mandag 24. november 2014

Sambandskurs og julegavehandling

Da har man dratt fra ytre gokk til sambandskurs med Røde Kors Hjelpekorps på Sotra. Har fått en god del teori om hvordan radiosambandet fungerer og hvordan man snakker på samband, og fikk en liten praktisk prøve der vi skulle rusle rundt i nabolaget med hver vår radio mens vi snakket med "Koordinerinspunktet", eller "KO". Fikk med oss hvert vårt hefte med masse stoff vi skulle sette oss inn i, så skal vi forhåpentligvis ta det praktiske ved det lokale Røde Kors-huset vårt så vi ikke må helt ut til Sotra igjen.


Gledet meg som en unge til kurset, og det ble faktisk kjempeinteressant. Den praktiske delen var skummel på forhånd, men da vi hadde "hevet oss uti det" var vi enige om at det bare hadde vært gøy. Tror det hjalp at alle fire av oss elevene hadde sceneerfaring fra før ;). Vi gikk et stykke unna Røde Kors-huset, og så skulle vi gjøre ting som å melde oss på samband, si navnene våre med det fonetiske alfabetet (Alfa istedenfor A, osv.) og generelt kommunisere frem og tilbake. Det ble en del fnising og nøling og et par ganger vi ikke svarte da vi skulle, men stort sett hadde vi det bare gøy. Hadde brukt ICOM-radio før, da jeg var frivillig vakt på studenthuset i Sogndal, men da gikk det bare i enkle meldinger som "vaktsjef inngang", ikke skikkelig kommunikasjon.

Er kjempeglad for at jeg "tok spranget" og ble med i hjelpekorpset, tror det kommer til å bli kjempegøy fremover, og gi meg både opplevelser og kompetanse jeg kan bruke videre. Er også glad i være i friluft, og koste meg på øvelsen jeg var på for litt siden. Vil anbefale alle å vurdere å melde seg inn i Hjelpekorpset. Du lærer veldig mye om førstehjelp, friluftsliv, og hvordan søk fungerer, og du trenger ikke være noe supermenneske for å bli med.

https://www.rodekors.no/engasjer-deg/frivillig-i-hjelpekorpset/ 

I morgen bærer det ut igjen, til tannlegetime og julegavehandling. Så skal gordonsetter Sasha endelig få fjernet stingene sine, noe vi gleder oss veldig til.
Stå på!

lørdag 15. november 2014

Tøffe dager for Sash'

Skulle egentlig nevne dette kort i forrige innlegg, men det ble såpass langt at jeg bestemte meg for å fortelle denne historien i sin eget innlegg.

For en tid tilbake skrev jeg et langt innlegg om hvor glad jeg er i gordonsetteren vår Sasha, og nevnte hvordan jeg vet at hun i en alder av 10 ikke kan ha mange årene igjen. Derfor var jeg veldig redd for henne når vi nå i helgen bestemte vi oss for at vi måtte ta en tur til dyrlegen med henne, fordi vi hadde funnet flere hevelser og klumper. Det var på fredag eller lørdag, og dyrlegekontoret åpnet ikke før mandag igjen, og dagene frem til da var tunge.

Forrige gang jeg var med til dyrlegen med en av familiens hunder på grunn av kuler ble det påvist kreft, og vi måtte avlive henne, og i løpet av helgen forberedte jeg meg på det verste, jeg forventet det nesten, og jeg ble mint på nok en gang at livet er så utrolig skjørt. Det skal så lite til før noen er borte, og du aldri får tilbrakt mer tid med den personen igjen. Tenker på studiebygda mi Sogndal som har mistet flere studenter på bare kort tid, og hvor de nå leter etter en savnet ung jente som fryktes omkommet, og nå kan ha blitt funnet død.

Tenk at vi kunne mistet henne. Fantastiske Sasha.

På mandag kunne dyrlegen heldigvis konstantere at hevelsene var ufarlige fettklumper, men at de likevel burde opereres bort før de vokste seg for store. Du kan si det var en ganske stor forskjell på stemningen i bilen på turen hjem igjen. Klumpene ble operert bort noen dager senere, og ikke bare gikk selve inngrepet kjempefint, men hun har kviknet til utrolig fort og har det etter forholdene helt utmerket. Hun begynte å mase på mat mens hun enda var for groggy til å sitte eller stå ordentlig, og etter at hun fikk seg et par netters god søvn har vi nå gode gamle Sasha tilbake for fullt, den kjære gale hunden vår som oppfører seg som om hun er halvparten så gammel som hun er. Hun vil ut på skikkelige turer akkurat som før og hopper og danser når hun vil noe, og appetitten er også tilbake med full kraft. Alt i alt tar hun alt dette utrolig bra, det er til og med lekende lett å få i henne medisin. Kjære, gode hunden min. Gleder meg til vi skal fjerne stingene og få alt dette tilbakelagt.

Jeg skriver ikke dette for å sammenligne hunder med mennesker, for jeg er enig i at det er langt mer tragisk når en venn eller slektning dør. Jeg var en av de som ble provosert da 1000 mennesker møtte opp for å minnes en hund som hadde blitt drept av en bonde, mens det sjeldent kommer noen i nærheten av så mange når mennesker dør. Alt jeg mener mer at det var en påminnelse for meg, på at alle rundt oss er dødelige og du aldri vet når du kommer til å miste noen.

Hvis Sasha hadde dødd nå, ville jeg sett tilbake på tiden vår sammen og stilt spørsmål ved alt. Var jeg ikke urettferdig mot henne innimellom? Burde jeg tilbrakt mer tid med henne, gitt henne mer oppmerksomhet, gått flere og lengre turer med henne? Jeg vet i hvert fall at når noe er over, ser jeg meg tilbake på den måten. Så jeg tror, eller vet, at det er en veldig god idé å gjøre så mye ut av vennskap og opplevelser som mulig. Ikke så mye at du sliter deg ut, men nok til at du kan se tilbake og være fornøyd med hva du fikk oppleve gitt fra deg, og fått igjen. Føler jeg blir flinkere og flinkere til å gjøre det beste ut av ting, og det kjennes godt.

Ta vare på hverandre.

fredag 14. november 2014

Ut på redningsaksjon

For en tid tilbake tenkte jeg at jeg trengte noe å fylle dagene med, så jeg fyllte ut et skjema på nettsidende til Fana Røde Kors, og ble invitert til å bli med i hjelpekorpset. Jeg hadde min første dag der i forrige uke, og da var det foredrag om hvordan ledere organiserer søk, og hvordan de har utviklet seg den siste tiden. Det var kjempeinteressant, og passet veldig godt siden jeg var helt ny i korpset;).

Mens andre sov eller var på fest, bar/trillet vi båre
ned en steinete grusvei i stummende mørke.

Denne uka skulle vi derimot ut på øvelse, og jeg gledet meg som en unge. Det hadde høljet ned tidligere på dagen, men da vi begynte søket var det heldigvis oppholdsvær. Vel fremme på Røde Kors-huset fikk vi utlevert kart og et kort briefing om at vi skulle lete etter en jente på 25 med diabetes som hadde vært på skogstur og ikke kommet seg ned fra fjellet igjen på grunn av at hun fikk føling. Så var det på med vester før vi bar en båre og annet utstyr inn i bilen og satte kurs mot den bekmørke skogen. Vi dro opp til et vann og opprettet en «base» ved et ildsted i vannkanten, og så var det bare å dra ut på leting. Vi øvde med bare vår egen gruppe, men øvelsen innebar at andre innbilte grupper deltok i nærheten av oss, og at politiet var involvert og kunne få inn nye vitneutsagn.

Siden vi lette etter en turgåer vi antok hadde blitt dårlig, gjorde vi et såkalt hurtigsøk, hvor vi lette på og nær stier med fokus på fremdrift, men siden sektoren vår hadde en god del store og små stier ble det til slutt en del gåing, og det tok en god stund før vi fikk melding om at politiet hadde sett savnede i et annet område og vi fant henne forholdsvis kjapt. Da vi fant henne var hun rimelig «borte», så vi fikk i henne litt av Kvikk Lunsjen jeg hadde tatt med og egentlig hadde planer om å spise selv, og løftet henne opp på en båre som vi så brukte et kvarter på å buksere ned en ulendt sti til Koordineringspunktet, hvor «pasienten» kviknet til og vi ble belønnet med bålkos.

Kjente jeg var sliten da jeg kom inn døra hjemme rundt midnatt, men øvelsen var kjempespennende å være med på. Kjente også at det var veldig spesielt å være ute i skogen i bekmørke, og vite at vi sikkert hadde vært rimelig fortapt uten hode- og lommelykt. Selv om det var et lite område med gode stier, var det en del kratt og forholdsvis tett skog, og mange høydedrag som hindret deg i å se så veldig langt, så jeg tror det må være lett for å gå seg bort omdu må famle rundt der uten lys.

Gleder meg uansett til neste ukemøte med hjelpekorpset, og til førstehjelps- og sambandskursene jeg må ha for å lov å delta i virkelige søk eller sanitetsvakter. Det er godt å ha noe å fylle dagene med, spesielt når det er noe så viktig og meningsfylt, og jeg vet jeg kommer til å lære veldig mye i løpet av ukene og månedene som kommer. Tenkte òg på at det sikkert tidsnok blir alvor, selv om det bare er spennende og gøy nå mens jeg er under opplæring.

Anbefaling: Zirk Mir

Må bare komme med en anbefaling her. NRK viser for tiden serien Sirkusseilerne, som handler om det seilende nysirkuskompaniet Zirk Mir. Har fulgt gruppa en stund på Facebook, så jeg visste om dem fra før og ble henrykt da jeg fant ut at de hadde lagd en dokumentar om seg selv, og at den skulle vises på NRK.

For de uinnvidde: Zirk Mir er en fem-manns sirkustrupp som bestemte seg for å dra ut i verden med en seilbåt. Vi skjønner fort at guttene er drevne sirkusartiser, men seiling og båtmekking har de mindre greie på, og da hjelper det ikke at båten de kjøper via finn.no viser seg å være moden for skraphaugen. Et stykke unna Rebecca Watson, altså, men de kjører på med godt mot i beste nysirkusstil, og de kommer seg av gårde i løpet av første episode.


Dokumentaren er filmet og klippet av gjengen selv, som ikke hadde planer om å lage noen stor TV-dokumentar, så hele prosjektet har en herlig "hjemmelaget" preg. Dette er opptakene til en vennegjeng som filmer små snutter på gøy, som mange gjør på ferieturer, og det gir første episode en koselig og god stemning.

Kan ikke si så mye mer om serien, annet enn at det virker som et veldig godt "feelgood"-prosjekt, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med Zirk Mir og ekspedisjonen deres!

tirsdag 4. november 2014

Utfordring til meg selv

Jeg har en utfordring til meg selv gående: jeg skal la være å bruke kraftige uttrykk som betyr noe helt annet enn det jeg prøver å si.

Det har seg nemlig sånn at enkelte i sin uendelige visdom har funnet ut at budskapet deres kommer tydeligere frem om de bruker så sterke ord som mulig. Ingen liker folk som mobber, eller driver med hets, så nå er det blitt «mobbing» og «hets» når Folkeopplysningen gjengir forskning på at homøopati ikke virker. I nyhetene «raser» du om du svarer når en journalist spør deg om noe, og kritikk generelt er et uttrykk for «hat», gjerne attpåtil med store bokstaver. De stakkars skolebarna har det enda verre, for jeg har lest i avisen at lekser er en form for «overgrep» mot barn.

Problemet er bare det at ordet «overgrep» allerede har en betydning, og jeg tror ikke det er en god idé å gå bort til noen av de jeg kjenner som ble mishandlet i ung alder og fortelle dem trøstende at jeg vet akkurat hvor tøft det kan være, for jeg opplevde faktisk overgrep (riktignok i form av hjemmelekser) helt fra da jeg var syv til et godt stykke inn i voksen alder.

En Nemi-stripe jeg leste en gang poengterte hvordan vi «|vanlige» mennesker gjør dette hele tiden vi òg. Nemi klager over at folk bruker ord som «ekstremt», «fantastisk» og «strålende» hele tiden om helt hverdagslige ting, sånn at vi mangler ord når opplever noe som faktisk er helt utenom det vanlige. Kjæresten svarer at «du er rar. Jeg elsker deg», hvorpå Nemi svarer noe sånt som at «du bruker ordet «elske» om hamburger også!».

Det er kanskje noe vi gjør uten å tenke oss om, nesten som banning, og i likhet med hvordan vi noen ganger må tenke litt hvis vi plutselig befinner oss rundt siviliserte mennesker og må finne en erstatning for «faen», opplever jeg at det noen ganger er bitte litt vanskelig å ikke bare kunne si eller skrive at jeg «hater» ting, men har funnet ut at det holder å si at noe er «slitsomt» eller «frustrerende», eller å si at jeg misliker noe på en litt mer avmål måte.

Jeg skal ikke si at jeg er veldig fæl på dette, skal vi tro kommentarfeltene rundt omkring, er det mange som er verre enn meg ;), men jeg synes fremdeles det er en interessant utfordring til meg selv.