mandag 29. september 2014

CVer, hull og fordommer

Jeg hater å søke jobber.

Jeg har ingen ting imot å fylle ut jobbsøknader. Jeg gjør meg flid med dem, jeg skriver søknad fra bunnen av for hver jobb jeg søker på og jeg gjør mitt beste for å få fram relevant erfaring og de gode sidene mine. Jeg liker å skrive, og jeg føler at når jeg skriver en søknad, kan jeg fremstille meg akkurat som jeg vil. Men så kommer den delen som er så utrolig ubehagelig. CV-en.

En CV er en oppramsing av alt du har drevet med av verdi i livet. Skole, kurs, frivillighet, jobber, alt med årstall for når du begynte og sluttet, uten stort rom for forklaring eller nyansering. Jeg har ikke noe problem med å være åpen her på bloggen, for da får jeg fortalt og forklart alt jeg vil sånn at inntrykket blir helt og "rettferdig", men når du leverer en CV med «hull» i, eller en som for eksempel viser at du brukte ni år på VGS, er det utrolig ubehagelig. Jeg føler jeg sender av gårde fortrolig informasjon, med fullt navn, og jeg vet at de jeg får dem i hendene være de mest fordomsfulle menneskene på jord.


Jeg har møtt fordomsfulle og dømmende mennesker face-to-face, og vet at de finnes inne på «sjefskontorer» òg, og jeg vet at jeg ødelegger sjansene mine til å komme ut i jobb når jeg sender det fordømte arket med søknadene mine. Det er faktisk ikke så gøy å føle at jeg må bruke plass i søknaden på å forklare at jeg har vært syk og sånn, og ikke vet hvordan jeg skal ordlegge meg når jeg gjør det engang. Kjempegøy.

Fortid burde holde seg i fortiden.

tirsdag 23. september 2014

Travhest og shettis

Denne gangen tok jeg meg litt bedre tid på vei til Stall Henne, og fikk tatt en del bilder på veien. Sykler den gamle skoleveien min, så er det gjennom noen nabolag, langs et vann, og så inn på en bratt vei oppover i "Hestedalen". Det er vakkert når sola skinner, eller tidlig på morgenen når den henger lavt over åsene. En mil er langt på sykkel, særlig med en del motbakker, men det er like fullt en fin tur.





Vel fremme fikk jeg ri en stor brun som lød navnet Ådnes Gro og hadde vunnet sølv i Nordisk, og hun skulle vise seg å være full av krutt fra første stund. Skjønte veldig fort at dette kom til å bli noe annet enn skolehestene på hestelinja, og hadde nok med å holde meg i salen og holde kontroll på dyret på ridebanen.

Det ble en kort, men hektisk ridetime, men jeg kjente faktisk jeg lærte en god del på den korte tiden, og det var utrolig gøy og utfordrende å prøve en så "heftig" hest. Fikk òg virkelig utfordret en uvane jeg har, nemlig å klemme rundt hesten med beina hvis jeg kjenner jeg ikke har god balanse. For dere som ikke er ryttere, så er det sånn du fortelle hesten at den skal gå fortere, så jah, ikke akkurat en så veldig heldig vane å ha når du føler hesten går for fort ;), og merket den veldig, veldig godt da jeg satt på en travhest full av krutt, istedenfor en skole-islandshest.

Stall Henne er en fantastisk stall, men de som er der holder høyt nivå, og de fleste hestene er egentlig over mitt ferdighetsnivå, så jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å være der fremover. Heldigvis ble jeg fortalt av hun som har Admiral at det også finnes en gård i nærheten hvor de driver med islandshester,

Fikk prøvesitte en søt liten shettis før dagen var omme :p, og jeg satte meg på metallhesten min og syklet hjem.


lørdag 6. september 2014

Bytur, togtur og valpekull!

Da har man vært turist i egen by, sett Nesbyen for første gang, og hilst på verdens søteste valpekull :).

På torsdag dro jeg ned til Nesttun for å hente folkehøyskolekameraten min Benedikte, og så var det bare å ta turen hjem, hvor hun ble introdusert for hunden min og det var kjærlighet ved første slikk:).

Var faktisk utrolig rart å plutselig ha en av vennene mine fra folken her i Bergen. Når du går folkehøyskole blir det liksom et skille mellom «boblen» du lever i på folken og alt som skjer utenfor, så når jeg plutselig gikk nedover mot Nesttun sentrum i lag med Benni for å ta bussen hjem føltes det omtrent som om hun hadde hoppet inn fra en annen verden. Men var òg utrolig godt å se igjen en folkenvenn face-to-face; du risikerer å få veldig gode venner på folkehøyskole, men de har også en tendens til å bo langt unna deg, og da setter du desto mer pris på dem når dere faktisk møtes:).

Dagen etter bar det med buss og bane til Bergen sentrum, og jeg fikk være turist i egen by. Hadde ikke lagt så detaljerte planer, men fikk vist fram Kjøttbasaren, et innendørs marked som selger alt mulig av matvarer og nå tydeligvis også har en Starbucks, og Det lille kaffekompaniet, som er en bitte liten kafé som er veldig berømt selv om den er litt vanskelig å finne og bortimot umulig å snuble over ved et uhell - da må du følge et bitte lite treskilt som det er utrolig lett å gå rett forbi, noe jeg også vet jeg har gjort flere ganger. Hvis du ikke gidder gå rundt i Bergen by og lete etter små treskilt du sikkert har gått rett forbi flere ganger, ligger Kaffekompaniet i et av smugene på høyresiden av Fløibanestasjonen.


Fikk òg tid til en tur med Fløibanen opp til endestasjonen med utsikt over byen, så vi fikk tatt noen «selfies» med Bergen som bakgrunn og fikk litt mosjon da vi til slutt bestemte oss for å gå ned igjen. Om du er på Fløien anbefaler jeg å se deg om i skogen bak stasjonen, for den er pyntet opp med alt fra hundestatuer og morsomme skilt til en drøss trollfigurer. Til slutt ble det til at vi gikk gangveien ned istedenfor å ta banen, så vi fikk en dose mosjon før vi satte oss på banen hjem igjen.

(C) Studio Ghibli (fair use)
Avsluttet dagen med å se «Arriettas hemmelige verden», en japansk tegnefilm inspirert av en britisk bok om «lånere», bittesmå mennesker som bor under vanlige menneskers hus og lever av ting de «låner» av de store. Har ikke lest boka, men filmen var kjempekoselig, og likte faktisk òg at den ikke inneholdt noen spesielt sterke, triste eller «skumle» scener, uten at det gjorde opplevelsen kjedelig, det var samtidig liksom bare en film du slappet av og koste deg med:).

Så opprant den store dagen, da vi tok Bergensbanen mot Nesbyen for å treffe oppdretterne Benni skulle kjøpe hund av:). Det ble å sitte på toget fire lange timer hver vei, men vi fikk treffe de skjønneste små labradorvalpene i verden og verdens mest kosesyke og tålmodige hundemor, så det ble å kose hund to timer i strekk før vi måtte vende våre egne snuter hjemover igjen. Vi var ikke hjemme før etter midnatt, men det var verdt det selv for meg som ikke skulle få meg hund. Det eneste nesten-skåret i gleden av at mobilen min hadde gått tom for strøm, så jeg fikk ikke tatt noen bilder av de skjønne dyrene selv.

Ble litt «tomt» og stille i huset etter fire intense dager med Benni, men holder kontakten med henne og flere andre folkenvenner over Facebook og Instagram. Er glad vi har den muligheten i dag, og kan dele opplevelser og skravle med hverandre i så stor grad som vi kan:).


Har også hvert vårt fysiske minne om oppholdet, for da vi var på souvenirbutikken på Fløien fant vi hver vår ballettelg. Hils på Elisabeth :3 !