mandag 23. februar 2015

Ensomhet

Foto: Arief Rahman Saan
Wikimedia Common
Så at denne ukas P3-dokumentar har å gjøre med ensomhet, og fikk motivasjon til å begynne å skrive på et innlegg jeg har tenkt på lenge, dels fordi jeg selv har vært langt nede og veldig ensom, og dels fordi jeg ikke liker hvordan mange tenker og snakker om ensomhet og folk som «havner utenfor» og blir gående alene.

Jeg vet det er lett for at vi ikke «ser» ensomhet. Jeg har vært i flere klasser hvor lærerne har skrytt over hvor godt miljø og samhold det har vært, mens én eller flere elever har følt at de ikke har tilhørt fellesskapet i det hele tatt, eller til og med følt seg frosset ut av klassen. Ikke all ensomhet er like synlig for alle.

Problemet er at når vi først ser at noen blir gåene alene eller trekker seg unna, er det lett å rasjonalisere og tenke at «han liker sikkert å være for seg selv» eller «hun kan jo bare ta kontakt hvis hun vil være med oss», men det er alltid grunner til at folk gjør som de gjør.

Greit nok at mange faktisk trives i sitt eget selskap og «er så sosiale som de vil være», men hvis du for eksempel sliter, kan det være at du ikke orker eller tør å være utadvendt, selv om du innerst inne vil være med de andre, og hvis du går alene fordi du føler deg utstøtt, og opplever det som at de andre ikke trenger deg eller ikke vil være med deg, kommer du ikke plutselig til å begynne å være kontaktsøkende ovenfor dem. Det er også mange som «tar på seg en maske» og later som de har det bra fordi det å være ensom og utenfor, eller å ha det tøft generelt, er så tabubelagt som det er. Uansett er er det ingen som går rundt og er ensomme fordi de vil ha det sånn.

Da jeg gikk mitt første år på folkehøyskole, gikk jeg veldig mye for meg selv. Når timene var over, gikk jeg bare for meg selv mens de andre i klassen satt og snakket, og jeg tilbrakte veldig mye av fritiden ellers på rommet mitt. Men, jeg gjorde det fordi jeg hadde et dårlig selvbilde og var utrolig usikker, både på meg selv og de rundt meg, og det hadde faktisk hjulpet meg veldig at andre tok kontakt eller dro meg med på ting.

Det hang en plakat på folkehøyskolen jeg ikk i fjor hvor det sto noe sånt som «Hvis en du kjenner plutselig blir stille, har vedkommende gjerne behov for å snakke». Hvis du ser noen gå for seg selv, eller trekke seg unna, så ikke vær redd for å dra igang en samtale. Hvis du vet noen har det tøft, så tør vise at du bryr deg. I aller beste fall får du en venn for livet.
Se óg: Vinteromsorg

lørdag 21. februar 2015

Anmeldelse: Life is Strange

Life is Strange - Dontnot Entertainment og Square Enix

Trodde aldri jeg skulle skrive en anmeldelse av et dataspill her, men har oppdaget dette rare lille spillet og er bare helt «betatt», og bare måtte dele det med dere. Rollespillet med det litt intetsigende navnet Life is Strange handler om Max, et fototalent som har kommet inn på en prestisjefyllt kunsthøyskole hvor hun har brukt den første måneden på å prøve å få venner og passe inn. Vil ikke røpe noe av handlingen i spillet, men kan bekrefte at livet blir rart, og veldig dramatisk, og at du får leve deg inn i en blanding av vanlig ungdomsdrama, en langt mer alvorlig hovedhistorie og et overnaturlig undertone som utgjør kjernen av spillet.

Life is Strange er virkelig, virkelig, virkelig bra. God grafikk, varme farger og gitarmusikk bidrar sammen til å skape en god stemning, og jeg føler spillet har tatt amerikansk skole og ungdomskultur på kornet. Både «skuespillerne» og replikkene deres føles naturlige, jeg merket jeg til og med fikk sympati med de forskjellige «skurkene» i fortellingen, fordi jeg var veldig klar over at det var grunner til at de handlet som de gjorde.

I et spill hvor en stor del av handlingen består i å gå rundt og utforske verdenen, er det viktig at innlevelsen og stemningen er der, og det er den i Life is Strange. Du får lyst til å utforske og snakke med folk fordi du vil lære mer om Max og verdenen og de rundt henne, og når handlingen drives fremover føler du at valgene du tar faktisk betyr veldig mye.

Spillet tør også å komme inn på emner som omtrent ikke diskuteres i dataspill, og at det attpåtil gjør det på en god måte. De dramatiske og «alvorlige» temaene oppleves óg som en naturlig del av handlingen, ikke som ting som er hevet inn for å kunne moralisere, eller for å gjøre historien dramatisk eller provoserende, og gjør også verdenen mer troverdig. Det å tørre å ta med flere problemstillinger fra virkeligheten er også noe jeg har savnet hos spillutviklere, og at Donotnod tar utfordringen, og består med glans, er også én av hovedgrunnene til at jeg skriver denne anbefalingen;).

Samtidig er ikke Life is Strange feilfritt. Jeg tror spillet kanskje hadde føltes litt bedre om du styrte Max fra første person, som du gjør i skytespill. Iblant kan tredjepersonskameraet oppføre seg litt snålt, spesielt når figuren din står nær en vegg, og noen ganger er det litt vrient å manøvrere Max så hun står i riktig stilling til å undersøke ting. Det er også et par andre ting som kan gjøre at du "mister innlevelsen" et øyeblikk og blir påmint at du bare spiller et spill. Spillet kan også føles vel kort, i og med at du bare får spille den første episoden, og det føltes også litt for lett. På tross av disse tingene er jeg fremdeles takknemlig for at jeg oppdaget spillet og fikk prøvd det, og anbefaler det helhjertet!

Life is Strange er på Steam, og er du nysgjerrig på spillet, kan du kjøpe den første av de fem episodene for 36 kroner!

LiS har aldersgrense 16 år, og kommer som sagt inn på en del tøffe tema, hovedsaklig narkotikabruk og overgrepstematikk.

torsdag 19. februar 2015

Besøk fra Trondhjem, og en trollmann fra Os

Vet det har vært stille her i det siste. Sitter og jobber av og på med et innlegg jeg ikke helt vet hvor jeg vil med, og er litt tiltaksløs. Denne uka skulle jeg egentlig hatt besøk av en god venn fra folken, noe både jeg og henne har gledet oss veldig til, men dagen hun skulle ta bussen hit, fikk hun omgangssyken og måtte avlyse hele besøket, så er litt deppa over det. Men har hatt besøk av tante og kusine over helgen, og vi fikk både bakt og sett en fantastisk teaterforestilling, fremført av en amatørteatergruppe kalt Bergen Amateur Dramatic Society, eller BADS, som ble stiftet av britiske Rosemary Lund som fikk «teaterabstinenser» etter at hun flyttet til Bergen fra teatermiljøet i hjembyen i England. Den britiske innflytelsen var tydelig, og skuespillerne i stykket vekslet til og med mellom å snakke norsk og engelsk, noe som føltes litt rart i begynnelsen, men som jeg syntes fungerte utrolig godt, og ga stykket et unikt preg.

Stykket BADS satte opp var den britiske klassikeren Trollmannen fra Oz, med handlingen lagt til Bergensområdet, og jeg er glad jeg fikk sett det både fordi jeg ikke kunne historien fra før, og fordi det virkelig var en fantastisk forestilling. De kombinerte sangene og karakterene i den klassiske historien med nye innslag, som da revene til den onde heksa brøt ut i dans til Ylvis' The Fox, og de hadde skuespillere, både barn, voksne og tenåringer, som tydelig var helengasjerte og virkelig ga alt!

Sjangeren var noe som het «British panto» som jeg aldri hadde hørt om før, men som er veldig populært i England. Forestillingen var en slags musikal med historien om Dorothy som havner i Os som ramme, og innslag av dans og sang. En stor del av konseptet var at publikum skulle bidra, som oftest ved å rope magiske trylleord, eller ved å svare skuespillerne på scenen («there is no one behind me?!», «yes there is!»). Litt vanskelig med et sjenert norsk publikum, men også en av tingene som ga forestillingen et eget preg, og gjorde stemningen enda bedre.

Jeg hadde en slags «magisk» følelse i meg etterpå som jeg ikke har følt siden jeg så Wear it Like a Crown av Cirkus Cirkör, det var faktisk litt rart å gå ut døra til Kulturhuset og være ute i den virkelige verden igjen;). Kan helhjertet anbefale BADS til alle som måtte befinne seg i Bergensområdet!


Fikk tid til en bytur og noen brettspill óg, og siden det var fastelavenshelg satte vi av kveld til baking óg. Hadde det kjempehyggelig med dem, men ble en nedtur at Benni ikke kunne komme, sånn i og med at vi hadde gledet oss i over en måned og det hadde vært utrolig godt å ha henne her igjen. Det skjer pent lite i livet mitt for tiden, klarte å vrikke ankelen min igjen da jeg var ute med hunden igjen, og det var vel den største tingen utenom det vanlige som skjedde meg denne uka. Sitter og hører på det nydelige bergensværet i mørket utenfor, og tenker at det hadde vært utrolig godt å få besøk av ett stykk Stavangårjente omtrent akkurat nu. Får satse på at vi treffes igjen så fort som overhodet mulig:)!

mandag 9. februar 2015

På tur i regnet

For rundt en uke siden sto jeg opp ekstra tidlig og bestemte meg for å hente avisen, noe det ellers aldri er jeg som gjør. På vei ned trappa sklir jeg selvfølgelig på glatta og forstuer ankelen. Måtte ta det med ro en liten stund for å la foten komme seg, men i dag følte jeg tiden var inne til å legge ut på en skikkelig tur med gordonsetter Sasha igjen. Det lå fremdeles en dis over dalen da jeg gikk fra huset, og selv om det ikke regnet var det "grått" og veldig stemningsfullt ute.


Yndlingsturen min er opp fjellet til gapahuken, men med skadet ankel turte jeg ikke begi meg opp der, så jeg gikk ned til fjorden istedenfor. Nedover mot fjorden er det idylliske trange veier med hvite trehus og koselige bortgjemte hus med trær og hekker rundt, og både jeg og Sash liker å gå bort fra hovedveien og utforske. Hun er litt mindre begeistret når jeg tar frem mobilen for å ta bilder, men det er så mye vakkert der inne at jeg bare må, og da må hun bare finne seg i å stå stille, selv om jeg føler hun har like mye energi i seg som en unghund.



Helt nede ved vannet er det naust (båthus) og et par holmer, og de som er heldige nok til å bo her nede kan se helt ut til enden av fjorden.


 

Et sted i vannkanten er det noe som ser ut som en gammel kanonstilling. Det er flust av gamle bunkere, skytestillinger og skyttergraver rundt fjorden, og jeg ser for meg at tyskerne bygde plasserte en kanon her, som skulle vokte fjorden mot fiendtlige krigskip. Men nazistenes Nazi-Tyskland er borte for alltid, og nå vokser det et tre her istedenfor. Synes det er en fin symbolikk:).


Flinke meg klarte å vrikke ankelen igjen rett etter at jeg tok dette bildet fordi jeg tråkket oppi et hull jeg ikke så, så jeg bega meg hjemover. Sash ville ikke snu der og da, men hun var kjempefornøyd med turen som helhet:).

Får se å legge meg og sove, så er det én dag mindre til tante og kusine kommer på besøk:). Stå på!