lørdag 28. januar 2012

Oppfølging av nyttårsforsetter

For en måned siden skrev jeg en uplanlagt post med en slags nyttårsforsetter, og sa jeg skulle skrive et nytt innlegg for å følge opp meg selv. Nå som en måned har flydd forbi allerede, og jeg ikke har fått inspirasjon til å blogge noe særlig, tenkte jeg så smått på å skrive første oppfølgingsinnlegget nå, basert på punktene fra forrige innlegg! Jeg ser en del fremgang på flere punkter... og ett eller to som ikke har gått så bra.

Bedre økonomi: denne kommer seg. Føler fremdeles jeg bruker altfor mye penger, men nå har jeg i det minste satt opp en tabell i Excel (datanerd er og blir datanerd:p) så jeg i det minste har full kontroll på hvor mye jeg faktisk bruker hver dag. Er blitt skummelt flink til å ikke handle stort mer enn det jeg faktisk planlegger å handle når jeg handler, men kantinen på Kulturhuset er rett og slett skummel, må bli mye flinkere til å ta med meg matpakke og varm drikke hjemmefra, og til å drikke vann istedenfor kaffe/iskaffe når jeg er tørst. Store summer å spare på dette, som jeg kan stue bort på sparekonto og få bruk for senere! Ellers er jeg fornøyd med meg selv fordi jeg har betalt husleie for to måneder, kjøpt alt av pensum for semesteret, og satt av 5000 til sparekonto denne måneden med pengene jeg fikk av Lånekassen over nyttår :) . Så får jeg heller leve på frosne pølser og nudler de neste to ukene ;) .


Bedre selvdisiplin og skoleprestasjoner: denne kunne vel strengt tatt ikke bli så mye verre, så kunne vel egentlig bare gå én vei;). Bruker vekke- og notatfunksjonene på mobilen og en oppslagstavle på rommet mitt til å huske avtaler, har kjøpt ringperm til å samle alt av notater, PowerPoint-forelesninger og annen info i, og har gått på stort sett alt av forelesninger bortsett fra et par der jeg uteble fordi jeg vimset meg bort:p. Kan derimot bli bedre på å presse meg til å sette meg ned med pensum og bli sittende, selv om jeg strengt tatt har fått gjort masse denne måneden i og med at jeg har gravd meg gjennom spørsmålsarkene vi har fått utlevert til hver forelesning, og lært masse.

Vi har i alle fall masse herlig psykologi i tillegg til det mer "tørre" emnet om forskningsmetoder, og da blir det mye lettere å lese (når det handler om ekte psykologi, i hvert fall, og ikke feks. fosterutvikling eller motorikk hos spedbarn, ting jeg strengt tatt ikke vet hvor mye jeg får bruk for som sosionom, for å si det sånn). Emnet vårt (SOS5-103 Individuelt sosialt arbeid) har vært interessant så langt! Så selv om jeg ikke akkurat føler at det går supert, så føler jeg i hvert fall at jeg kan og vil forbedre meg og få en god karakter dette semesteret ;).

Trening er jeg litt sur på meg selv for, har kjøpt semesterpass til 1200 kroner til studentsamskipnaden sitt klatre- og treningsanlegg, så bør virkelig få ræven i gir og begynne å trene. Håper jeg klarer å kare meg ned dit snart. Bare å dra meg med! Noe som fører meg over til...

Mer sosialt liv: huff. Dette er vel det forsettet som trengs å jobbes mest med, og føler jeg bør forklare litt hvorfor, for akkurat dette er jo noe som virker utrolig lett, selv for meg da jeg lagde forsettet i "nyttårsforsettmodus". Men har så utrolig mye å bearbeide av fortid, og så utrolig langt igjen til jeg føler jeg er i mål. Føler at jeg prøver å kare meg opp en gammel, krokete taustige og hele tiden trår feil eller mister taket, og opparbeider meg flere og flere luftakrobatblåmerker og -brannsår og blir mer og mer motløs uten egentlig å føle at jeg kommer stort høyere. Veksler mellom å føle meg kjempeoptimistisk og stolt og glad i livet, med tro på en lysende fremtid, til å sitte der depressiv og isolere meg under et berg av bitterhet og skam. Har så mye fortid knyttet til hjembyen Bergen at jeg bokstavelig talt slutter å fungere hver gang jeg er der, ligger bare med laptopen hele natten og sover hele dagen mens jeg har det dårligere og dårligere psykisk, og teller dager til jeg kan flykte tilbake til trygge, kjære Sogndal hvor jeg faktisk har et liv og en fremtid.

Det virker som et så utrolig enkelt forsett å bare hive meg ut i ting og bli mer sosial at jeg glemmer at det faktisk innebærer å komme meg ut av afterdsmønstrene og tanker og erfaringer jeg har lidd under i en årrekke, så og si hele livet, når jeg tenker meg om. Har så langt igjen til jeg har bygget meg opp en "Øyvind" og et livssituasjon jeg føler klarer å akseptere og respektere og være glad i. Men innerst inne, under alt det vonde, mister jeg liksom aldri helt håper på at ting kan bli bra, bare jeg tør jobbe for det selv om jeg vet det vil føre til at jeg blir "brent" enda flere ganger. Går endelig med en følelse av at livet er begynt, og at alt begynner å løsne nå:).

Jeg er bare sliten.
Så. Utrolig. Sliten.


Neste innlegg skal handle om sirkus -- til en avveksling. Det er et sirkusbloggforsett! ;)

Stao no pao!


fredag 13. januar 2012

Fredag den trettende


Bergenseren, trønderen og nordlendingen satt på puben etter fredag den 13. og sturte.

"Gåttaban'n for en drittdag", sa bergenseren, "i går punkterte sykkelen min, og eg måtte trille'an opp DÆN bratte bakken!". "Åh, det e ingenting", sa trønderen, "for i går gikk æ tom for bensin, sjø, æ mått' dytt bilen min to kilometer!".

"Dokka bortskjemte søringfetta ane ikkje ka dokke snakke om", så nordlendingen, "i går brøt ho lastebilen min sammen, æ mått' for helvete bære driten to mil!"

mandag 9. januar 2012

Nok et overstått emne




Kilde


Skoleåret er noen dager gammelt, men i og med at vi først fikk eksamenskarakterene fra skriftlig eksamen idag, er det først nå vi offisielt har bestått forrige semesters største emne, BSV5-100 "Velferdssamfunnet". Et monster av et emne med en strykprosent på 60% i fjor (og 13% i år, så flinke vi er!). Var fem studenter som fikk A på skriftlig eksamen, og vet at minst tre (fire?) av dem går sosionom, så er rimelig stolt over klassen min nå:). Så nå er det bare å sette full fart fremover og gi alt på Individuelt sosialt arbeid. Dette blir bra!

Oh yeah!

I andre nyheter har jeg fått sånn trafikkmåler fra Susnet, som forteller meg litt mer om hvor mange som faktisk er innom siden, litt mer effektivt enn Blogger sin egen statistikktjeneste. Vidunderet lagrer også IP-adressene til de som er innom her -- hvis dette plager deg veldig, kan du bruke en gratis "proxy" :).

Har også innrettet meg på Bloglovin', en nettside hvor du kan holde grei oversikt over alle bloggene dine uten å måtte besøke dem én etter én. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke gjorde det før.  Nevner det fordi jeg mått legge inn denne lenken for at Bloglovin' skulle tro på at jeg eier denne bloggen:

Klikk her for å følge bloggen
(spam, spam, lovely spam... :p).

torsdag 5. januar 2012

Forsetter og sånn

©Bill Watterson

Nyttårsforsetter, ja. Planla ikke å lage meg noen nyttårsfosetter, er egentlig ikke typen, spesielt når så mange lager seg fine forsetter og ikke følger dem, og jeg skulle i hvert fall ikke poste dem her, men har gradvis ombestemt meg, og kan i det minste poste målene mine for dette halvåret/året. Evt. nyttårsforsetter kan utbroderes fra disse:
  • Bedre økonomi: begynne å holde oversikt over forbruk fra dag til dag, bruke mindre penger på ting jeg ikke trenger.
  • Bedre selvdisiplin: mindre vimsing og rot, mindre utsettelser, bedre døgnrytme, mer variert kosthold!
  • Bedre skoleprestasjoner: møte på alle forelesninger selv når jeg er trøtt og sliten, og jobbe jevnt og trutt med lesing og etterarbeid. Begynne på mappeoppgaver samme dag som vi får dem. Sitte lenger fremme i aulaen så jeg tør spørre når jeg lurer på noe.
  • Mer sosialt liv: bli med på ting og dra folk med på ting oftere. Jobbe mer i grupper/kollokvier utenfor skoletid istedenfor å sitte alene, i alle fall deler av tiden.

 Prosjekt orden og system.
Eget bilde.

Ta meg selv i skinnet, med andre ord! ;)

Tenker å poste "oppfølgingsposter" på slutten av året og se hvordan alt gikk:).

Flittig student

Sitter på Kulturhuset og slapper av etter å ha jobbet med forelesningen fra igår. Hadde ikke undervisning idag, men har bestemt meg for å dra ned på Kulturhuset og jobbe og lese jevnt og trutt i hvert fall hver ukedag dette semesteret. Er utrolig godt å begynne på'n igjen, særlig med psykologi som er så utrolig interessant. Tror dette blir et veldig godt semester, både fordi vi har et mer interessant tema enn Velferdssamfunnet, og fordi vi begynner å komme inn i rutinene som gode studenter. Har og en del bøker å sette meg inn i, etter at jeg var innom studentbokhandelen idag og brukte over 2000 på bøkene vi skal ha dette semesteret:/. Tenker at jeg kjøper dem alle sammen og behandler dem pent (skal bl.a. legge bokbind på dem), og så ser hvilke jeg vil ta med meg videre og hvilke som kan selges til neste høsts førsteårsstudenter:).

 Pensum for semesteret.
Eget bilde.

På hjemmefronten har vi fått en del nye på seksjonen vår, og tyskerne som var her på utveksling har flyttet ut. Blir rart å ikke se dem igjen, eller sitte på rommet mitt og høre dem sitte på oppholdsrommet og diskutere på tysk, å tilbringe tid med dem og utveklse kultur (jeg lærte dem å drikke gløgg og ha blåbærsyltetøy på pannekaker;)) eller å komme inn på seksjonen og se nye veggdekorasjoner de har lagd (de har vært innom alt fra snøkrystaller til PacMan i forsøk på å få rottereiret vårt til å oppleves mer som et hjem enn en institusjon;)). Får håpe de nye (nordmenn og afrikanere) blir like koselige og gir meg like mange gode minner:).


Egne bilder.

Så mine mål for nærmeste fremtid ser sånn ut:
  • Rydde og organisere på rommet mitt, pynte opp og gjøre det "hjemlig".
  • Gå på forelesninger, gjøre etterarbeid og ikke havne i bakleksa!
  • Bli bedre kjent med de nye jeg bor sammen med :)
  • Begynne å trene igjen!
Trening blir vel mest sannsynlig joggeturer på egen hånd, organisert trening på treningssenter, klatring, og riding. Koster hele tusen kroner å bli medlem for et semester borte på treningssenteret, men da har du til gjengjeld veldig mye forskjellig du kan ta deg til der, og tror det blir veldig god treningsmotivasjon å vite at du har investert så mye penger i det.

Bør vel også nevne at jeg har funnet ut at de har rep borte på klatrehallen, så nå håper jeg på at det blir mye luftakrobatikk på meg i tiden fremover! Kanskje jeg skal spørre om jeg får lov å henge opp trapesen min der og fly igjen, det hadde vært knalldigg:).

Men nu er det først middagstid, og så må rommet ryddes og posten hentes inn. Så er det videre til utviklingspsykologiforelesning imorgen, før det endelig er helg!

onsdag 4. januar 2012

Alt du vet er feil

NRK viste nylig en serie som het "La Linnéa leve", som handlet om en jente som har slitt med spiseforstyrrelser og depresjon i en årrekke og som prøver forskjellige tiltak som healing og frivillig arbeid for å finne noe som kan lysne opp hverdagen. Vet ikke helt hva jeg syns om selve serien, den hadde et utpreget "reality"-preg og hjelpen som ble tilbudt var kanskje ikke alltid like heldig, og jeg følte egentlig at jeg ikke hadde fått noe særlig ut av konseptet.

Helt til jeg så kommentarfeltet! Her var det veldig mye å lære! Så ta på lærehatten, ta plass i klasserommet og sleng beina på pulten, nå skal vi lære psykologi!


Vi begynner med denne veggen av tekst, som jeg måtte kutte i to. Tar alle notater?

har du depresjon så kommer du deg ikke ut av leiligheten, det er ikke et valg liksom! alkohol utløser depresjon ikke nødvendigvis neste dag men dagen etter der igjen. Avhengig av hvor mye som drikkes varer depresjonen. De som drikker sprit må gå over til øl/ vin om de vil fortsette å drikke. Å bli avholds er aldri noe tema, da skal du ha en alvorlig sinnslidelse. Ensomhet er også en del av årsaken, men en må skille mellom angst og depresjon. Det siste innebærer bare at du ikke kommer deg til butikken eller ut å trene.
Ojda. Her har jeg trodd at jeg hadde flyttet til Sogndal og drev og tok bachelorgrad på høyskole, og så har jeg i virkeligheten virret rundt i en leilighet et sted i flere år, formodentlig i Houston siden det var der jeg ble psyk, uten engang å vite det. Må være dårligere enn jeg trodde. Det med alkoholen skjønner jeg ikke helt, derimot, for jeg innbiller meg jo at jeg nekter plent å drikke alt som minner om alkoholholdige drikker, men psykologi er jo engang sånn at man må bli bevisstgjort sine egne handlinger, og er godt mulig jeg er inne i en fase med fornektelse, sånn er jo alkoholisme. Det står jo også at du ikke kan få en alvorlig depresjon uten å drikke, så jeg må jo ha inntatt noe i og med at jeg ble så kritisk syk som jeg ble. Og er ikke angst også slik at man lett ikke kan komme seg på butikken? Ble like forvirra over den andre delen av innlegget:

Trening hjelper mye mot depresjon, men husk at når du føler deg i knallform kommer som regel lysten på fest veldig ofte. Så det gjelder å finne en balanse mellom alt, samtidig er det lykkepiller en kan få også. En kan få depresjon uten å ha drukket også, men den er mye mildere av seg og er bare sånn at du blir litt mutt eller tafatt noen ganger. Men en ting er sikkert du blir nødt til å begynne å trene og det må du fortsette med resten av livet. depresjon blir en aldri kvitt. opplevelsen av å være ute på ski f.eks med hodelykt helt alene på fjellet. Da er du psykisk i en bedre tilstand enn de aller fleste på jorda. og det er gratis;)
Så jeg er avhengig av å trene, og bør ta turer ut i skog og mark, hvordan skal jeg klare det uten å forlate leiligheten? Er også ganske deprimerende å høre at jeg vil være avhengig av trening og slite med depresjon resten av mitt liv, da dette går mot alle prognoser jeg har fått av andre og meg selv så langt. Skjønner dog hvorfor pensumboka mi i psykologi er på flere hundre sider, dette er jo dritkomplisert. Kanskje jeg finner noen flere som er skikket til å komme med råd?



Heldige oss, her har vi en som forbarmer seg!

Anbefaler å dra til et sted uten alt det materielle som hun har. Dra og lev en måned i slummen i Bangladesh eller Rio eller et annet sted hvor man faktisk ikke har fått alt opp i hendene. Man blir deprimert av å ikke forstå hvor bra man egentlig har det!
Akkurat, ja. Men du, hør/les her litt.
Jeg har vært innlagt på psykiatrisk flere ganger og generelt slitt i en årrekke. Jeg har jobbet med stoffmisbrukere, og jeg har flere venner som har kjempet seg gjennom overgrep, omsorgssvikt, og alvorlig fysisk og psykisk sykdom. Jeg har mistet tellingen på hvor mange jeg kjenner som har prøvd å ta livene sine. Jeg har blitt fortalt hjerteskjærende livshistorier som enhver kunne mistet nattesøvnen av. Jeg har truffet mennesker, også i tenårene, som lever liv som omtrent utelukkende har dreid seg om å sloss mot traumer og sykdom gjennom en årrekke, som må gå med langermede plagg fordi armene er fulle av selvpåførte dype arr. Ikke i Bangladesh eller Uganda eller et av de andre landene det er så politisk korrekt å synes synd på, her i Norge. Nå i dag.

Men dumme meg skjønte ikke at det ikke blir det samme å gå gjennom en livskrise her, fordi her i Norge har vi det jo så bra at vi ikke har rett til å klage uansett. Samme hva som hender oss er alt rosenrødt, for vi bor jo i et land som har smør.

I Norge tror vi at vi har rett til å ha følelser selv om vi har råd til roser.

Okei, så da har vi etablert at alle i Norge har det strålende, da kan vi gå inn på forklarende hypoteser:

som seer tror jeg ikke på Linnea. Jeg tror ikke på at en jente som finner energi i å skrive en fritidsblogg, ta imot bloggpriser, opptre i tvprogrammer og som lager sin egen tv serie egentlig sliter med depresjon. Om hun har en eller annen diagnose er egentlig irrelevant slik jeg ser det, men det er det at hun bruker dette aktivt i å fronte seg selv problemet mitt ligger.
Åja! Akkurat som hu Regine Stokke! Drev og påstod at hun var kreftsyk, men så hadde hun krefter til å blogge og ta bilder og stille opp i intervjuer og det var liksom ikke måte på som hun styrte på. Må sjekke hva hun driver med i dag...


 Be right back.

...oj. Den tror jeg ikke noen så komme. Hun som var så frisk og rask og ikke viste noen tegn.
Verden er gal:(.

Men det er fremdeles ikke Linnéa:

Linnea er en klassisk first worlder med alt for mange luxus "problemer". Ikke sterk nok for hverdagen, men sterk nok til å sutre om det og ikke minst blogge. Hun har såvidt levd. Bare 21 år? Tragisk dualitet, men ikke overraskende i vår moderne tid hvor ungdommer bare krever og krever, og ikke gir noe fra seg.
Snakket om dette verdenssynet med en snill og klok sosionomklassekamerat her om dagen... unnskyld, men det er faktisk ikke sånn at en automatisk ikke har levd før man er x år gammel og gått gjennom så og så mange "voksenting". Livet er hardt, det kommer du faktisk ikke utenom, og det er dessverre ikke sånn at det sitter en god gud der oppe og skåner alle under 25 mot forferdelige ting.

La meg bare ta et eksempel. Har en gammel klassekamerat som ble voldtatt da hun bare var 15 år. Hun slet allerede på dette tidspunktet, og hun brøt fullstendig sammen da overgrepet skjedde. I dag, i en alder av 24, sliter hun fremdeles med ettervirkninger og selvskading og har det generelt utrolig tøft psykisk, og hun bor i skrivende stund på psykiatrisk, hvor hun har vært sammenhengende, bortsett fra små avbrekk, siden mars i fjor.


Hun har ikke "knapt nok levd". Hun har gått gjennom ild og vann som en krigsgudinne i ni hjerteskjærende år og skal ha all respekt og aktelse i verden for at hun i det hele tatt fremdeles lever og er til, og attpåtil klarer å være en verdifull ressurs for oss andre rundt henne som har det vondt... men hun er jo forresten også sterk nok til å "sutre om det og ikke minst blogge", så hun har det vel helt strålende, hun også. Hun sitter vel i skrivende stund på silkepute og spiser smør med smeltet smør på mens hun sender solidariske tanker til alle som opplever overgrep i Nord-Korea og som sikkert faktisk har det vondt fordi de ikke har hverken smør å trøste seg med eller blogger de kan bruke til å friskmelde seg.



Men det er ikke bare det at Linnéa har det tøft, det er også det at hun ikke blir glad på kommando. Hør bare her:

Hun framstår ikke mere deprimert enn en furten drittunge som ikke har fått
godteposen sin. Hun sitter på en benk i København og kaster brødbiter til duene, og definerer seg selv nederst på skalaen 1-7. Om hun hadde hatt minste anelse om hva depresjoner innebærer, hadde hun gjemt seg rimelig kjapt.
Og dette tar ungdom for god fisk; synes hun er både kul og sterk som klarer å stå
fram med "sykdommen" sin.
Hvis det å mate duer magisk kunne flyttet deg opp fra én til syv, ville duemating for psykisk syke vært milliardindustri. Altså... nå er ikke jeg Linnéa. Jeg har aldri møtt henne og aner ikke hva som foregår oppi hodet hennes. Men det jeg kan si, som det tydeligvis er veldig vanskelig for enkelte å forstå, er at folk som har det tøft i livet faktisk samtidig også er mennesker.

Psykiatrisk sykehus, fra "Girl, Interrupted"

Når du setter noen i en ring hver morgen og ber dem fortelle deg hvor de ligger på en skala fra én til 10, så vil svarene deres uungåelig sprike fra dag til dag. Noen vil svare fire, andre 12, noen vil svare minus to selv om det er en deilig dag og de lå på en åtter kvelden før. Noen av dem kan ha kreft. Noen kan nettopp ha mistet kjæresten. Noen kan ha kommet inn på drømmeuniversitetet, eller fått et familiemedlem hjem i god behold fra en togulykke.  Men vi er bare mennesker. Vi kan alle oppleve å være sjeleglade klokken halv syv om morgenen en mandag, eller fra oss av fortvilelse og sorg på julaften. Alle vennene mine, både de "normale" og de som er oppi sykdom, sorg, eller livskriser, har gode og dårlige dager. For omtrent samme hva du gjør mot et menneske, skal det mye til for at det mennesket helt skal slutte med å smile og le.

Heldigvis.

Ida (Idas dans), måneder før hun døde av kreft.

En slags litteraturhenvisning
Linnieee.com -- likte spesielt godt dette innlegget.
Se også dette intervjuet av nyere dato :)