mandag 29. oktober 2012

Flittige studenter #eksamensinnspurt



Vi er flittige student overalt! Er nettopp tilbake fra Meieriet, studenthuset vårt, hvor vi har hatt eksameinnspurt-sketsj i ledd av markeringen av sammenslåingen av flere avdelinger (tror jeg det var) og åpningen av nytt høyskolebygg. Spilte oversnill sosionomstudent som prøvde å holde humøret oppe med store doser Marie-kjeks, helt til alt av energi var brukt opp, gruppen hadde oppdaget at vi hadde eksamen samme dag, og jeg endte opp i fosterstilling på gulvet med en flaske finlandia. Så hadde vi et innslag hvor vi viste en tenkt diskusjon på et lærerrom. Virket som publikum var fornøyd med begge sketsjene, på tross av en liten glipp mot slutten av den siste sketsjen ;) . Men er godt å ha begge overstått, var godt å stå på scenen igjen etter en lang stund med fravær. Kjente det var godt med et energi-boost just nu, synes bare litt synd på bar- og vaktgjengen som skal rydde opp etter alt mariekjeks-sølet vårt på scenen;) !

Nu blir det avslapping med kaffe mocca-is, iskaffe og Thale på DVD! Snakkes!

søndag 28. oktober 2012

Håndbok for allehelgensaften

Okei, så siden jeg bodde tre år i USA har jeg en del egenerfaring fra den amerikanske feiringen av allehelgensaften (det egentlige norske navnet på halloween, eller "all hallows' eve"), så jeg tenkte at jeg like godt kunne lage et lite blogginnlegg hvor jeg forteller om hvordan det egentlig gjøres, borte i Statene i og andre land der helligdagen markeres med fest og fanteri :) .

For det første -- den moderne allehelgensaftenmarkeringen er en avart av en tradisjon som oppsto i Europa. Så selv om vi kjenner "halloween" som et amerikansk fenomen, oppsto den opprinnelig mye tidligere, og har røtter helt tilbake til romer-tiden ifølge Store Norske Leksikon (se over). Den har riktignok forandret seg en del siden den gang, men dette forklarer debattpanelet i ONN mye bedre enn meg:


Men altså: siden hallowe'en halloween allehelgensaften i Norge er preget av vandalisme og et overfokus på makaber grøss og gru, vil jeg punktvis gå gjennom hvordan tradisjonen feires i de Forente Stater.



1. Hygge
Det første nordmenn misforstår er stemningen. Allehelgensaften er like mye en barnetradisjon som den norske nyttårsbukken. Fokus i USA er på hygge og kos. Bål i peisen, koselig barnslig "skrekk"-pynt i og rundt huset, små barn som løper rundt og samler godteri. Alt du ser på TV av dopapir i trærne hører sjeldenhetene til, og bruker primært for å straffe de som behandler barna spesielt dårlig. Egging av hus og biler forekommer bortimot aldri, i og med at amerikanerne har forstått at egg kan være motbydelig, svært vanskelig å få vekk, og skadelig for maling og lakk. Russen og nordmenn rundt allehelgensaften-tider har en del å lære her.

Så denne allehelgensaftenen -- dropp skremmeriet. Amerikanere bosatt i Norge sjokkeres over måten vi feirer høytiden på. Må dere absolutt gjøre denne kosekvelden i høstmørket til et freakshow, så holde det i det minste for dere selv.

2. Fokus på barna
 Tenåringer og voksne får ikke snop når de banker på dører i USA, mer enn de kan samle godterier i Norge på nyttårsaften. La oss beholde fokuset på barna. Da holder vi óg fast på kosen i tradisjonen. Tenåringer og vi voksne har penger så vi kan kjøpe vårt eget snop -- og eventuelt dele med barna :) .
3. Utelys
Det er én enkel regel handelsstanden glemte å lære nordmenn da den innførte allehelgensaften til Norge: vil du ikke ha besøk av "allehelgensbukker", så skru av alt av utelys foran huset. Spre denne regelen i nabolaget før allehelgensaften og se om det hjelper.

Evt. kan du henge opp en snill lapp på døra. Det funker nok også ;)

4. Gresskar
Gresskar trenger ikke råtne bort i hagen. Kjøp noen du er helt sikker på at du kan tilberede og spise, og lag en deilig gresskarpai! Jeg lover, det er kjempegodt!



Ha en kjempekoselig allehelgensaften! 

torsdag 25. oktober 2012

Til Sunnhetsgestapo, avd. Internett

Tenkte jeg skulle følge opp Uperfekte Jenters siste offensiv med å være sinnablogger igjen og skive et vennlig brev til alle de som mobber folk som våger å legge ut "avvikende" bilder i sosiale medier, som oftest overvektige jenter som tror de har lov til å legge ut bilder av seg selv som alle andre.

Nei, jeg har ikke tenkt å være en av de kjipe folkene som prøver å fortelle deg at det ikke er greit å mobbe, eller at du er fordomsfull, eller at du må ta ansvar for handlingene dine. Jeg vet av erfaring at du etter all sannsynlighet mener at de "må regne med" å få slike reaksjoner, og jeg skal ikke gå inn på hvordan du tydeligvis synes det er greit å mobbe noen bare andre mobber dem.


Nei, jeg vil bare at du skal gjøre deg selv en tjeneste her. For når du bare hetser overvektige (eller nå sist, jenter med lilla hår i armhulene :p), så fremstår du som veldig inkonsekvent, og det provoserer meg faktisk litt. Såh: om du absolutt må angripe mennesker som ikke oppfyller sunnhetsstandardene dine, så vær så snill å i det minste være konsekvent!

Facebook er nemlig et råttent høl av late slasker som hyller usunnheten. Se bare hva jeg kom over på en enkelt helt tilfeldig tur nedover nyhetsveggen min:

Merete baker usunne pizzaboller (fy skam. Mat skal være sunn og smake vondt!).
Enlebarna mine planlegger julebord for hele klassen (organisert inntak av rusmidler og usunn mat i store kvanta. Dø).
Kusinen min er syk og kan ikke være ute i snøen (og fremmer dermed sykdom som ideal).
En klassekamerat av meg vil ha sjokolade og seks flasker julebrus av kjæresten sin om han ikke svarer innen fem minutter (kjekt med diabetes og hull i tennene og sånn).
NRK Nyheter poster en sak om kakeoppskrifter (er det plutselig greit å spise kake også nå?).

Altså: i løpet av bare én dag drukner jeg i reklame for pizzaboller, kake, alkohol og fet mat, og sjokolade, kake og julebrus som inneholder hele fjell av sukkerbiter. Er det rart jeg er blitt så usunn som jeg har blitt :( .


Såh. Her er linjen jeg vil dere i Sunnhetsgestapobrigaden skal legge dere på:
Slutt å være så forbanna snille. Kjør på med samme grad av hat mot absolutt alt av usunnhet. Det er urovekkende mange med kviser eller andre urenheter (som oftest et resultat av dårlig hygiene eller kosthold) som tror de kan vise seg offentlig på Face, la dem få vite at det absolutt ikke er OK. Utsett alle som legger ut bilder av kake, snop eller fet mat for massiv mobbing. Fortell de som legger ut innlegg om solariumbruk eller soling generelt at de fremmer hudkreft og at du spyr av dem. Vær nazi på alt av innlegg, bilder og filmsnutter som involverer mennesker som koser seg med alkohol eller tobakk, spesielt om de gir uttrykk for å det gøy, alle vet jo at det er absolutt livsfarlig og fører til kreft, leverskader, dårlig ånde og seksuelle overgrep. Slå ned på alt av innlegg som involverer bilkjøring fremfor kollektivtransport eller sykling, for de fremmer jo forurensning og latskap. Dere må også innlede en storoffensiv mot alt av innlegg om sofakos, latsabbene kunne jo få meg og andre svake sjeler til å tro at det er greit å ligge å dra seg når en kunne vært på joggetur eller spinning. Samtidig må alle som er flinke til å komme seg av gårde på trening opplyses om at treningsavhengighet er skadelig (jf. jantelovens §1). Så har du alle dem som er mye på Face og blogger, noe veldig mange er. Her har dere en gyllen anledning til å rydde i egne rekker. Gjør det helt klart for hverandre at dere med dette gjør reklame for latskap, overvekt, dårlig motorikk og syn- og ryggskader, og at dere burde jogget til nærmeste bondegård og kjøpt økologiske gulrøtter istedenfor.

Huska å ikke få samvittighetskvaler, for sjikane er jo helt OK så lenge dere mobber i flokk, for da kan dere jo bare fortelle ofrene deres at de "må regne med" å bli mobbet for identiteten og handlingene sine. Skulle du likevel ødelegge et vennskap eller tre eller påføre sosial angst hos halve venneflokken -- pytt, pytt, du gjør det for en sunnere verden.  Ordnung muss sein :) .

tirsdag 23. oktober 2012

Husk det ikke er virkelig

Fikk lyst til å skrive litt om dette blant annet etter å ha lest denne artikkelen på Ytring.
Jeg har hatt denne bloggen i rundt halvannet år. I løpet av denne tiden har jeg lagt ut veldig mye forskjellig her -- innlegg om sirkus, om hverdagen min, om forhistorien min og psyken min i dag, om fremtidsplaner og ting jeg brenner for. Siden jeg er klar over at en del folk er innom bloggen i løpet av en gitt måned, så føler jeg bare for å minne om én ting:

Husk at det ikke er virkelig. 

Med det mener jeg selvfølgelig ikke at jeg dikter opp ting. Men på samme måte er det jo egentlig akkurat det vi bloggere gjør, for det er veldig lett for at når du leser tekstene våre, så gjør du deg opp et inntrykk av våre liv og livssituasjoner.

Ta en gitt dag i mitt liv, la oss si den går sånn:
Jeg sovner sent, forsover meg og går glipp av en time av undervisningen. Etter skolen drar jeg på klatring med venner og mestrer en rute jeg aldri har klart før, og så stikker jeg hjem og dusjer og sitter på dataen selv om jeg egentlig burde jobbet med skolearbeid. Jeg lager noe ekstra godt til middag, og henger med Rut noen timer på kvelden. Jeg leser en sak på NRK som får meg til å tenke. Før jeg tar kvelden ringer jeg tanten og kusinen min og hører med dem når de planlegger å komme på besøk. De svarer at de forhåpentligvis kommer i løpet av november.
Tenk på alle de forskjellige måtene jeg kunne blogge om denne dagen (som også vel å merke er langt mer aktiv og innholdsrik enn de fleste av dagene mine). Er jeg i godt humør, fremhever jeg gjerne at jeg har vært på skolen og fulgt godt med under forelesningen, lagd noe sunt og godt til middag, klatret og tilbrakt tid med en god venn. Om jeg er mer depressiv, kan jeg skrive et innlegg hvor jeg synes synd på meg selv fordi jeg kom for sent til skolen og har ødelagt døgnrytmen min og ikke har fått lest noe pensum i dag heller. Eller så kan jeg skrive et innlegg om teksten jeg leste på NRK sine nettsider;). Men det jeg mest sannsynlig ikke gjør er å skrive et "journalinnlegg" om absolutt alt jeg gjorde og følte den dagen, på godt og vondt.

Jeg har opplevd å lese blogger til mennesker som har det veldig tøft, og få et inntrykk av at de klarer seg bra fordi de prøver å fokusere på de gode sidene av livene sine. På samme måte har jeg fått kommentarer fra folk som ikke kjenner meg så godt som gir meg et inntrykk av at de tror jeg har det mye bedre enn jeg har det. Så bare vær så snill å husk: når jeg skriver et blogginnlegg, er det helt og holdent opp til meg hva jeg vil ta med og framheve. Husk at bloggen min, som nærmest alle andre, ikke er noen rapport eller journal, den forteller ikke noen nøytral og objektiv historie om livet mitt.



"The reason we struggle with insecurity is because 
we compare our behind-the-scenes with everyone else's highlight reel"

fredag 19. oktober 2012

Ting hater meg. Jeg elsker livet.

Kom meg ikke av gårde på undervisningen i dag, og surrehue som jeg er trodde jeg at undervisningen var obligatorisk, så var kjempedeppa (følte/føler at hele semesteret mitt holder på å renne ut i sanden) helt frem til jeg skulle klatre med Ann Helen, Maylen og Sasha.

"trøøøøtt..."

Da snudde alt.

Det er egentlig utrolig hvor raskt en dårlig dag kan snus til en god. Så snart jeg møtte, trøtt og lei, opp i klatrehallen, var alt plutselig så mye bedre. Ikke bare var jeg på klatring med flotte venner som alltid vet å dra meg opp når jeg er nede, men ene venninna mi klarte å mestre -- to ganger! -- en rute hun hadde strevd med lenge, og jeg fikk prøvd meg på en rute som så kjempelett ut fra bakken og som jeg har siklet etter å prøve lenge. Selvfølgelig kommer jeg til en kneik, men etter litt slit og veldig mye oppmuntring fra bakken kommer jeg endelig over den, og forventer plankekjøring resten av den korte veien opp til første topptaufeste.

Det er da jeg blir rammet av et eksempel på verdens drøye urettferdighet kombinert med ruteskrueres iboende faenskap: det er en kneik rett etter kneiken! Aldri før har jeg opplevd noe så ulogisk og urettferdig, og jeg merker at både kampmoral og armmuskler er brukt opp (selv om jeg var lattermild som få, sånn jeg uungåelig blir når en har Sasha i samme rom!;)), så jeg vet på forhånd at det blir utrolig tøft å komme videre.

Det var da jeg bestemte meg for å finne på noe lurt: jeg kunne bare gå rundt kneiken, og så gå inn igjen på ruten når jeg var kommet over den!

Kommer meg glatt rundt og over kneiken, klipper meg inn på hovedruten igjen, stiller meg godt til rette for å koble meg inn i karabineren over meg, mister taket uten forvarsel, skriker "som en liten jentunge" (Ann Helen, 2012) og faller give or take halvannen øyvindlengde ned, og stopper selvfølgelig rett under dobbeltkneiken.
Kort fortalt:

(klippet meg inn i karabineren øverst til venstre i bildet og)
Foto: Sasha

I og med at klatring så ofte brukes som en metafor om livet, kan vi sikkert på en eller annen måte dra lærdom også av dette.
Møter du en kneik i livet som du mener er urettferdig og som koster deg mer pes enn det er verdt, så fortell den at vettuhva, dette gidder jeg faen ikke, og gå rundt den, så kan den ha det så godt. Slik stifter du også mange nye kontakter som kan hjelpe deg om du mister fotfestet, noe du gjerne gjør akkurat da du tror du er i mål.
Eller noe sånt :).

Men uansett: Maylen fikk sin første veggbestigning, Sasha fikk klatret for "første" gang og lærte noe nytt om pendelfall i klatrevegger som heller utover, og jeg fikk endelig mitt første ordentlige fall på led! God dag!

Fikk uansett utrolig mye energi av denne dagen, noe som var sårt tiltrengt både fordi dagen begynte så utrolig dårlig, og fordi det meste av ting synes å hate meg i dag. Lillebror ringer meg fordi han vil overføre et spill til Steam-kontoen min, og volumet til mobilen låser seg på null. Jeg mottar spillet, men får selvfølgelig ikke lov til bare å logge meg på Steam og laste det ned, niks, jeg må en omvei innom Hotmail (ser ut til at dette var dagen for uforutsette omveier), lese en e-post om at jeg har fått spillet, bekrefte at jeg vil ha spillet i første omgang (fordi, altså, jeg kunne jo være en av dem som ble potte sur om jeg plutselig fant et gratis spill i spill-biblioteket mitt på Steam), logge meg på Steam selv om jeg allerede var pålogget, taste inn en drøss random koder det er umulig å lese for å bevise at jeg ikke er en datamaskin, og så endelig møte et vindu som forteller meg at jeg ikke har noen gaver å motta, for spillet ligger plutselig i biblioteket mitt likevel. Jeg starter opp spillet og, surprise, surprise, det må oppdateres før jeg kan prøve det. Og ja, oppdateringen tar tusen år å laste ned fordi datamaskinen selvfølgelig måtte gå lusetregt uten forklaring akkurat i dag. Og nei, det går selvfølgelig ikke an å hoppe over/utsette oppdateringen, vi snakker jo her om noe så viktig som et dataspill.


Det er da, når du har gått glipp av to timers undervisning, møtt en dobbeltkneik i klatreveggen og falt fra målstreken, når du har sloss med mobilen og datamaskinen din og må vente i tusen år og en helg før du kan spille det nye spillet ditt (som for øvrig er en forsinket bursdagspresang) -- det er da det er utrolig godt å lage seg noe godt til middag og en kopp espresso og bare chille'n ut kvelden, og huske at du tross alt er rik på inntrykk etter en tross alt fantastisk dag.

Stå på!

torsdag 11. oktober 2012

Lyspunkt

OK, så ting har vært tøft den siste tiden, uten at jeg engang vet hvorfor. Fravær, problemer med oppgaver, snudd døgnrytme, dårlige vaner rundt vasking, rydding og matlaging, og så videre, og så videre. Så jeg tenkte det kanskje ville hjelpe å lage et "terapiblogginnlegg" der jeg minte meg selv på alt som tross alt er veldig bra!

Koseligere bomiljø
Seksjonen vår på Elvatunet har sett rimelig grell og trist ut en lang stund, men dette semesteret har vi som bor her hevet oss rundt og pyntet opp med plakater, planter, duk, telys og til og med kjøleskapmagneter! Fra å være ganske "slitent" og stygt, begynner oppholdsrommet vårt å se riktig så trivelig ut etter hvert! Ønsker meg teppe på gulvet, i og med at gulvet óg er ganske slitt og i tillegg iskaldt vinterstid, men det kommer vel det óg etter hvert... :). Håper bare jeg får komme tilbake hit etter praksisperioden min -- som jeg og får lyst å skrive litt om i dette innlegget:p:

Nedtelling til praksis
Kjenner jeg gleder meg veldig til å komme i gang med utplasseringsperioden min. Har etter samtale med praksisansvarlig kommet frem til at NAV mest sannsynlig blir det beste for meg nå, det er et ikke så altfor "heavy" felt (ikke som å jobbe med rus eller overgrep, med andre ord), og det blir en veldig god innføring i hvordan systemet fungerer.


Har vært veldig nervøs for praksisperioden min, vært redd for ikke å skulle mestre det og sånn, men nå som det nærmer seg kjenner jeg bare at jeg får mer og mer lyst til å komme meg ut i arbeidslivet og gjøre en innsats! Dette kommer til å bli kjempespennende! Eneste er at jeg tenker jeg kommer til å savne englebarna mine, for vi blir jo sendt i alle himmelretninger et helt semester. Noe som fører med over til...

En god og stabil venneflokk
Har et godt og trygt lite nettverk rundt meg med folk jeg føler meg trygg på og som liker å være med meg. Må bare bli flinkere til å "bruke" dem når jeg trenger noen å snakke med, eller trenger hjelp med ting. Er altfor flink til å holde ting for meg selv fordi jeg ikke vil være til bry eller uroe noen og sånn, men kjenner jeg er blitt bedre på å åpne meg:). Er óg godt å alltid ha noen å kunne spørre når jeg vil finne på ting, og å ha venner som i sin tur drar meg med på ting. Apropos: 


Klatring!
Har som nevnt tidligere en god venn som er blitt helhekta på sportsklatring, og merker det er utrolig deilig. Både det sosiale aspektet og den fysiske treningen, for ikke å snakke om mestringsfølelsen og stoltheten det gir å stadig mestre nye ruter, eller i det minste gi seg i kast meg utfordringene klatringen gir, og pushe meg selv når jeg egentlig er redd, eller sliten, eller tror jeg ikke vil greie det. Klatringen er også på flere måter såpass nært beslektet med luftakrobatikk at jeg kjenner jeg får litt utløp for sirkusabstinensene mine når jeg er oppi veggen og tauene.



Det er forresten rart hvor mye perspektiv har å si... frem til jeg skrev dette innlegget var jeg litt bitter på meg selv over at jeg ikke fikk trent (styrke og jogging) slik jeg hadde planlagt i begynnelsen av året, men nå ser jeg jo at jeg kan snu det til at yey, jeg klatrer regelmessig, faktisk flere ganger i uka! Viktig å huske å tenke sånn, å fokusere på dine sterke sider og ting du faktisk får til, istedenfor å bare piske deg for målene du ikke lever opp til;)!

Bergensbesøk, tremenning og bursdag!
Hadde bursdag for noen dager siden, og fikk noen flotte dager i Bergen by. Fikk truffet tremenningen min og faren hennes (fetteren til min mor) for første gang, og syns hun var en god og trivelig jente:). Fikk óg fine presanger, inklusive en brødrister som jeg har ønsket meg i evigheter, og to fine bøker om mat og drikke:).


Bilder kommer osv. :)

søndag 7. oktober 2012

Back on duty

Da har man vært på bursdagslanghelg i hjemlandet -- tok bussen fra Sogndal på torsdag og ble innkvartert på det gamle rommet mitt i barndsomhjemmet. Så da jeg fikk rommet for meg selv og ikke hadde noe bedre å ta meg til var det bare å brette opp ermene og lese og skrive som en gal student på espresso!


Not. Tror ikke jeg leste eller skrev en side i løpet av "ferien". Har som regel god grunn til å koble av i og med at jeg hadde langhelg og bursdag, men herregud, ligger så langt etter pensum og har mest sannsynlig to arbeidskrav nå i og med at jeg har vært så mye vekke, så har i virkeligheten absolutt ingen unnskyldninger til å slacke. Men føler jeg er i en ond depresjonssirkel -- går ikke på skolen, gjør ikke egenarbeid, spiser ikke, og duller ikke med rommet mitt -- og jo mindre jeg orker, jo svakere og mer giddalaus blir jeg. Er glad jeg har gode venner som sender meldinger når jeg er borte, deler ut terapiklemmer og gode ord og drar meg med på klatring og andre aktiviteter som gir meg sårt tiltrengt glede og energi.

Men har ikke hatt en helt innholdsløs minihøstferie -- har fått truffet koselige tremenningen min for (tror jeg) første gang, og har gjennopdaget Final Fantasy VII og Axis&Allies, og har vært mye med bisk og kattepus og familiemedlemmer!


  Kjært gjensyn




Er uansett godt å være tilbake til Sogndal. Spaserte nettopp inn med sekk på ryggen, trapesen min i den ene hånda og en pose med presanger i den andre, og livet var godt:). Får satse på at fremtiden blir bra -- uka i morgen kan bli vår beste dag og så videre.
Snakkes!

torsdag 4. oktober 2012

Til jentene (som dette angår)

En liten notis før vi begynner: Jeg kommer til å generalisere i dette innlegget, men jeg bruker denne måten å skrive på som et virkemiddel, og jeg tror dere skjønner utmerket godt hva jeg mener (noen av mine beste venner er jenter og så videre). Så om du er jente og føler at dette innlegget ikke beskriver deg, så er det ikke myntet på deg i første omgang;). For trust me, jeg vet utrolig godt at en stor andel jenter ikke er som de jeg snakker til i dette innlegget.
Og hvis du skal kommentere, positivt eller negativt, så er det flott, men så vær så snill, les hele innlegget først. Ja, jeg vet det ble en liten bok til slutt, men leser du bare bruddstykker er det lett å misforstå ;).
Greitt? Okei, da kjører vi på :3.


Først vil jeg introdusere to kasus: for kort tid siden ble et visst antall kvinner i Norge sinte, som vi menneskegrupper gjerne blir når vi opplever at andre grupper behandler oss dårlig. Stridens eple var en ekstrakø på sikkerhetskontrollen på Sola lufthavn. Sikkerhetspersonalet på flyplassen hadde funnet ut at kvinner bruker lenger tid i køen på lufthavnene, og lurte på om ikke køene hadde gått fortere unna om menn fikk sin egen kø. Du vet, en "logisk og rasjonell avgjørelse basert på statistikk", på samme måte måte som utleiere påberoper seg retten til å utelukke mannlige leieboere fordi kvinner er snillere og greiere og steller bedre med sine bosted enn oss gutta.
Såh -- helt okei, ikke sant:3?


Niks, ikke på langt nær. Dette var ulovlig og diskriminerende og mange kvinner bruker kort tid i sikkerhetskontrollen og er det første april i september og typisk menn og jeg vet ikke hva. Ordningen ble innstilt etter kun én dag.

Men så, bare noen dager senere, pryder denne kronikken bt.no: Kvinner, menn og værmeldinger -- TV2 er blitt anmeldt for for bare å ansette jenter som værmeldere. I utgangspunktet samme sak, altså åpenlys kjønnsdiskriminering, men surprise, surprise, hylekoret fra slaget om Sola var borte vekk. De hadde overlatt kommentarfeltet til kvinner som for det meste enten støttet fortsatt diskriminering, eller som stilte seg totalt uforstående til at noe så ubetydelig som diskriminering i arbeidslivet skulle få spalteplass i det hele tatt. Artikkelforfatteren selv skriver at det "per i dag er fem kvinner som jobber som værmeldere på TV 2, og det at menn blir ekskludert fra disse stillingene rammer ikke mannens posisjon i samfunnet. Nå har likevel en seer giddet å bruke tiden sin på å klage StormGeo inn for likestillingsombudet." En litt forunderlig vinkling, i og med at ingen kvinner klagde da NRK ble anmeldt fordi de bare hadde menn om bord, for ikke å snakke om at østrogenbrigaden for kort tid siden "gadd å bruke tiden sin" på å gjøre det helt klart for mannfolka (for dette måtte bare være noe vi menn hadde funnet på!) at egne mannekøer på flyplassene var noe de absolutt ikke skulle ha noe av.

Dette "enveiskjøringen" blant så mange feminister er noe jeg har gått og erget meg over i ganske lang tid nå, men med disse to sakene så nært hverandre ble kontrasten så slående at det bare måtte ende i nok en runde med aktivistmodus her på Livet kan fly. Sånn kan det gå.

Før vi fortsetter må jeg bare få gjøre én ting helt klart: jeg er fullt og helt enig i at diskriminering, vold og overgrep må bekjempes, og dette er også et mål som jeg jobber aktivt for. Jeg er frivillig og støttemedlem for en støttegruppe på Internett for overgrepsutsatte og pårørende. Jeg skriver innlegg om vold og overgrep her på bloggen, og rundt om i diverse kommentarfelt. Jeg prøver å konfrontere fordommer og uttrykk for dårlige holdninger i hverdagslivet (jeg bare sier det: ikke sett på Alla som inte dansar er voldtektsmenn i min umiddelbare nærhet). Jeg vurderer å starte undergruppe mot overgrep i studentersamfunnet (meget sannsynlig et luftslott, men også noe jeg seriøst tenker på). Jeg går et bachelorløp i sosialt arbeid og vurderer sterkt å jobbe med overgrepsutsatte når jeg er ferdigutdannet.
Så vær så snill, ikke skriv i kommentarfeltet at jeg la ut dette innlegget fordi jeg hater kvinner eller noe sånt [okseavføring], okei? Tusen takk:)

Du ska'kke slå jenter.

Greien er bare det at jeg, og svært mange andre av oss gutta, rett og slett begynner å bli veldig... lei.
Vi er lei av forventningen om at vi skal gi, gi og gi uten å få noe som helst igjen, på samme måte som muslimer ble slitne da vi vestlige fra 11. september til 22. juli fremstilte terrorisme som en "Islam mot vesten"-greie, med vestlige som lå og slanget seg i offer-rollen mens muslimene pent ble bedt om å "rydde opp i rekkene" og ta ansvar for sine holdninger, selv om vi selvfølgelig visste at de aller flere muslimer ikke akkurat har så veldig mange venner som er selvmordsbombere.

Akkurat på samme måte har jeg ingen venner som er voldelige eller overgripere. De jeg har støtt på (gutter som jenter) vet akkurat hva jeg mener om dem, og vi vet óg at gutter på mange områder har bedre holdninger enn jenter (klikk her og så her). Derimot har jeg flere jentevenner som ikke bare beføler og/eller slår gutter (se óg denne saken om vold i parforhold), men som skryter usjenert av det og gir alle tegn på at de rett og slett ikke forstår at de gjør noe galt. Vi gutta blir hele tiden bedt om å ta ansvar og snakke om voldtekt og jobbe med holdnignene våre, men samtidig virker det som om jenter som klår eller slår oppfattes som kule og tøffe, mens gutta som blir utsatt ikke ofres en tanke (i tilfeller av grenseoverskridende atferd) eller "fortjente det" (i tilfelle voldshandlinger). Også når vi ser på statistikk ser vi at jenter er langt mer overbærende mot voldsutøvere og overgripere i scenarier med kvinnelige overgripere, og/eller mannlige ofre. Gutter lærer at "du skal ikke slå", jenter lærer at "du ikke skal ikke slå jenter".


Er det virkelig sånn en IQ-test at "bare" jenter bryr seg om overgrep og vold? Ja, det er vårt eget ansvar å stille opp, uansett halv-relevante grunner, men når en sak blir fremstilt som noe som bare går ut over kvinner, med kvinner stereotypet som potensielle ofre og menn stereotypet som potensielle overgripere, så har mange menn en høyere terskel for å stille opp, spesielt når så mange kvinner i sin tur gir så så sterkt uttrykk for at de ikke bryr seg tilbake i første omgang.

La meg ta et minutt og illustrere, bare så dere skjønner hvordan jeg tenker: forestill deg at du virkelig brenner for anti-rasisme, og møter en bøling blonde nordmenn med kollektbøsser som kaller seg "anti-rasister" fordi de er ihuga motsander av rasisme... mot andre hvite. Ville du gitt penger til dem? Hva om de i tillegg selv med den største selvfølgelighet utsatte mørkhudede for vold og diskriminering, og dermed ga et sterkt signal om at rasisme egentlig var noe som interesserte dem midt oppi ræva?

Hvis du hadde valget, ville du gitt av inntekten din til deres organisasjonen, eller til en inkluderende gruppe som respekterte alle, uavhengig av etnisitet; opplyste om og slo ned på alt av rasisme og diskriminering; og gikk i bresjen med parolen "sammen mot rasisme"? Hvilken organisasjon tror du en gjennomsnittlig kurdisk innvandrer ville vært mest tilbøyelig til å melde seg inn i?

Nettopp.
Var det jeg tenkte.


Og bare i tilfelle du tror noe annet: jeg er faktisk ikke i furtemodus bare fordi denne "enveiskjøringen" er drøyt urettferdig ovenfor oss gutta. For om du tenker på det et sekund, så er denne fremmedgjøringen av gutter og menn, og overbærenheten med uvitenhet og dårlige holdninger hos de jenter det forekommer hos, noe som til syvende og sist går utover andre jenter. Det er deg det går ut over om du, bank i bordet, blir voldtatt og opplever at venninnene du betror deg til ikke tror deg eller forteller deg at du bare har deg selv å takke. Det er du som vil måtte jobbe deg gjennom skam og sinne om du anmelder et overgrep og de kvinnelige jurymedlemmene stemmer for frifinnelse på grunn av klærne du gikk med. Vi gutta som gruppe (der har vi generaliseringen igjen, men dere skjønner hva jeg mener) har utrolig lite å tape.

Jentene som logger seg inn på støttegruppen vår har derimot ofte tapt mange år av livene sine (selv om det må sies at det selvfølgelig også er utrolig mange overgrepsutsatte som klarer seg helt fint i ettertid). De forteller om slektninger og venninner og til og med i noen tilfeller behandlere som ikke tror eller støtter dem, om årelange kriger mot traumer, selvskading, spiseforstyrrelser, skyldfølelse og skam, om hvordan de har gått og båret på de grusomste svarte hemmeligheter i år etter år. Tro meg: det er rett og slett hjerteskjærende å lese skamfulle innlegg fra kvinner i 20-årene som har opplevd overgrep i en alder av 15, eller 13, eller ni, og som aldri tidligere har fortalt det til noen fordi de er overbevist om at voldtektene de opplevde var deres egen skyld, eller fordi de ikke har grunn til å ha nok tillit til omgivelsene til at de tør å åpne seg ("snille piker blir ikke voldtatt" er fremdeles en utbredt holdning, ikke minst hos jentene).

Jeg bare tenker... dere jenter spør ofte oss gutter om hvorfor vi ikke bryr oss mer... jeg er like tilbøyelig til å spørre flere av dere om hvorfor dere vil deres egne medsøstre så vondt?

bjørnetjeneste: velment, men uheldig hjelp som blir 
mest til skade (etter La Fountaines fabel om 
bjørnen som skulle jage bort en flue av sin
herres nese, men som i stedet knuste hodet hans.
(bokmålsordboka, 2012)

Vær så snill, til dere dette angår: prøv å forstå at det til syvende og sist er dere som har mest å tape her. Det er dere selv dere skyter i foten med egoismen deres. Vær så snill, prøv å forstå at det overhodet ikke er sånn at vi gutta ikke bryr oss om overgrep og vold. Vi, som dere, bryr oss. Vi, som dere, føler med ofrene (iblant litt for mye -- gutter som ta loven i egne hender og utøver vold mot menn som er mistenkt for overgrep er et reelt problem). Vi, som dere, blir mer og mer engasjerte.

Men: jeg er brennsikker på at vi hadde gjort enda mer om kvinner som sitter på sine høye hester og maser hull i hodet på oss om at vi må jobbe med diskriminering, holdnin og uvitenhet kunne gått inn i seg selv og gitt oss én eller annen form for signal på at de faktisk bryr seg, og at diskriminering, vold, trakassering og overgrep er noe de vil til livs i første omgang. Sånn skapet står nå tolker jeg det som at at mange jenter og kvinner bare vil ha det så bra som mulig, om det så går på bekostning av oss menn, og at de tilfeldigvis er mot overgrep og diskriminering fordi det skjer med så mange jenter, ikke fordi de er imot selve handlingene.

Mitt ståsted i et nøtteksall, eller tl;dr-versjonen om du vil ;p: så lenge diskriminering, vold og overgrep blir fremstilt som noe som ikke angår oss, og dere gir sterke signaler på at dere egentlig gir blanke faen, så lenge det ikke er dere selv det går ut over... så gir svært mange av oss faen tilbake. Sånn er aktivisme, uansett tema: vi velger saker ut ifra hvor mye vi føler de angår oss, og hvor "varmt" de blir presentert. Hvis du er jente og ikke kjøper den, så tenk over hvor mange venninner du har som kjemper for "guttesaker" som testikkelkreft. Ingen av gruppene i samfunnet vårt, det være seg kristne, heterofile, ekstremsportutøvere, menn eller vegetarianere, kan forventes å fôre en hund som biter dem. Diskriminering, vold og overgrep kan bare bekjempes gjennom folkeopplysning, bevisstgjøring og holdningsendring, og alt dette inkludere alle, gutter som jenter.

Jeg personlig brenner for en "inkluderende aktivisme" som minner jentene om at også de må jobbe med holdninger og uvitenhet --til sitt eget beste-- og som minner gutta på at også vi blir utsatt for diskriminering, vold og overgrep. I dag virker det mer som om vi har "aktivistkultur" som jobber for bare ett av kjønnene, og forsømmer begge.
Vi kan bedre enn dette.