søndag 25. januar 2015

Sanitetsvakt og psykisk førstehjelpskurs

Da har jeg vært på grunnkurs psykisk førstehjelp, som del av den første klassen som fikk kurset noen sinne:). Fikk utlevert et tykt hefte og fikk undervisning om alt fra traumereaksjoner til hvordan du kan være en god lytter.

Kunne en god del av stoffet fra før, men var óg en del som var nytt for meg. Spesielt delen om «krisekidnapping» ga meg noe å tenke på. Det handlet om hvordan hendelser ofte blir «kapret» av andre, det være seg enkeltpersoner eller grupper, altså at de som er rammet ikke får bestemme premissene for omsorgen som gis. For eksempel hvis du får vite at en venn av deg har mistet et familiemedlem, og du legger ut en kondolansemelding på veggen hans eller hennes uten at hen har sagt at det er greit.

Kanskje hen tvert imot ønsket å holde det som hadde skjedd for seg selv, og det overhodet ikke var meningen at du skulle fortelle det videre til alle på vennelisten hens. På større skala er «krisekidnapping» ting som at noen arrangerer et fakkeltog uten å forhøre seg med pårørende, fordi tragedien har gått inn på dem. Ting som dette er nesten alltid godt ment, men er ikke alltid like kjærkomment for de som faktisk har opplevd tragedien eller krisen selv.

Kurset var egentlig på fem timer, men siden det begynte klokken seks om kvelden ble det kortet ned til fire timer, men vi fikk dekket en del stoff likevel, og det gjaldt alt fra forebygging til hvordan du lytter, og ting som hvilke faser du går gjennom under og etter en krise, og hvordan traumer kan arte seg. Anbefaler helhjertet kurset siden dette er noe alle kommer til å få bruk for, i og med at alle opplever kriser både gjennom seg selv og andre. Vi hadde ingen praktiske øvelser, bare forelesning med pauser, men tror det var tøft nok for flere som var til stede, og tror det hadde vært tøffere for meg óg hvis alt dette hadde vært nytt for meg, og vi i hjelpekorpset har uansett ringløype nå på onsdag hvor psykisk førstehjelp er én av tingene vi skal dekke.


På søndag var jeg på sanitetsvakt for første gang, og passet på løperne under Maratonkarusellen. Hadde forventet at folk skulle «ligge strødd» på det glatte føret, men det ble ingen skader, i hvert fall ikke som vi fikk vite om, så for vår del bestod vakten for det meste i å sitte og skravle i bilen.

lørdag 17. januar 2015

Kvalifisert førstehjelpskurs

Da har jeg begynt på det 33 timer lange førstehjelpskurset jeg må ha før jeg kan bli aktiv i hjelpekorpset. Vi har fått utdelt noen tjukke hefter og bøker, vi har lært masse om førstehjelp og hvordan du skal håndtere nødsituasjoner med sårede og personer i sjokk, og vi øvde to ganger med et kasus med et ulykkessted hvor vi fikk brynt oss på hjerte-lunge-redning, forbinding av sår og håndtering av personer i sjokk. De neste fem kursdagene skal vi ha om alt fra anatomi og skadeforebygging til hjertestarter og psykososial førstehjelp. Tror mye av dette er ting jeg vil få bruk for senere i livet uansett, ikke bare i hjelpekorpset.

Har sagt det flere ganger før, men jeg er veldig glad for at jeg tok spranget og hev meg med i Hjelpekorpset. Jeg har hatt lyst til å hive meg med en god stund, men jeg trodde lenge at korpset var for "superhelter" som kanskje hadde årelang utdanning eller var supervant til å være ute i naturen. Det viste seg at det egentlig er noe "alle" kan bli med i, det eneste kravet er vel egentlig at du er fylt 17 år, pluss at du består de nødvendige kursene, selvfølgelig.

Nå har ikke jeg vært med på reelle vakter eller aksjoner ennå, men jeg vet selvfølgelig at det kan bli tøft óg, og jeg har blitt fortalt at noen ganger må du gå noen runder med deg selv før du bestemmer deg for å bli med, for eksempel hvis det er en fare for at et søk vil ta veldig lang tid og kreve mye av deg fysisk og psykisk, eller hvis korpset skal lete etter en antatt omkommet person. Da er det en trøst å vite at deltakelse faktisk er frivillig, og at du har lov til å si nei hvis du tror noe kan bli for mye for deg. Jeg har enkelte tema som er tøffe for meg, på grunn av ting jeg har opplevd selv, merket for eksempel at det var tøft å være på kurs om behandling av alvorlige blødninger etter å ha vært selvskader, og jeg har ennå ikke helt bestemt meg for hva jeg vil være med på og hva jeg bør stå over av aksjoner og sånn.

Nei, nå må jeg hoppe i dusjen og begynne dagen min, skal visst ha undervisning fra ni om morgenen til seks om kvelden i dag, om jeg skal tro timeplanen. Føles nesten som å ha begynt på høyskolen igjen (I wish), men blir nok bra.
Stå på!

onsdag 14. januar 2015

Min natt i naturen

Da var klokka blitt fem, og jeg er beintrøtt etter å ha tilbrakt natta uten søvn i en gapahuk med gordonsetter Sash for å innvie 2015, Friluftslivets år. La ut i ellevetiden og var vel fremme der oppe rundt halv tolv, og gapahuken og alt inni så helt fint ut. Tror det må ha vært noen der oppe og ryddet opp der inne etter at vinden løyet, for det var så mange veltede trær rundt omkring, til og med ett som hadde veltet over gapahuken;), at det var tydelig at Nina hadde vært på ferde her og. Skogholtet rett bortenfor så ut som en slagmark fordi det hadde veltet så utrolig mange svære trær der. Greit nok at gapahuken ligger i le, men tror ting i det minste må ha blåst over ende da vinden kom. Skal kanskje opp og ta bilder av alle de veltede trærne på dagtid, men det blir i hvert fall ikke i dag;).

 

Jeg hadde pakket varme klær, ullsokker og sovepose, og gjorde opp ild i ovnen da jeg kom frem, så kulde var aldri noe problem. Det som gjorde at jeg fikk null søvn var at Sasha nektet plent å legge seg til å sove. Hun virket egentlig litt engstelig, men det hindret henne ikke i å insistere på å sitte på post foran gapahuken og se ut i skogen, noe som ble et problem fordi jeg var redd hun plutselig skulle få ferten av noe og sette ut i nattemørket. La hun seg først ned med meg, gikk det en veldig kort stund før hun reiste seg og forsvant ut igjen.

«Sove? Nei, jeg vil sitte her, blir det et problem?»

Jeg følte jeg ikke kunne legge meg til å sove selv før jeg hadde fått Sasha til å sove, noe som skulle vise seg å være komplett umulig. Måtte til slutt ta bånd på henne og nærmest beordre henne til å roe seg, og selv da ville hun heller ligge og se ut i mørket enn å sove. Tenkte der og da at finnes det en mer sta hund i verden enn Sasha er blitt nå på sine gamle dager, så vil jeg ikke treffe henne:p.

Litt før klokka fem bestemte jeg meg for å dra hjem litt tidligere enn planlagt, siden jeg uansett ikke ville få sove. Hadde egentlig planlagt å våkne når det var blitt lyst, fyre opp i ovnen og gå litt rundt og ta bilder, men det så uansett ut til å passe Sash helt utmerket å dra hjem til varmen tidlig, så tenker jeg i grunnen sikkert burde dratt hjem før, eller hatt med noen flere godbiter å distrahere henne fra alle luktene i skogen med så hun fikk roet seg ;).

Er uansett utrolig glad jeg dro, for dette er noe jeg har planlagt og gledet meg til lenge, og jeg syns det er koselig å være i gapahuken selv når det er mørkt. Er også veldig glad for at jeg var så heldig med været som jeg ble. Det kom noe regn og noen heftige haglbyger, og jeg så noen lyn langt borte, men det var mildt og vindstille. Stolt over å ha gjennomført #nattinaturen med Sasha!

fredag 9. januar 2015

Med Sash ut i mørket

Merk: dette er ikke #nattinaturen-overnattingen, men en kortere tur jeg var på noen dager før

 Vips, så var Sasha plutselig blitt en natteturglad hund. Har tidligere skrevet om hvordan hun blånektet når jeg prøvde å få henne med på fjelltur i mørket, men har som sagt bestemt meg for å trene litt med godbiter, så tidlig i kveld, etter mørkets frembrudd, var det på med hodelykt og ryggsekk, og så bega vi oss ut i mørket. Vi kom til foten av fjellet, Sasha satte seg på bakbena, og jeg fant frem noen godbiter hun er veldig glad i fra lommen.

Hadde forventet at hun kanskje gradvis ville bli mer og mer trygg etter hvert som jeg forsiktig prøvde, tur etter tur, men det er nesten morsomt hvor fort hun bråsnudde fra ikke å ville være med i det hele tatt til å akseptere tur i mørket uten noe problem. Hun hadde et par skeptiske øyeblikk til, men hun fikk godbit med jevne mellomrom hele veien opp, og en stor porsjon da vi var fremme i gapahuken, og for det meste gikk det helt fint. Hun fikk løpe løs, og tok noen "runder" på egen hånd, og deler av veien løp hun faktisk foran meg oppover. Ikke at jeg skjønner hvordan hun finner fram i mørket utenfor lyset fra hodelykten, men går ut ifra at hun bruker snuten mer enn øynene. Uansett virker det som om hun var helt trygg i mørket, hun tok noen små runder rundt gapahuken også mens jeg satt og rastet der.

Bilde tatt i bekmørke med mobilkamera og lys fra hodelykt :p

Oppdaget óg en ny sti fra gapahuken som jeg aldri ville lagt merke til i dagtid, fordi den var merket med reflekser som hang i trær, som jeg bare så fordi de lyste opp i lyset fra hodelykten min. Skal finne ut hvor den fører neste gang jeg er der oppe i dagslys;).

Nå sover Lille Svarte Hund, og jeg bør vel snart finne køya selv. Gleder meg til å tilbringe natta i gapahuken den 14. Stå på!

#nattinaturen -- en natt under åpen himmel

Nå på tirsdagen som kommer planlegger jeg å ta med Sash opp på fjellet og se om vi kan få overnattet i gapahuken. Har hatt lyst å gjøre dette lenge, men fikk litt ekstra motivasjon fra et initativ fra Den Norske Turistforening, som innvier «Friluftslivets år» med å invitere folk til å sove under åpen himmel natt til 14. januar.
Sov under stjernene natt til 14. januar og bli med på å markera starten på Friluftslivets år! Statsrådane Thorhild Widvey og Tine Sundtoft har alt takka ja. Abid Raja er også klar. Tek DU utfordringa? Pakk soveposen, ta med varme klede og bli med på tidenes fellestelting, landet over!

Les meir her: friluftslivetsar.no
Har alt pakket sekken med alt jeg trenger, og planlegger å stikke opp i gapahuken, gjøre opp ild og rulle ut soveposen og ta det som det kommer. Det fine er at selv om gapahuken er nesten på toppen av fjellet, går det traktorvei hele veien ned, så det er veldig lett å ta seg ned om det skulle bli for kaldt, eller hvis været skulle bli skikkelig ille. Vet ikke om jeg får Sasha med meg, men kan prøve å «trene" litt på å ta henne med meg ut i skogen om natten og se hva det blir til. Hvem vet, kanskje jeg får tobeint selskap der oppe óg, er jo visstnok flere som skal sove ute den natten, og det er et populært turområde ;).

«Veien blir til underveis, fokuser på eventyrene»

lørdag 3. januar 2015

Ut i natta

Stakk ut i skogen i uværet i natt, væpnet med varme klær og hodelykt. Jeg vet om en bratt sti som fører rett opp til gapahuken jeg nettopp skrev om, så jeg trosset vær, vind og vått terreng og bega meg oppover stien, og fyrte opp i ovnen og tente stearinlysene igjen når jeg kom fram. Fikk lyst til å dele det jeg skrev ned mens jeg satt der oppe i uværet.



Jeg sitter i gapahuken og hører på vinden ute i mørket. Ilden brenner ikke så godt som jeg skulle likt, men det er koselig nok som det er. Måtte bare ut, så jeg bestemte meg for å trosse uværet, så jeg pakket sekken og strøk på dør. Er utrolig koselig her om natten, skulle ønske Sasha kunne vært med, men det går jo ikke når hun er så mørkredd, så det er bare meg her. Det er rart, men jeg føler meg faktisk 100% trygg her oppe, tror det er fordi jeg «vet» at det ikke er andre folk her. Ingen folk, ingenting som kan skje.

Omtrent de eneste tingene jeg klarte å ta bilde av i mørket. 
Er langt fra så mørkt som det ser ut på bilene, men
kameraet mitt takler virkelig ikke å ta bilder i mørket ;) .

Nå blåser det opp utenfor, men her inne er det lunt, og ilden brenner endelig friskt. Lue og hodelykt er tatt av og hanskene ligger på ovnen. Tydelig at ingen har vært her og gjort opp ild siden sist jeg var her, for kubbene flinke meg klarte å slukke forrige gang lå urørt i ovnen ennå.

* * *

Er så deilig å sitte og høre, men ikke kjenne uværet utenfor. Det blåser skikkelig nå, og selv om det ikke er noen vegg mellom meg og mørket, så merker jeg knapt vinden. Shit, nå blåste det opp skikkelig óg, kjenner jeg er veldig glad det blåser fra siden og ikke inn hit :).

* * *

Har gått ut et par ganger for å se hvordan gapahuken ser ut på avstand med fyr i ovnen og stearinlysene tent. Den ser koselig ut, bedre enn da jeg kom og den mørke gapahuken nesten så «skummel» ut. Har prøvd å ta bilde, men det blir for mørkt for mobilen min.

* * *

La enda en kubbe på bålet, så nå brenner det friskt igjen. Jeg klarte faktsk å slukke det denne gangen óg, men klok av skade hadde jeg med et ekstra par tennbriketter denne gangen. Kjekt å kunne lære av sine feil ;). Kjenner jeg virkelig har vært heldig med vinden: stikker jeg så vidt hodet ut, kjenner jeg den kjempegodt, men her inne er det helt lunt. Eneste minuset er at jeg skulle pakket ned en Kvikklunsj og noe lesestoff :).

Dro ned igjen da det bare var glør igjen av bålet, og er kjempeglad for at jeg tok turen.Det var ekstra «spennende» å dra ut nå som det blåste sånn, selv om jeg aldri kjente vinden så veldig når jeg var på vei opp eller ned. Tror det var fordi jeg gikk gjennom skog hele veien, pluss at jeg var veldig i le på vei opp.


Det var faktisk utrolig godt å sitte der oppe og bare slippe unna virkeligheten litt. Ikke noe tull, ikke noe drama, bare ro og fred. Følger en annen blogger som sier at en av tingene hun liker med tur er at hun slipper unna alt stresset med hverdagen, og i går kjente jeg virkelig at det var noe i det. Det var kjempekoselig i gapahuken, og jeg følte virkelig at det var et «friminutt» fra verden hvor jeg bare kunne slappe helt av.

Neste gang jeg skal opp tror jeg at jeg tar med flere varme klær, pølser jeg kan grille og den varme soveposen min, så får jeg se om jeg klarer å få sove der oppe i gapahuken!

torsdag 1. januar 2015

Nettmobbing er også mobbing

Jeg husker en fotballkamp jeg var på i Sogndal med noen venner av meg. Sogndal møtte Brann, og én av dem jeg var med var erkepatriotisk bergenser, og når den lokale dommeren dømte litt for mye, i hennes øyne, i Sogndals favør denne kampen, ga hun og flere andre publikum i veldig klare ordelag uttrykk for hva de mente om ham. Da jeg reagerte på henne, svarte hun bare "pøh, han har selv valgt denne jobben".

Jeg blir ofte mint på henne og denne episoden når jeg ser mobbing og personangrep på nett. Hadde planer om å klippe og lime noen eksempler, men jeg gidder rett og slett ikke, for jeg tror alle som er på nett vet hva jeg snakker om. Som 14 år gamle Villemo Hatland så fint sa i kronikken sin om mobbing: "noen mener de har en egen rett til å snakke stygt om andre og til andre." I og med at jeg har en blogg irriterer jeg meg ofte over at folk virker som de tror bloggere ikke har følelser, at de kan si hva som helst om mennesker som tilfeldigvis driver en blogg. Unnskyldningen da er den samme som den ovenfor: "jammen hun har en blogg, og hun visste da hun opprettet bloggen at mange kommer med slike kommentarer!". Eller sagt på en annen måte: "det er greit at jeg mobber eller snakker stygt om denne personen, for det er jo veldig mange andre som gjør det jo også".

Ironisk nok utdannet jenten i eksempelet øverst seg til ett av yrkene hvor utøverne opplever mest aggresjon, i langt større grad enn fotballdommere, så jeg har en anelse av hvor konsekvent hun mente det hun sa. Eller kanskje hun synes det er greit at utøvere av omsorgsyrker blir utsatt for slike ting, fordi "de selv har valgt den jobben".
Jeg mistenker at hele Kvinneguiden.no er en hel institusjon som sitter og spekulerer i andres liv og følelser, ettersom de selv sitter fastspent og ikke har egne liv å ta seg av. Å lese noe av det de skriver er verre enn å ha sand i øynene, og jeg nekter nesten å tro at disse (anonyme) menneskene faktisk eksisterer. --Linnéa Myhre, på egen blogg
Kort fortalt: selv om du er på nett, er du fremdeles et menneske som snakker om og til andre mennesker, som har følelser akkurat som deg. Forestill deg at personene du snakker til sitter rett ovenfor deg. Se for deg at personen du baksnakker står over skulderen din og leser innlegget ditt, og kommer til å komme med tilsvar.

Vær så snill å tenk deg om før du lirer av deg at det er helt greit at en politiker ikke tør møte til debatt fordi hun har mottatt drapstrusler, fordi du tilfeldigvis er veldig uenig med meningene hennes. Hvis du leser et innlegg om elever som kjeder seg mot slutten av sommerferien og gleder seg til skoler begynner, så hold deg for god til å rotte deg sammen med vennene dine for å gi høylytt uttrykk for hvor utrolig patetiske du opplever disse barna (ja, barna). Hvis en blogger gjør noe du ikke liker, så tell til 10 før du med fullt navn skjeller henne ut som "stygge, stygge jente", og hvis du går med fordommer om andre grupper, så kan det faktisk være en idé å være litt ydmyk fremfor å spy ut edder og galle i kommentfarfelt eller diskusjonsforum.

Det er én ting når barn mobber hverandre, men det som provoserer meg mest er faktisk når voksne mennesker klarer å oppføre seg på akkurat samme måte -- ikke bare fordi det er umodent, men også fordi barn gjør som vi gjør, ikke som vi sier.