søndag 15. mars 2015

Liten oppdatering: Prøver ut Wordpress

Okei, så siden "alle" er på Wordpress og lovpriser tjenesten opp i skyene, og siden jeg begynner å gå lei tekstbehandlingsprogrammet til Blogger (blant annet), har jeg opprettet en blogg på livetkanfly.wordpress.com. Jeg er ikke helt sikker på om jeg kommer til å bli værende der -- det ser lovende og mer "proffesjonelt" ut, men jeg må blant annet visstnok ut med 90 dollar (pluss/minus 800 kroner i året) i året for en fordelspakke for å få lov til å utforme fonter, farger osv. akkurat som jeg vil ha dem. Vet ikke helt om jeg er klar for å bruke så mange penger i året på en blogg, liksom, og liker helst å kunne stille inn ting selv, ikke bare bruke tema jeg får av bloggtjenesten ;).

Har i alle fall kopiert hele bloggen over dit, og inntil videre vil nok evt. nye innlegg havne der. Skjønt, det blir færre innlegg til jeg får ny laptop, i og med at "e"-knappen på tastaturet ikke virker lenger, noe som gjør det litt tricky å skrive på den (jeg må inn på tegnkart, kopiere "e"-tegnet, og trykke control+v for å lime den inn hver gang jeg vil ha den. Typisk min flaks at når en bokstav faller bort, er det den som brukes mest både på norsk og engelsk ;).

lørdag 14. mars 2015

Blogg-spotlight 2

Velkommen til min andre «blogg-spotlight», hvor jeg anbefaler blogger jeg selv leser jevnlig, og som jeg synes fortjener å få skryt. Felles med bloggene og -innleggene jeg anbefaler her er at de ikke allerede har fått så veldig mye oppmerksomhet. Det er flere jeg vet om som jeg virkelig synes burde vært med, men som allerede er blitt delt hyppig på Facebook og/eller i media, men i denne listen vil jeg holde meg til blogger du mest sannsynlig ikke har lest før.

http://dyreglede.wordpress.com






Ingeborg gikk i klasse med meg på folkehøyskolen i Grong, og er en omsorgsfull, klok, kunnskapsrik og sterk jente som blogger om friluftsliv, hund og dyrehold. Inspirerende turskildringer, flotte bilder og mye bra om hundehold!


http://sandragundersen.com





Har fulgt bloggen til Sandra en stund, og selv om hun strengt tatt har fått litt mediaoppmerksomhet, og noen av innleggene hennes har blitt delt hyppig på Facebook, vil jeg tro hun er ukjent for de aller fleste, så legger ut en link til bloggen hennes her :). Sandra har slåss mot psykisk sykdom i lengre tid og ble nylig utnevnt til nestleder i Mental Helse Ungdom, og hun bruker bloggen både til å fortelle om hverdagen sin og samtidig spre kunnskap om alt fra psykisk helse til livet som uføretrygdet til grensesetting og overgrep.










Norge sett utenfra. Australske "L-Jay" bor i Nord-Norge sammen med en "innfødt" og blogger om hverdagsliv, norsk kultur, og utfordringene som ny i Norge. Tror bloggen er interessant både for oss nordmenn, som får sett vårt eget land fra en ny vinkel, og for folk i utlandet som lærer om norske matretter, tradisjoner, og om hvordan samfunnet vårt fungerer; og selv for oss nordmenn er det mye å oppdage her, for eksempel har hun nylig lagt ut oppskrift på nordnorske lefser;).










En blogg om alt mellom himmel og jord, fra en jente i Stockholm som skriver om livet som sirkusutøver samtidig som hun bruker bloggen som portefølje. Kategoriene du kan utforske er kunst, freelancearbeid, grafisk design, illustrasjoner, foto, hverdagsliv, magedans, sirkus, poledance, stretching og trening. Ikke mye tekst, men desto flere flotte bilder!

lørdag 7. mars 2015

Lyset i enden av tunnellen

Da har jeg endelig blitt innkalt til jobbintervju, og på mandag er jeg forhåpentligvis ansatt i Røde Kors på deltid som «fundraiser». Det føles helt utrolig deilig, jeg får sommerfugler i magen når jeg tenker på det, og kjenner jeg får mer og mer lyst til å jobbe for dem. Hadde forestilt meg at jeg ville få en butikkjobb eller noe, men har absolutt ingenting imot denne jobben heller, gleder meg til å være så mye utendørs i vakre Bergen, attpåtil for et godt formål :).

Å være «fundraiser», på godt norsk, vil si å være ute på gaten og verve nye betalende medlemmer til Røde Kors. Det virker som en hyggelig jobb, og de har fleksibel arbeidstid slik at du selv velger hvor mye du vil jobbe i uka, noe som høres deilig ut. Det kommer til å bli interessant å jobbe når det virkelig er kaldt, vått og surt, men det finnes tross ikke dårlige klær, bare dårlig vær -- og hvem vet, kanskje det at det er ekte bergensk ruskevær gjør at færre søker, så sjansene mine øker;)?

Uansett om jeg får jobben, merker jeg at dette var en god nyhet jeg trengte. Har vært ganske langt nede i det siste med lite å ta meg til, har jo hatt hjelpekorpset, men jeg var bare hos dem én kveld i uka, og resten av tiden har vært veldig "tom". Jeg er lei av å sitte på sidelinjen og se på samfunnet fra utsiden; nå vil jeg være med å dra lasset selv.

Det føles som å våkne av en dyp søvn.

Mer om jobben jeg har søkt her:

mandag 23. februar 2015

Ensomhet

Foto: Arief Rahman Saan
Wikimedia Common
Så at denne ukas P3-dokumentar har å gjøre med ensomhet, og fikk motivasjon til å begynne å skrive på et innlegg jeg har tenkt på lenge, dels fordi jeg selv har vært langt nede og veldig ensom, og dels fordi jeg ikke liker hvordan mange tenker og snakker om ensomhet og folk som «havner utenfor» og blir gående alene.

Jeg vet det er lett for at vi ikke «ser» ensomhet. Jeg har vært i flere klasser hvor lærerne har skrytt over hvor godt miljø og samhold det har vært, mens én eller flere elever har følt at de ikke har tilhørt fellesskapet i det hele tatt, eller til og med følt seg frosset ut av klassen. Ikke all ensomhet er like synlig for alle.

Problemet er at når vi først ser at noen blir gåene alene eller trekker seg unna, er det lett å rasjonalisere og tenke at «han liker sikkert å være for seg selv» eller «hun kan jo bare ta kontakt hvis hun vil være med oss», men det er alltid grunner til at folk gjør som de gjør.

Greit nok at mange faktisk trives i sitt eget selskap og «er så sosiale som de vil være», men hvis du for eksempel sliter, kan det være at du ikke orker eller tør å være utadvendt, selv om du innerst inne vil være med de andre, og hvis du går alene fordi du føler deg utstøtt, og opplever det som at de andre ikke trenger deg eller ikke vil være med deg, kommer du ikke plutselig til å begynne å være kontaktsøkende ovenfor dem. Det er også mange som «tar på seg en maske» og later som de har det bra fordi det å være ensom og utenfor, eller å ha det tøft generelt, er så tabubelagt som det er. Uansett er er det ingen som går rundt og er ensomme fordi de vil ha det sånn.

Da jeg gikk mitt første år på folkehøyskole, gikk jeg veldig mye for meg selv. Når timene var over, gikk jeg bare for meg selv mens de andre i klassen satt og snakket, og jeg tilbrakte veldig mye av fritiden ellers på rommet mitt. Men, jeg gjorde det fordi jeg hadde et dårlig selvbilde og var utrolig usikker, både på meg selv og de rundt meg, og det hadde faktisk hjulpet meg veldig at andre tok kontakt eller dro meg med på ting.

Det hang en plakat på folkehøyskolen jeg ikk i fjor hvor det sto noe sånt som «Hvis en du kjenner plutselig blir stille, har vedkommende gjerne behov for å snakke». Hvis du ser noen gå for seg selv, eller trekke seg unna, så ikke vær redd for å dra igang en samtale. Hvis du vet noen har det tøft, så tør vise at du bryr deg. I aller beste fall får du en venn for livet.
Se óg: Vinteromsorg

lørdag 21. februar 2015

Anmeldelse: Life is Strange

Life is Strange - Dontnot Entertainment og Square Enix

Trodde aldri jeg skulle skrive en anmeldelse av et dataspill her, men har oppdaget dette rare lille spillet og er bare helt «betatt», og bare måtte dele det med dere. Rollespillet med det litt intetsigende navnet Life is Strange handler om Max, et fototalent som har kommet inn på en prestisjefyllt kunsthøyskole hvor hun har brukt den første måneden på å prøve å få venner og passe inn. Vil ikke røpe noe av handlingen i spillet, men kan bekrefte at livet blir rart, og veldig dramatisk, og at du får leve deg inn i en blanding av vanlig ungdomsdrama, en langt mer alvorlig hovedhistorie og et overnaturlig undertone som utgjør kjernen av spillet.

Life is Strange er virkelig, virkelig, virkelig bra. God grafikk, varme farger og gitarmusikk bidrar sammen til å skape en god stemning, og jeg føler spillet har tatt amerikansk skole og ungdomskultur på kornet. Både «skuespillerne» og replikkene deres føles naturlige, jeg merket jeg til og med fikk sympati med de forskjellige «skurkene» i fortellingen, fordi jeg var veldig klar over at det var grunner til at de handlet som de gjorde.

I et spill hvor en stor del av handlingen består i å gå rundt og utforske verdenen, er det viktig at innlevelsen og stemningen er der, og det er den i Life is Strange. Du får lyst til å utforske og snakke med folk fordi du vil lære mer om Max og verdenen og de rundt henne, og når handlingen drives fremover føler du at valgene du tar faktisk betyr veldig mye.

Spillet tør også å komme inn på emner som omtrent ikke diskuteres i dataspill, og at det attpåtil gjør det på en god måte. De dramatiske og «alvorlige» temaene oppleves óg som en naturlig del av handlingen, ikke som ting som er hevet inn for å kunne moralisere, eller for å gjøre historien dramatisk eller provoserende, og gjør også verdenen mer troverdig. Det å tørre å ta med flere problemstillinger fra virkeligheten er også noe jeg har savnet hos spillutviklere, og at Donotnod tar utfordringen, og består med glans, er også én av hovedgrunnene til at jeg skriver denne anbefalingen;).

Samtidig er ikke Life is Strange feilfritt. Jeg tror spillet kanskje hadde føltes litt bedre om du styrte Max fra første person, som du gjør i skytespill. Iblant kan tredjepersonskameraet oppføre seg litt snålt, spesielt når figuren din står nær en vegg, og noen ganger er det litt vrient å manøvrere Max så hun står i riktig stilling til å undersøke ting. Det er også et par andre ting som kan gjøre at du "mister innlevelsen" et øyeblikk og blir påmint at du bare spiller et spill. Spillet kan også føles vel kort, i og med at du bare får spille den første episoden, og det føltes også litt for lett. På tross av disse tingene er jeg fremdeles takknemlig for at jeg oppdaget spillet og fikk prøvd det, og anbefaler det helhjertet!

Life is Strange er på Steam, og er du nysgjerrig på spillet, kan du kjøpe den første av de fem episodene for 36 kroner!

LiS har aldersgrense 16 år, og kommer som sagt inn på en del tøffe tema, hovedsaklig narkotikabruk og overgrepstematikk.

torsdag 19. februar 2015

Besøk fra Trondhjem, og en trollmann fra Os

Vet det har vært stille her i det siste. Sitter og jobber av og på med et innlegg jeg ikke helt vet hvor jeg vil med, og er litt tiltaksløs. Denne uka skulle jeg egentlig hatt besøk av en god venn fra folken, noe både jeg og henne har gledet oss veldig til, men dagen hun skulle ta bussen hit, fikk hun omgangssyken og måtte avlyse hele besøket, så er litt deppa over det. Men har hatt besøk av tante og kusine over helgen, og vi fikk både bakt og sett en fantastisk teaterforestilling, fremført av en amatørteatergruppe kalt Bergen Amateur Dramatic Society, eller BADS, som ble stiftet av britiske Rosemary Lund som fikk «teaterabstinenser» etter at hun flyttet til Bergen fra teatermiljøet i hjembyen i England. Den britiske innflytelsen var tydelig, og skuespillerne i stykket vekslet til og med mellom å snakke norsk og engelsk, noe som føltes litt rart i begynnelsen, men som jeg syntes fungerte utrolig godt, og ga stykket et unikt preg.

Stykket BADS satte opp var den britiske klassikeren Trollmannen fra Oz, med handlingen lagt til Bergensområdet, og jeg er glad jeg fikk sett det både fordi jeg ikke kunne historien fra før, og fordi det virkelig var en fantastisk forestilling. De kombinerte sangene og karakterene i den klassiske historien med nye innslag, som da revene til den onde heksa brøt ut i dans til Ylvis' The Fox, og de hadde skuespillere, både barn, voksne og tenåringer, som tydelig var helengasjerte og virkelig ga alt!

Sjangeren var noe som het «British panto» som jeg aldri hadde hørt om før, men som er veldig populært i England. Forestillingen var en slags musikal med historien om Dorothy som havner i Os som ramme, og innslag av dans og sang. En stor del av konseptet var at publikum skulle bidra, som oftest ved å rope magiske trylleord, eller ved å svare skuespillerne på scenen («there is no one behind me?!», «yes there is!»). Litt vanskelig med et sjenert norsk publikum, men også en av tingene som ga forestillingen et eget preg, og gjorde stemningen enda bedre.

Jeg hadde en slags «magisk» følelse i meg etterpå som jeg ikke har følt siden jeg så Wear it Like a Crown av Cirkus Cirkör, det var faktisk litt rart å gå ut døra til Kulturhuset og være ute i den virkelige verden igjen;). Kan helhjertet anbefale BADS til alle som måtte befinne seg i Bergensområdet!


Fikk tid til en bytur og noen brettspill óg, og siden det var fastelavenshelg satte vi av kveld til baking óg. Hadde det kjempehyggelig med dem, men ble en nedtur at Benni ikke kunne komme, sånn i og med at vi hadde gledet oss i over en måned og det hadde vært utrolig godt å ha henne her igjen. Det skjer pent lite i livet mitt for tiden, klarte å vrikke ankelen min igjen da jeg var ute med hunden igjen, og det var vel den største tingen utenom det vanlige som skjedde meg denne uka. Sitter og hører på det nydelige bergensværet i mørket utenfor, og tenker at det hadde vært utrolig godt å få besøk av ett stykk Stavangårjente omtrent akkurat nu. Får satse på at vi treffes igjen så fort som overhodet mulig:)!

mandag 9. februar 2015

På tur i regnet

For rundt en uke siden sto jeg opp ekstra tidlig og bestemte meg for å hente avisen, noe det ellers aldri er jeg som gjør. På vei ned trappa sklir jeg selvfølgelig på glatta og forstuer ankelen. Måtte ta det med ro en liten stund for å la foten komme seg, men i dag følte jeg tiden var inne til å legge ut på en skikkelig tur med gordonsetter Sasha igjen. Det lå fremdeles en dis over dalen da jeg gikk fra huset, og selv om det ikke regnet var det "grått" og veldig stemningsfullt ute.


Yndlingsturen min er opp fjellet til gapahuken, men med skadet ankel turte jeg ikke begi meg opp der, så jeg gikk ned til fjorden istedenfor. Nedover mot fjorden er det idylliske trange veier med hvite trehus og koselige bortgjemte hus med trær og hekker rundt, og både jeg og Sash liker å gå bort fra hovedveien og utforske. Hun er litt mindre begeistret når jeg tar frem mobilen for å ta bilder, men det er så mye vakkert der inne at jeg bare må, og da må hun bare finne seg i å stå stille, selv om jeg føler hun har like mye energi i seg som en unghund.



Helt nede ved vannet er det naust (båthus) og et par holmer, og de som er heldige nok til å bo her nede kan se helt ut til enden av fjorden.


 

Et sted i vannkanten er det noe som ser ut som en gammel kanonstilling. Det er flust av gamle bunkere, skytestillinger og skyttergraver rundt fjorden, og jeg ser for meg at tyskerne bygde plasserte en kanon her, som skulle vokte fjorden mot fiendtlige krigskip. Men nazistenes Nazi-Tyskland er borte for alltid, og nå vokser det et tre her istedenfor. Synes det er en fin symbolikk:).


Flinke meg klarte å vrikke ankelen igjen rett etter at jeg tok dette bildet fordi jeg tråkket oppi et hull jeg ikke så, så jeg bega meg hjemover. Sash ville ikke snu der og da, men hun var kjempefornøyd med turen som helhet:).

Får se å legge meg og sove, så er det én dag mindre til tante og kusine kommer på besøk:). Stå på!

søndag 25. januar 2015

Sanitetsvakt og psykisk førstehjelpskurs

Da har jeg vært på grunnkurs psykisk førstehjelp, som del av den første klassen som fikk kurset noen sinne:). Fikk utlevert et tykt hefte og fikk undervisning om alt fra traumereaksjoner til hvordan du kan være en god lytter.

Kunne en god del av stoffet fra før, men var óg en del som var nytt for meg. Spesielt delen om «krisekidnapping» ga meg noe å tenke på. Det handlet om hvordan hendelser ofte blir «kapret» av andre, det være seg enkeltpersoner eller grupper, altså at de som er rammet ikke får bestemme premissene for omsorgen som gis. For eksempel hvis du får vite at en venn av deg har mistet et familiemedlem, og du legger ut en kondolansemelding på veggen hans eller hennes uten at hen har sagt at det er greit.

Kanskje hen tvert imot ønsket å holde det som hadde skjedd for seg selv, og det overhodet ikke var meningen at du skulle fortelle det videre til alle på vennelisten hens. På større skala er «krisekidnapping» ting som at noen arrangerer et fakkeltog uten å forhøre seg med pårørende, fordi tragedien har gått inn på dem. Ting som dette er nesten alltid godt ment, men er ikke alltid like kjærkomment for de som faktisk har opplevd tragedien eller krisen selv.

Kurset var egentlig på fem timer, men siden det begynte klokken seks om kvelden ble det kortet ned til fire timer, men vi fikk dekket en del stoff likevel, og det gjaldt alt fra forebygging til hvordan du lytter, og ting som hvilke faser du går gjennom under og etter en krise, og hvordan traumer kan arte seg. Anbefaler helhjertet kurset siden dette er noe alle kommer til å få bruk for, i og med at alle opplever kriser både gjennom seg selv og andre. Vi hadde ingen praktiske øvelser, bare forelesning med pauser, men tror det var tøft nok for flere som var til stede, og tror det hadde vært tøffere for meg óg hvis alt dette hadde vært nytt for meg, og vi i hjelpekorpset har uansett ringløype nå på onsdag hvor psykisk førstehjelp er én av tingene vi skal dekke.


På søndag var jeg på sanitetsvakt for første gang, og passet på løperne under Maratonkarusellen. Hadde forventet at folk skulle «ligge strødd» på det glatte føret, men det ble ingen skader, i hvert fall ikke som vi fikk vite om, så for vår del bestod vakten for det meste i å sitte og skravle i bilen.

lørdag 17. januar 2015

Kvalifisert førstehjelpskurs

Da har jeg begynt på det 33 timer lange førstehjelpskurset jeg må ha før jeg kan bli aktiv i hjelpekorpset. Vi har fått utdelt noen tjukke hefter og bøker, vi har lært masse om førstehjelp og hvordan du skal håndtere nødsituasjoner med sårede og personer i sjokk, og vi øvde to ganger med et kasus med et ulykkessted hvor vi fikk brynt oss på hjerte-lunge-redning, forbinding av sår og håndtering av personer i sjokk. De neste fem kursdagene skal vi ha om alt fra anatomi og skadeforebygging til hjertestarter og psykososial førstehjelp. Tror mye av dette er ting jeg vil få bruk for senere i livet uansett, ikke bare i hjelpekorpset.

Har sagt det flere ganger før, men jeg er veldig glad for at jeg tok spranget og hev meg med i Hjelpekorpset. Jeg har hatt lyst til å hive meg med en god stund, men jeg trodde lenge at korpset var for "superhelter" som kanskje hadde årelang utdanning eller var supervant til å være ute i naturen. Det viste seg at det egentlig er noe "alle" kan bli med i, det eneste kravet er vel egentlig at du er fylt 17 år, pluss at du består de nødvendige kursene, selvfølgelig.

Nå har ikke jeg vært med på reelle vakter eller aksjoner ennå, men jeg vet selvfølgelig at det kan bli tøft óg, og jeg har blitt fortalt at noen ganger må du gå noen runder med deg selv før du bestemmer deg for å bli med, for eksempel hvis det er en fare for at et søk vil ta veldig lang tid og kreve mye av deg fysisk og psykisk, eller hvis korpset skal lete etter en antatt omkommet person. Da er det en trøst å vite at deltakelse faktisk er frivillig, og at du har lov til å si nei hvis du tror noe kan bli for mye for deg. Jeg har enkelte tema som er tøffe for meg, på grunn av ting jeg har opplevd selv, merket for eksempel at det var tøft å være på kurs om behandling av alvorlige blødninger etter å ha vært selvskader, og jeg har ennå ikke helt bestemt meg for hva jeg vil være med på og hva jeg bør stå over av aksjoner og sånn.

Nei, nå må jeg hoppe i dusjen og begynne dagen min, skal visst ha undervisning fra ni om morgenen til seks om kvelden i dag, om jeg skal tro timeplanen. Føles nesten som å ha begynt på høyskolen igjen (I wish), men blir nok bra.
Stå på!

onsdag 14. januar 2015

Min natt i naturen

Da var klokka blitt fem, og jeg er beintrøtt etter å ha tilbrakt natta uten søvn i en gapahuk med gordonsetter Sash for å innvie 2015, Friluftslivets år. La ut i ellevetiden og var vel fremme der oppe rundt halv tolv, og gapahuken og alt inni så helt fint ut. Tror det må ha vært noen der oppe og ryddet opp der inne etter at vinden løyet, for det var så mange veltede trær rundt omkring, til og med ett som hadde veltet over gapahuken;), at det var tydelig at Nina hadde vært på ferde her og. Skogholtet rett bortenfor så ut som en slagmark fordi det hadde veltet så utrolig mange svære trær der. Greit nok at gapahuken ligger i le, men tror ting i det minste må ha blåst over ende da vinden kom. Skal kanskje opp og ta bilder av alle de veltede trærne på dagtid, men det blir i hvert fall ikke i dag;).

 

Jeg hadde pakket varme klær, ullsokker og sovepose, og gjorde opp ild i ovnen da jeg kom frem, så kulde var aldri noe problem. Det som gjorde at jeg fikk null søvn var at Sasha nektet plent å legge seg til å sove. Hun virket egentlig litt engstelig, men det hindret henne ikke i å insistere på å sitte på post foran gapahuken og se ut i skogen, noe som ble et problem fordi jeg var redd hun plutselig skulle få ferten av noe og sette ut i nattemørket. La hun seg først ned med meg, gikk det en veldig kort stund før hun reiste seg og forsvant ut igjen.

«Sove? Nei, jeg vil sitte her, blir det et problem?»

Jeg følte jeg ikke kunne legge meg til å sove selv før jeg hadde fått Sasha til å sove, noe som skulle vise seg å være komplett umulig. Måtte til slutt ta bånd på henne og nærmest beordre henne til å roe seg, og selv da ville hun heller ligge og se ut i mørket enn å sove. Tenkte der og da at finnes det en mer sta hund i verden enn Sasha er blitt nå på sine gamle dager, så vil jeg ikke treffe henne:p.

Litt før klokka fem bestemte jeg meg for å dra hjem litt tidligere enn planlagt, siden jeg uansett ikke ville få sove. Hadde egentlig planlagt å våkne når det var blitt lyst, fyre opp i ovnen og gå litt rundt og ta bilder, men det så uansett ut til å passe Sash helt utmerket å dra hjem til varmen tidlig, så tenker jeg i grunnen sikkert burde dratt hjem før, eller hatt med noen flere godbiter å distrahere henne fra alle luktene i skogen med så hun fikk roet seg ;).

Er uansett utrolig glad jeg dro, for dette er noe jeg har planlagt og gledet meg til lenge, og jeg syns det er koselig å være i gapahuken selv når det er mørkt. Er også veldig glad for at jeg var så heldig med været som jeg ble. Det kom noe regn og noen heftige haglbyger, og jeg så noen lyn langt borte, men det var mildt og vindstille. Stolt over å ha gjennomført #nattinaturen med Sasha!

fredag 9. januar 2015

Med Sash ut i mørket

Merk: dette er ikke #nattinaturen-overnattingen, men en kortere tur jeg var på noen dager før

 Vips, så var Sasha plutselig blitt en natteturglad hund. Har tidligere skrevet om hvordan hun blånektet når jeg prøvde å få henne med på fjelltur i mørket, men har som sagt bestemt meg for å trene litt med godbiter, så tidlig i kveld, etter mørkets frembrudd, var det på med hodelykt og ryggsekk, og så bega vi oss ut i mørket. Vi kom til foten av fjellet, Sasha satte seg på bakbena, og jeg fant frem noen godbiter hun er veldig glad i fra lommen.

Hadde forventet at hun kanskje gradvis ville bli mer og mer trygg etter hvert som jeg forsiktig prøvde, tur etter tur, men det er nesten morsomt hvor fort hun bråsnudde fra ikke å ville være med i det hele tatt til å akseptere tur i mørket uten noe problem. Hun hadde et par skeptiske øyeblikk til, men hun fikk godbit med jevne mellomrom hele veien opp, og en stor porsjon da vi var fremme i gapahuken, og for det meste gikk det helt fint. Hun fikk løpe løs, og tok noen "runder" på egen hånd, og deler av veien løp hun faktisk foran meg oppover. Ikke at jeg skjønner hvordan hun finner fram i mørket utenfor lyset fra hodelykten, men går ut ifra at hun bruker snuten mer enn øynene. Uansett virker det som om hun var helt trygg i mørket, hun tok noen små runder rundt gapahuken også mens jeg satt og rastet der.

Bilde tatt i bekmørke med mobilkamera og lys fra hodelykt :p

Oppdaget óg en ny sti fra gapahuken som jeg aldri ville lagt merke til i dagtid, fordi den var merket med reflekser som hang i trær, som jeg bare så fordi de lyste opp i lyset fra hodelykten min. Skal finne ut hvor den fører neste gang jeg er der oppe i dagslys;).

Nå sover Lille Svarte Hund, og jeg bør vel snart finne køya selv. Gleder meg til å tilbringe natta i gapahuken den 14. Stå på!

#nattinaturen -- en natt under åpen himmel

Nå på tirsdagen som kommer planlegger jeg å ta med Sash opp på fjellet og se om vi kan få overnattet i gapahuken. Har hatt lyst å gjøre dette lenge, men fikk litt ekstra motivasjon fra et initativ fra Den Norske Turistforening, som innvier «Friluftslivets år» med å invitere folk til å sove under åpen himmel natt til 14. januar.
Sov under stjernene natt til 14. januar og bli med på å markera starten på Friluftslivets år! Statsrådane Thorhild Widvey og Tine Sundtoft har alt takka ja. Abid Raja er også klar. Tek DU utfordringa? Pakk soveposen, ta med varme klede og bli med på tidenes fellestelting, landet over!

Les meir her: friluftslivetsar.no
Har alt pakket sekken med alt jeg trenger, og planlegger å stikke opp i gapahuken, gjøre opp ild og rulle ut soveposen og ta det som det kommer. Det fine er at selv om gapahuken er nesten på toppen av fjellet, går det traktorvei hele veien ned, så det er veldig lett å ta seg ned om det skulle bli for kaldt, eller hvis været skulle bli skikkelig ille. Vet ikke om jeg får Sasha med meg, men kan prøve å «trene" litt på å ta henne med meg ut i skogen om natten og se hva det blir til. Hvem vet, kanskje jeg får tobeint selskap der oppe óg, er jo visstnok flere som skal sove ute den natten, og det er et populært turområde ;).

«Veien blir til underveis, fokuser på eventyrene»

lørdag 3. januar 2015

Ut i natta

Stakk ut i skogen i uværet i natt, væpnet med varme klær og hodelykt. Jeg vet om en bratt sti som fører rett opp til gapahuken jeg nettopp skrev om, så jeg trosset vær, vind og vått terreng og bega meg oppover stien, og fyrte opp i ovnen og tente stearinlysene igjen når jeg kom fram. Fikk lyst til å dele det jeg skrev ned mens jeg satt der oppe i uværet.



Jeg sitter i gapahuken og hører på vinden ute i mørket. Ilden brenner ikke så godt som jeg skulle likt, men det er koselig nok som det er. Måtte bare ut, så jeg bestemte meg for å trosse uværet, så jeg pakket sekken og strøk på dør. Er utrolig koselig her om natten, skulle ønske Sasha kunne vært med, men det går jo ikke når hun er så mørkredd, så det er bare meg her. Det er rart, men jeg føler meg faktisk 100% trygg her oppe, tror det er fordi jeg «vet» at det ikke er andre folk her. Ingen folk, ingenting som kan skje.

Omtrent de eneste tingene jeg klarte å ta bilde av i mørket. 
Er langt fra så mørkt som det ser ut på bilene, men
kameraet mitt takler virkelig ikke å ta bilder i mørket ;) .

Nå blåser det opp utenfor, men her inne er det lunt, og ilden brenner endelig friskt. Lue og hodelykt er tatt av og hanskene ligger på ovnen. Tydelig at ingen har vært her og gjort opp ild siden sist jeg var her, for kubbene flinke meg klarte å slukke forrige gang lå urørt i ovnen ennå.

* * *

Er så deilig å sitte og høre, men ikke kjenne uværet utenfor. Det blåser skikkelig nå, og selv om det ikke er noen vegg mellom meg og mørket, så merker jeg knapt vinden. Shit, nå blåste det opp skikkelig óg, kjenner jeg er veldig glad det blåser fra siden og ikke inn hit :).

* * *

Har gått ut et par ganger for å se hvordan gapahuken ser ut på avstand med fyr i ovnen og stearinlysene tent. Den ser koselig ut, bedre enn da jeg kom og den mørke gapahuken nesten så «skummel» ut. Har prøvd å ta bilde, men det blir for mørkt for mobilen min.

* * *

La enda en kubbe på bålet, så nå brenner det friskt igjen. Jeg klarte faktsk å slukke det denne gangen óg, men klok av skade hadde jeg med et ekstra par tennbriketter denne gangen. Kjekt å kunne lære av sine feil ;). Kjenner jeg virkelig har vært heldig med vinden: stikker jeg så vidt hodet ut, kjenner jeg den kjempegodt, men her inne er det helt lunt. Eneste minuset er at jeg skulle pakket ned en Kvikklunsj og noe lesestoff :).

Dro ned igjen da det bare var glør igjen av bålet, og er kjempeglad for at jeg tok turen.Det var ekstra «spennende» å dra ut nå som det blåste sånn, selv om jeg aldri kjente vinden så veldig når jeg var på vei opp eller ned. Tror det var fordi jeg gikk gjennom skog hele veien, pluss at jeg var veldig i le på vei opp.


Det var faktisk utrolig godt å sitte der oppe og bare slippe unna virkeligheten litt. Ikke noe tull, ikke noe drama, bare ro og fred. Følger en annen blogger som sier at en av tingene hun liker med tur er at hun slipper unna alt stresset med hverdagen, og i går kjente jeg virkelig at det var noe i det. Det var kjempekoselig i gapahuken, og jeg følte virkelig at det var et «friminutt» fra verden hvor jeg bare kunne slappe helt av.

Neste gang jeg skal opp tror jeg at jeg tar med flere varme klær, pølser jeg kan grille og den varme soveposen min, så får jeg se om jeg klarer å få sove der oppe i gapahuken!

torsdag 1. januar 2015

Nettmobbing er også mobbing

Jeg husker en fotballkamp jeg var på i Sogndal med noen venner av meg. Sogndal møtte Brann, og én av dem jeg var med var erkepatriotisk bergenser, og når den lokale dommeren dømte litt for mye, i hennes øyne, i Sogndals favør denne kampen, ga hun og flere andre publikum i veldig klare ordelag uttrykk for hva de mente om ham. Da jeg reagerte på henne, svarte hun bare "pøh, han har selv valgt denne jobben".

Jeg blir ofte mint på henne og denne episoden når jeg ser mobbing og personangrep på nett. Hadde planer om å klippe og lime noen eksempler, men jeg gidder rett og slett ikke, for jeg tror alle som er på nett vet hva jeg snakker om. Som 14 år gamle Villemo Hatland så fint sa i kronikken sin om mobbing: "noen mener de har en egen rett til å snakke stygt om andre og til andre." I og med at jeg har en blogg irriterer jeg meg ofte over at folk virker som de tror bloggere ikke har følelser, at de kan si hva som helst om mennesker som tilfeldigvis driver en blogg. Unnskyldningen da er den samme som den ovenfor: "jammen hun har en blogg, og hun visste da hun opprettet bloggen at mange kommer med slike kommentarer!". Eller sagt på en annen måte: "det er greit at jeg mobber eller snakker stygt om denne personen, for det er jo veldig mange andre som gjør det jo også".

Ironisk nok utdannet jenten i eksempelet øverst seg til ett av yrkene hvor utøverne opplever mest aggresjon, i langt større grad enn fotballdommere, så jeg har en anelse av hvor konsekvent hun mente det hun sa. Eller kanskje hun synes det er greit at utøvere av omsorgsyrker blir utsatt for slike ting, fordi "de selv har valgt den jobben".
Jeg mistenker at hele Kvinneguiden.no er en hel institusjon som sitter og spekulerer i andres liv og følelser, ettersom de selv sitter fastspent og ikke har egne liv å ta seg av. Å lese noe av det de skriver er verre enn å ha sand i øynene, og jeg nekter nesten å tro at disse (anonyme) menneskene faktisk eksisterer. --Linnéa Myhre, på egen blogg
Kort fortalt: selv om du er på nett, er du fremdeles et menneske som snakker om og til andre mennesker, som har følelser akkurat som deg. Forestill deg at personene du snakker til sitter rett ovenfor deg. Se for deg at personen du baksnakker står over skulderen din og leser innlegget ditt, og kommer til å komme med tilsvar.

Vær så snill å tenk deg om før du lirer av deg at det er helt greit at en politiker ikke tør møte til debatt fordi hun har mottatt drapstrusler, fordi du tilfeldigvis er veldig uenig med meningene hennes. Hvis du leser et innlegg om elever som kjeder seg mot slutten av sommerferien og gleder seg til skoler begynner, så hold deg for god til å rotte deg sammen med vennene dine for å gi høylytt uttrykk for hvor utrolig patetiske du opplever disse barna (ja, barna). Hvis en blogger gjør noe du ikke liker, så tell til 10 før du med fullt navn skjeller henne ut som "stygge, stygge jente", og hvis du går med fordommer om andre grupper, så kan det faktisk være en idé å være litt ydmyk fremfor å spy ut edder og galle i kommentfarfelt eller diskusjonsforum.

Det er én ting når barn mobber hverandre, men det som provoserer meg mest er faktisk når voksne mennesker klarer å oppføre seg på akkurat samme måte -- ikke bare fordi det er umodent, men også fordi barn gjør som vi gjør, ikke som vi sier.