemløse, tiggere, gatemagasinselgere, til og med bare mennesker som kanskje i noens øyne ser «slitne» ut, risikerer å bli skjelt ut, spyttet på, eller til og med utsatt for voldshandlinger. Hva dette gjør med psyken til mennesker som allerede er langt nede og som ofte allerede har opplevd mye fælt, virker det ikke som om enkelte tenker på, ei heller på hvor mange det går ut over som ikke er stoffmisbrukere eller uteliggere i første omgang. Det er nok av hjerteskjærende eksempler på «normale» mennesker som er blitt behandlet som dritt av fordomsfulle mennesker, til og med helse- og omsorgsarbeidere.


Det finnes forskning på disse temaene som på alt annet, for eksempel her, og du finner lett stoff om du bare
leter, men det virker som om fakta plutselig ikke er så viktig lenger når narkotika, tigging eller bostedsløse er tema, og føler det er veldig mye synsing og uvitenhet, og at dette påvirker holdningene våre, og kanskje i sin tur også politikken til regjeringen vår.

Så unnskyld hvis jeg høres veldig ut som en prektig sosionomstudent nå, men det er en grunn til at folk gjør som de gjør, og det er tusen måter å ende opp både i en situasjon som bostedsløs eller tigger, eller å begynne å misbruke rusmidler, enten i korte eller lengre perioder. Greit nok at noen gjør dårlige valg. Greit nok at enkelte mest av alt kanskje trenger et spark i baken, men det er mange andre igjen som har «falt mellom stolene» i systemet og ikke fått god hjelp, om de har fått hjelp i det hele tatt, eller som ikke kan nyttegjøre seg hjelpen de får.

Wikimedia Commons
Tenk på hvor mange forskjellige grunner det er til å tigge eller havne på gata. Det er en stor forskjell på en 16-åring som rømte hjemmefra på grunn av overgrep, en 15-åring som har rømt fra et asylmottak, en 18-åring som har store problemer med rus eller psykisk sykdom, og en 22-åring som faktisk opplever at gata er bedre enn hospitsplassen hun fikk av kommunen.

Jeg har en venninne som tidligere har gått på narkotika, og som bare fikk tilbud om hospitsplass da hun mistet leiligheten sin, og hun fortalte meg at det var fullstendig uaktuelt siden hun da visste at hun ville havne tilbake «på kjøret». Hva gjør de som havner i hennes situasjonen, men ikke finner et nytt sted å bo på leiemarkedet, eller ikke har penger til å leie i første omgang, eller ikke har et nettverk av venner å ty til?

Personlig tror jeg faktisk at jeg i hvert fall ville vurdert sterkt å finne et sted å sove på gaten (ikke at jeg har gått på stoff i virkeligheten), og dette går faktisk igjen hos mange som havner i denne situasjonen i virkeligheten. Eller som en uttalte under et studie, «kommunale leieboliger kan fungere som en bolig, men ikke som et hjem».

Så neste gang du kommer forbi en person som ber om penger, eller bor på gaten, eller som du bare synes ser «sliten» ut: husk at du faktisk ikke vet noe som helst om den personen, eller hans eller hennes forhistorie, og at det er veldig lett å ta fullstendig feil av vedkommende. Minnes en Pondus-stripe hvor Pondus og en kamerat var på butikken og denne vennen ser en veldig rufsete og trøtt mann subbe i ørska med handlevogn. Han kommenterer at denne mannen så veldig sliten ut, hvorpå Pondus svarer: "han er nybakt far. Mangel på søvn".


Anbefaler for øvrig boka «Uteligger» av Ole Martin Holte, og P3-dokumentaren En uke på gata. Dette er erfaringene til to personer som valgte å bo et kort tidsrom på gaten for å «kjenne på kroppen» hvordan det kan oppleves.

fredag 13. juni 2014

Disiplin klovn

Klovning er vel en av de mer universelle sirkusdisiplinene. Det finnes så vidt jeg vet to typer klovner, de som gjør koreograferte ting på scenen eller i manesjen, og de som går rundt blant folk og for eksempel er pauseunderholdning eller besøker barn på sykehus. Så finn frem barnet i deg og ta på et par altfor store sko, vi skal ha om klovning!


Kort og godt om klovning
God trening for: teater- og teatersport-ferdigheter.
Gode utgangspunkt: spontanitet, humoristisk sans, gode sosiale antenner og mot til å gi av seg selv.

Sirkusklovning er en helt egen form for humor. En klovn er gjerne både naïv og uskyldig, og alt rundt ham eller henne er nytt, spennende og gjerne utrolig vanskelig og komplisert, og en god klovn vet å gjøre selv den mest kjedelige eller hverdagslige gjøremål forunderlig, uoverkommelig, og hysterisk morsomt. En i klassen min hadde for eksempel et utrolig morsomt nummer hvor hun brukte flere minutter på å sette seg på en stol. Er den dag i dag imponert over at hun klarte å gjøre noe så enkelt så utrolig morsomt.

Er du i beit for ideer til klovnenummeret ditt, må du huske på at du kommer langt ved å bruke deg selv. Vær selvironisk, spill på svakhetene dine. Dette fungerer spesielt godt når du opptrer for folk som kjenner deg allerede. Utover det er det en stor fordel å kunne være spontan, å ta ting på sparket og levere kjappe svar. En av yndlingslekene vi brukte til å lære oss dette på sirkuslinja gikk ut på at én av oss satte oss på en benk og en annen i klassen skulle gjøre alt for å få ham eller henne til å forlate benken. Vi brukte ingen rekvisitter, så du måtte bruke miming og kroppspråk for alle penga. Kreativiteten fikk fritt utløp, og vi hadde det hylende morsomt med alle slags påfunn. Stakkarene på benken ble oppsøkt av alt fra pistolmenn til Pokémontrenere, og svensken i klassen ble forsøkt vervet av en representant fra Socialdemokraterna.

Så hadde vi en rar øvelse hvor vi gikk to og to, og du skulle stå rett opp og ned uten å få lov å røre deg mens den andre skulle gjøre alt h*n kunne for å psyke deg ut -- stirre på deg, sette seg ned og se rart på deg, løpe rett mot deg og stoppe i siste øyeblikk, forsvinne bak ryggen din, what have you. Så skulle du stå der og kjenne på følelsene som kom, som læreren sa så fint. Hun forklarte at noe av poenget med øvelsen var at du skulle tenke på hvordan publikum hadde det når klovner plutselig kom og dro deg opp på scenen.

Så om akkurat du går med en vordende klovn inni deg, tror jeg du kommer langt med spontanitet, humor og evnen til å være spontan og "spille på" uventede ting -- og evnen til å "måle" publikum og se og tolke hvordan de reagerer på det du gjør. Klovning kan være vel så krevende som akrobatikk og sjonglering, men er desto gøyere når du får det til! Hopp i det!

fredag 6. juni 2014

Tanker om Livet kan fly

Blogging, kakao og boklaging en folkehøyskolekveld.
«Livet kan fly» er min tredje eller fjerde blogg. Har altså startet opp blogger før, men det kan være vanskelig å lage en blogg du blir fornøyd med selv og klarer å holde i gang over tid, og Livet kan fly hadde sikkert ikke blitt til engang hadde det ikke vært for at jeg ville skrive om livet på sirkuslinja. Til gjengjeld viste det seg at nysirkus var noe veldig mange var interessert i å lese om, skulle jeg dømme etter treffene jeg fikk fra Google-søk på alt fra Cirkus Xanti til sukkerspinnmaskiner.

Når jeg så hadde skrevet om sirkus og sirkusliv en hel vår og sommer og skulle begynne på sosialt arbeid på høyskole, hadde bloggen min liksom fått «sparket» den trengte til å komme skikkelig igang. Den hadde overlevd "åpningsfasen" og fortsatte som en blogg om hverdagsliv hvor jeg også har skrevet om tema som opptok meg, tatt opp ting, delt opplevelser med alt fra Minecraft til sportsklatring, og vært så åpen som jeg har trengt og turt å være.

En blogg kan være så mye forskjellig, og kan brukes til alt mulig, og den har vært god å ha ved flere anledninger:). Det er enkelte ting det er lettere å skrive om enn å snakke om, så har flere ganger bare gitt folk en kobling til forskjellige innlegg her når det er ting de har lurt på. Har òg fått noen aha-opplevelser når jeg har gått tilbake og lest gamle innlegg og lest om ting jeg ellers ville glemt, eller blitt påminnet hvordan jeg egentlig hadde det på forskjellige tidspunkt.

Har en veldig uformell tone når jeg skriver her, skriver mer som jeg snakker enn som jeg lærte i norsktimene, og attpåtil med smilefjes, men føler det er litt «befriende» å kunne gjøre det, og føler likevel jeg har blitt bedre til å skrive av å drive med bloggen, har oppdaget flere ting jeg må jobbe med, å fatte meg i korthet, for eksempel ;). Føler også at jeg kan bli flinkere til å pushe meg til å blogge når jeg har ting å skrive om, mens inntrykk og følelser og sånn fremdeles er der. I hvert fall i det siste har det blitt litt til at innleggene er blitt litt overfladiske, i hvert fall syns jeg det selv.

Driver nesten aldri å legger ut lenker til innlegg på Facebook-profilen min eller andre steder, fordi det ikke føles riktig (for meg personlig, altså - har ingenting imot at andre legger ut lenker til innleggene sine;)), og bloggen er uansett bare én av utallige andre, så den har rimelig få lesere og veldig få kommentarer, og det betyr jo at jeg føler at jeg skriver veldig i blinde, så jeg vet veldig lite om hvordan folk opplever bloggen, eller i det hele tatt hvem av de jeg kjenner som leser den. Har fått gode tilbakemeldinger fra flere jeg har vist den til, men for hver person som liker bloggen kan det i teorien være én som misliker alt jeg gjør, og de holder jo det for seg selv.

Har uansett lært veldig mye av å blogge sammenhengende i over tre år, både på skrive- og etikkplanet. I begynnelsen la jeg for eksempel ut bilder jeg lenket direkte fra andre nettsider, og tenkte at det sikkert var greit siden jeg la til en kobling så folk kunne se hvor de var fra. Så ble jeg mer bevisst på at dette stjal båndbredde fra nettsidene jeg tok bildene fra, og uansett var det selvfølgelig òg en hake at om nettstedene tok bildene ned, forsvant de også fra innleggene mine. Den eneste grunnen til at jeg ikke har tatt noen dugnad på fjerning av gamle bilder ennå er at det er over et kvart tusen innlegg på bloggen (er i gang, men tar det litt etter litt), men nå bruker jeg enten bare bilder om jeg har tatt dem selv, fått lov til å bruke dem, eller lastet dem ned fra åpne kilder uten opphavsrett, som Wikimedia Commons. Føler jeg ikke alltid tar verdens beste bilder, og bruker et «gammelt» mobilkamera, men illustrerer i det minste bloggen med god samvittighet, og det er da en begynnelse ;).

Enkelte ganger må jeg tenke meg ekstra grundig om før jeg legger ut noe. Det gjelder både faktatekster, hvor det er veldig viktig at det jeg skriver faktisk stemmer, og innlegg hvor jeg er spesielt åpen om ting (og det er faktisk et par innlegg hvor jeg nesten følte etterpå at jeg hadde delt litt for mye), men også selvfølgelig innlegg som involverer andre mennesker.

Jeg prøver så godt jeg bare kan å ikke «henge ut» noen eller skrive for mye om konkrete hendelser her, eller legge ut bilder av folk jeg kjenner uten lov. En blogg kan være et vanvittig mektig våpen - det sies at løgnen kan nå halvveis rundt jorda før sannheten får på seg skoene - og du kan legge ut din side av en historie og få sympati, skape sinne, eller så feiloppfatninger, uten at han eller hun det går utover engang vet at blogginnlegget finnes, og selv om du er klar over, kan det være tøft å «stå oppreist» og legge ut et motsvar. Det ligger vel bare ett «angrepsinnlegg» på LKF, og det handler om en skoleansatt som behandlet meg og opptil flere andre i klassen regelrett som dritt et helt skoleår, og det ble lagt ut som en slags terapi, og først etter mange måneder med tenking på om det var riktig eller ei, og jeg føler og håper at jeg har anonymisert både hun det gjelder og skolen godt nok til at jeg føler det er greit.

Vet ikke hvor mange innlegg det blir i aller nærmeste fremtid, det kommer an på hvor mye som skjer rundt meg, men håper på å være mer aktiv når ting faktisk skjer;).

Så, målsetninger fremover:
 - Bedre bilder
 - Hyppigere og «dypere» innlegg
 - Vet jeg har lovt det flere ganger før, men: sirkustekster ;) !

Stå på!