lørdag 31. mai 2014

Anmeldelse: A Game of Thrones av Fantasy Flight Games

Høyreklikk og velg "vis bilde" (Firefox)
for å se bildene i full størrelse.
Øyvind har sommerferie og det skjer pent lite på hjemmefronten for ti'a, så tenkte jeg like godt kunne skrive en anmeldelse av et brettspill jeg har blitt hekta på:). A Game of Thrones er et strategispill i samme grunnkonsept som RISK, hvor spillbrettet er et stort kart og du starter med et lite landområde og en beskjeden styrke og skal ta over verden. Det som dog gjør Game of Thrones så annerledes og gøy er at diplomati spiller en så utrolig stor rolle, og at du gjør praktisk talt alt på likt med de andre spillerne.

Istedenfor å la spillerne flytte brikkene etter tur har spillet en «planleggingsfase» der alle legger ut ordrebrikker med bildesiden ned. Disse lar deg gjøre alt fra å flytte hærene dine eller samle forsyninger som fungerer som en slags valuta i spillet, til å la en hær fungere som en slags reserve som kan hive seg med i kamper i naboprovinser, også mellom to helt andre spillere. Brikkene snus på likt når spillerne er ferdige med å legge dem ut, og så begynner spillerne å utføre ordrene sine etter tur, i en rekkefølge som forandres flere ganger i løpet av spillet.
 
Føler dette fører til et veldig spennende spill sammenlignet med spill som RISK, hvor du flytter alt du vil av dine egne styrker og så venter på din tur igjen, og jeg liker også måten ordrene "samhandler" med hverandre på og hvor fleksible de er. Hvis jeg for eksempel legger ut en angrepsordre jeg planlegger å bruke mot en annen spiller, og en tredje spiller legger ut en støtteordre i en naboprovins, kan han eller hun velge å gripe inn om jeg går til angrep, og hen velger igjen om hen vil støtte meg eller hæren jeg invaderer. Situasjoner som dette fører ofte til både dilemmaer for spillerne og runder med forhandlinger og intriger, og det er denne dynamikken som gjør at jeg rett og slett elsker denne måten å spille på.

Selve kampene går ut på at du legger sammen styrken til krigerne du har i kamp, og så legger ut et hærlederkort. Mens alle husene har samme sett med ordrebrikker, får de hver sin unike kortstokk, hver med sine fortrinn. Kortene har en gitt styrke, som blir lagt til "ildkraften" til hæren som er i kamp, og påskrifter som gir deg alle mulige slags små og store fordeler, som å gjøre krigsskip sterkere eller la deg fjerne én eller flere av fiendens krigere fra spillet om du vinner slaget.

Jeg liker hvordan dette gir kampene en slags pokerfølelse, i og med at du må tenke på hvor sterke kort du er villig til å bruke, prøve å følge med på hvilke kort motspillerne fremdeles har på hånden, og prøve å tenke deg frem til hvilket av kortene han eller hun kommer til å spille ut. Hvis du for eksempel er rimelig sikker på at motspilleren kommer til å bruke et svakt kort trenger du gjerne ikke ofre et sterkt kort selv. Skal du utkjempe flere slag i løpet av en runde, må du bestemme deg for hvilke kort du vil spille ut når. Og siden kortene du bruker er ute av spillet til du har brukt opp hele bunken på syv kort og får hele kortstokken tilbake, må du også prøve å unngå "sløse bort" sterke kort før du virkelig trenger dem.

Intrigene i En sang om is og ild lever generelt videre i beste velgående i brettspill-utgaven. Du kommer veldig fort til å havne i konflikt med naboene dine, og du må vurdere hvem du skal innynde deg med, holde på en armlengdes avstand, eller gå til krig mot, og siden du har fullmakt fra reglene til å lyve så det renner om alt mellom himmel og jord og bryte alt av avtaler du måtte inngår med rivalene dine, er det duket for diplomati, intriger, hvite løgner, svarte løgner og masse dolking i ryggen i beste Sang om is og ild-stil.

I tillegg kommer uforutigbarheten fra de tre Westeros-kortene dere trekker på begynnelsen av hver runde, som driver handlingen i spillet fremover ved å for eksempel la deg rekruttere nye enheter eller endre visse spillregler for akkurat den turen. Flere av tingene som skjer fast hver tur i andre strategispill styres av disse kortene, så for å spille Game of Thrones må kunne takle usikkerhet og være tilpasningsdyktig når uforutsette ting skjer.

For å gjøre ting enda mer interessant, og kanskje også for å gi de mindre mektige spillerne en sjanse til å ta igjen feltet, har du også budrunder som utføres mer eller mindre jevnlig i spillet, utløst av visse Westeroskort, og går ut på at du skal ta ressursbrikker fra bak skjermbrettet ditt og legge dem på bordet samtidig med de andre spillerne. Budrundene kan forandre veldig mye i spillet, i og med at en svak spiller plutselig kan sitte med veldig stor politisk makt, eller at noen får en fordel som de igjen kan bruke rundt forhandlingsbordet eller på slagmarken.

Den første typen budrunde handler om å sikre seg politisk innflytelse på tre områder. Politisk makt styrer ting som rekkefølgen spillerne får utføre ordrer, og gir fordeler som å få legge ut sterkere ordrebrikker eller å avgjøre hvem som vinner om et slag ender uavgjort. Når spillerne satser om politisk innflytelse, byr de ressurser i tre omganger, noe som er en tillegsutfordring fordi du må porsjonere ut brikkene dine, prøve å tenke deg frem til hvem som kommer til å by mest når, og prioritere hva du egentlig trenger mest selv.

I den andre typen må spillerne sende ressurser til garden i svart i nord. Her får spillerne vite av «wildling»-kortet de trekker hvor mange ressurser de trenger til sammen for å slå tilbake trusselen fra villmennene i nord, som vokser i styrke jo lenger tid det tar før et Westeroskort får dem til å angripe. Greier ikke spillerne å skrape sammen og legge ut nok brikker, blir alle spillerne straffet. Også her må du være forberedt på at de andre spillerne kan lyve både om hvor mange ressurser de har å ofre, og hvor mange de kommer til å bruke. Men et særtrekk med «wildling»-slagene er at spillerne som bød høyest og lavest får henholdsvis belønning og straff, fastsatt av kortet, så det kan straffe seg å prøve å sluntre unna.




Alt i alt er Game of Thrones er et spill som utfordrer deg på flere nivå. Du må være en god strateg, men også «lese» motspillerne, bygge gode relasjoner og snakke godt for deg, og du må holde oversikt over hvilke hærlederkort som er spilt ut og hvor mange ressurser hver spiller sitter på. Å spille spillet føles som å spille RISK, mafia og poker samtidig, og alle elementene i spillet, både planleggingsfasen hvor du legger ut ordrebrikker, kampene og budrundene og alt av intriger, diplomati og ryggdolking, er utrolig spennende og gøy. Det at spillet har en innebygd tidsfrist gjør at du unngår «evighetsspill»-fellen hvor spillerne går lei og avslutter spillet før det er ferdig. Det er også en begrensning på hvor mange brikker du kan ha i hver provins, noe som hindrer spillere i å samle hærene sine i store klynger, noe som ofte skjer i Risk og Axis&Allies.

Game of Thrones er kanskje ikke for deg om du er typen som foretrekker spill som bare går på strategisk dyktighet, men personlig liker jeg hvordan det ikke går i fellen mange andre strategispill, hvor du omtrent er garantert å vinne bare du får et stort nok forsprang. I Game of Thrones kan ting snu fort. Du kan være et av de mindre landene og plutselig få veldig stor politisk makt eller lure en spiller trill rundt med velvalgte ord, og du kan ha en mindre hær enn fienden og vinne fordi du la ut ordrebrikker på en lur måte, sikret deg hjelp fra en medspiller, eller sparte riktig hærlederkort til rett øyeblikk. Du har selvfølgelig en fordel om du har det største landområdet eller flest ressurser, men de andre har liksom alltid sjansen til å hente seg inn med mindre de havner veldig langt etter de andre spillerne.

A Game of Thrones fortjener 8 iskaffe av 10 mulige.

mandag 26. mai 2014

Folkehøyskolemimring

Vet ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget, se på det som en slags refleksjonstekst.

Du lærer en del av å gå folkehøyskole og tilbringe så mye tid oppå andre mennesker. Jeg har lært å si «ass» på slutten av setninger, å si «kødda» selvironisk når jeg tar feil om noe, at «beis» kan bety sex og at «flæ» betyr fest, at det finnes mennesker som kaller vafler «bakels» og at tortilla også kan kalles «tacolompe». Jeg har sett leverpostei på vafler og lært meg å like blåbærsyltetøy på brødskiva, og jeg har begynt å si «lille venn» til hestene.

Men tenker ikke bare på små ting - når du går folken møter du et «mikrokosmos» av veldig mange forskjellige typer folk. Hvordan kullet er og «føles» varierer selvfølgelig fra år til år, Namdals 13/14-kullet var veldig annerledes enn de jeg gikk Fjordane 10/11 med, men sitter og tenker på alle de jeg ble kjent med dette året. De som inspirerer deg, som bare er på en sånn måte at du får lyst til å ta etter dem. Hun kloke som turde å si ting rett ut til folk, hun som omtrent alltid klarte å være smilende og selvironisk når hun snakket om feil hos seg selv, solstrålen som alltid hadde energi til overs og arrangerte spontan fest en oktoberdag vi satt og var deppa, og de som hadde livshistoriene og/eller -situasjonene som jeg fremdeles får lyst til å gråte når jeg tenker på dem. De som sto på og kom seg av gårde på undervisning og aktiviteter selv når de var aldri så slitne, til det punktet hvor jeg nesten begynte å bekymre meg for at de skulle bli utbrent.

Du kommer òg så tett på folk at du gang på gang blir mint på at alle har sin historie og erfaringer, som de gjerne ikke vil vise andre så fort de blir kjent med dem, eller de deler forholdsvis «ufarlige» eller grunnleggende ting som at de sliter psykisk eller at de har vært under barnevernet. Så, når det kanskje er gått en stund, får du vite mer. Motet til å åpne seg om tragiske eller fæle ting kommer gjerne før lenge etter at du har blitt veldig godt kjent med og glad i vedkommende, sånn at det du får høre kommer som en stor bombe (ikke at jeg er helt uskyldig der selv), spesielt om det er ting du kjenner deg igjen i selv. Plutselig har du et helt nytt syn på en person, eller du får vite at noen har vært gjennom det samme som deg, så har du noen å åpne deg til.

Har selvfølgelg vært en del destruktivt i løpet av de ni månedene òg, da, selv om de fleste var snille... drama og baksnakking, ryktespredning, massevis av drittslenging og dømming, klaging, bråk på internatene, prektige folk, utfrysning, kjipe spørsmål, kommentarer og misforståelser (en klok venninne av meg delte et bilde på Face hvor det sto «jeg har ingenting imot å bli hatet, men jeg hater å bli misforstått» -- kjenner meg igjen der, ass') og noen få personer er jeg faktisk egentlig bare like glad for at jeg ikke trenger å forholde meg til mer (var faktisk én jeg blokka fra Face det øyeblikket hun hadde dratt :p). Men merkelig nok følte jeg at jeg var glad i og hadde et godt forhold til de som mange andre så på som «drittunger». Verden er rar.

Selvfølgelig opplever du alle disse tingene, gode og vonde, utenfor folkehøyskoler òg, du møter jo mennesker hele livet, og mye av «lærdommen» her er jo ting jeg og sikkert de fleste er klar over fra før. Men du kommer så tett innpå folk på folkehøyskolen, du blir veldig godt kjent med de du er med veldig fort, og kullet blir som et lite samfunn i miniatyr, i og med at det kommer folk dit fra alle kanter av landet, fra flere aldersgrupper, og fra alle mulige miljøer og "bakgrunner" mellom himmel og jord.
Da føler du alt dette så mye tettere. 

tirsdag 13. mai 2014

Rytter søker hest, Bergen

Har som kjent gått et år med hest på folkehøyskole, ser nå etter muligheter for å få fortsette å ri. På folkehøyskolen hadde vi ridetimer og tur én til to ganger i uka, og har hatt én voltigetime i uka et helt skoleår før det.

Ser etter muligheter for å ri sør i Bergen. Har ikke funnet jobb ennå, så er ikke aktuelt for å betale for fôrhest ennå, i hvert fall ikke en stor sum, men er åpen for å for eksempel gjøre stallarbeid i bytte mot riding. Hvis du vet om noe, så ta kontakt!

søndag 11. mai 2014

Tryllet bort

Dette har vært en lang dag, med mange tårer. I dag hadde vi formell avslutning på Namdals folkehøgskole, og nesten alle er dratt hjem. Avslutningsdagen innebar skriving av hilsener i årbøker, taler, musikkinnslag fra utrolig dyktige elever, og en staude-arrangert «klemmekø» utenfor skolen hvor vi stilte oss i ring og alle klemte alle og sa ha det til hverandre. Så var skoleåret over. Sitter igjen med en minnebok full av hilsener fra venner og bekjente, noen fysiske ting fra året som jeg kommer til å ta vare på som dyrebare skatter, og en minner nok til å fylle en bok. Men med unntak av noen få medelever er altså alle dratt hver til sitt. Hele stedet er tomt.

Det er uvirkelig at dette plutselig er over. Vi var 56 elever da skoleåret tok slutt. Hvis du tenker på at en vanlig skoleklasse kan være på 20-25 elever, var vi like store som to parallelklasser. Denne «boblen», denne gjengen med gutter og jenter fra 16 til 28, fra hele landet og med alle slags bakgrunn og forutsetninger og livssituasjoner, har jeg delt alt med et helt skoleår. Det høres så klisjéaktig ut, men når du går folkehøyskole er du en del av en storfamilie. Jeg har bodd i et minisamfunn hvor de jeg har bodd sammen med og spist middag med, hatt undervisning med, hengt med på fritiden og dratt på ferieturer med har vært de samme menneskene. Som folkehøyskoleelev kan du holde kontakten med de hjemme, og du kan bli kjent med de som bor i bygda, men trenger du å snakke face-to-face med noen, eller å få praktisk hjelp med noe, så ender du mest sannsynlig opp med å gå til en medelev eller lærer. Vi har bare hverandre.

Å dra fra resten av kullet føles som å ha vært på ferie hos slektninger og skulle dra hjem, så tett er vi kommet på hverandre etter å ha bodd oppå hverandre og delt så mye med hverandre et helt år. Spesielt oss i hest i fokus har vært vår egen «boble i bobla», vi som har vært på Jørum gård fra tidlig på morgenen til skolen serverer middag. Men jeg kan ikke komme tilbake til dette forunderlige lille samfunnet som vi har hatt det et skoleår, for alle har gått hver til sitt, og selv om vi kan holde kontakten hver for oss blir vi aldri samlet som samfunn igjen. «Slekta» er blitt tryllet bort.

Har selvfølgelig visst lenge at skoleåret skulle ta slutt, men tror det begynner å gå opp for meg først nå hva jeg egentlig har mistet. Tenker både på undervisningen og på de små tingene som jeg har tatt for gitt. Måltidene i matsalen hvor vi skravlet og spøkte og lo så mye. Stundene i peisstua med venner som ga meg innføringer i alt fra ymse rare dialektord (bakels, bøss, flæ og tusen til) til aseksualitet og andre seksuelle legninger. Alle gangene jeg slentret ned bakken til den vakre lille bygda for å kjøpe iskaffe. Turene i skog og mark med valgfag naturvandring og bålmat. Å kunne ta turen til peisstua for å se om det er noe liv, eller bestemme seg for å samle en liten gjeng og ta en tur i skog og mark. Alt det er over.

Det rareste er at jeg som nå går ut av FHS for andre gang kanskje burde taklet dette bedre, men det har snarere vært tvert imot. Holdt seriøst på å begynne å gråte nå sent på kveld når jeg satt på oppholdsrommet vårt med en kjær klassekamerat og mimret om det som hadde vært, og snakket om hvordan alt var ugjenkallelig over. Er en rar følelse nå som folk har dratt og jeg selv setter meg på toget i morgen. Alt av konflikter betyr liksom ingenting mer, og kanskje betydde de aldri så veldig mye i utgangspunktet. Men det blir jo sånn når du bor så tett på hverandre og trenger hverandre -- små ting blir plutselig veldig viktige, for du kan ikke velge bort de du er i konflikt med.

Får se å komme meg i seng så jeg får kommet meg opp og sagt ha det til fineste folkene i morgen. Skal bli godt å komme seg hjemover med toget i morgen med fjellet mitt av baggasje, for da er jeg i det minste på vei, selv om reisen tilbake tli hjemlandet (Bergen) vil ta et halvt døgn.

Stå på!

torsdag 8. mai 2014

Outfit: hestejenteguttehestehettegenser

Mot slutten av året viste det seg at vi hadde en del penger igjen i klassekassen vi ikke visste hva vi skulle bruke til, så vi bestemte oss for at vi skulle lage oss hestehettegensre. Vi fant ut at alle i klassen kunne få lov å designe hver sin, så jeg gikk for en svart genser med "Hest i fokus 13/14, Øyvind og Jotun" på baksiden og dette fine motivet på forsiden:


Har strengt tatt faktisk ikke falt av hesten ennå, men har funnet ut at bildet kan sikte til en gang jeg hadde ridetime på en fjordhest som var i bøllehumør hele ridetimen, og til slutt like godt bestemte seg for å bukke meg av. På en eller annen måte klarte jeg å lande på hesteryggen, foran salen, og klarte å få samlet tøylene og karet meg tilbake i salen. Fikk hettehestegenseren min før alle de andre i klassen, så har gått rundt med den og vært sjeleglad og kanskje gjort de andre i klassen litt småmisunnelige. Guttene har rangen, viser det seg ;p.

Begynner for alvor å gå opp for meg at året praktisk talt er omme, nå driver vi og vasker ned skolen og rydder ut av rommene våre, og i morgen skal vi ha vår siste dag i stallen, med avslutning og klassebilde. Blir sikkert kjempekoselig, og gleder meg som en unge, men blir tøft å ta farvel med de andre på gården, både de med to og fire bein. Ikke mye som skjer ellers, denne uka har vært en slags "avslutningsuke", så mye av tiden går med til oppsummering, feedback til ansatte, og rydding og vasking. Vi har i alle fall fremdeles valgfag, så har fått en siste slåballkamp på fotballbanen. Møtte opp med litt blandede følelser, men endte opp med å ha det kjempegøy. Avsluttet dagen med peiskos og Axis and Allies med en venn, og kjente at livet var godt:).

lørdag 3. mai 2014

Ut i det blå

Det er bare én uke igjen av skoleåret, og hele hurven har dratt på vår siste utflukt sammen, en blåtur til Jernaldergården på Tranås, på den tynt befolkede øya Jøa. Elsket det ville kystlandskapet fra første sekund, og det flotte langhuset som hadde blitt bygd oppå den gamle tuften til en bosetning fra tusen år tilbake, og vi folkenfolkene fant oss godt til rette der inne og fikk tiden til å gå med bålkos, kort- og brettspill, skravling, gitarklimpring, kajakkpadling og noen følelsesladde runder med rollespillet mafia.

Det var en rar, men god følelse å sitte i et steinalderlanghus som knapt nok hadde innlagt strøm og vann, og selv om det ble litt mange mennesker stuet sammen i ett lite hus for min del, var det utrolig sosialt òg. Jeg ble med en hard kjerne og rullet ut sovepose og liggerunderlag i lavvo, og ble herjet natta gjennom av sterke vindkast og kystvær som skiftet hyppig mellom regn, sludd, hagl, snø, sterk vind, sterkere vind og lyn og torden. Tror likevel vi hadde det bedre enn de i langhuset, hvor resten av elevene lå oppå hverandre og det visstnok var bikkjekaldt siden bygget overhodet ikke var isolert. Vi snakker én centimeter tykke vegger og relativt store mellomrom mellom plankene, og da morgenen kom, hørte vi faktisk elevene som kom ut derfra si at det var varmere ute enn inne, og trust me, det var ikke varmt ute ;) !

Var óg litt stolt over at jeg klarte å ligge i sovepose med glidelåsen trukket helt opp, vanligvis har jeg fått en slags klaustrofobi-reaksjon når jeg har prøvd det de siste årene, men nå gikk det av én eller annen grunn plutselig greit, bare jeg fokuserte på å slappe av og puste hver gang jeg merket at jeg ikke klarte å bevege armene og bena fritt. Tror det kan ha vært fordi jeg hadde venner rundt meg og ikke sov alene. Høres sikkert ut som en "random", liten greie, men betyr faktisk en del for meg, så jeg er glad jeg plutselig er kommet over den kneiken;3.

Da vi hadde kommet oss opp av køyene og fått i oss frokost ble vi invitert ut på tur ut i naturen av en guide i tidsriktige vikingklær, og fikk blant annet bygge varde av steiner vi bar opp på toppen av en ås fra stranden. Så var det inn igjen i langhus (og lavvo) igjen for mer fritidsaktiviteter før det var på tide å begynne å pakke og begi seg tilbake til bussen hjem.

Etter en lang natt i sovepose i en kald lavvo som truet med å fly sin vei hele natten var det utrolig deilig å komme hjem til sivilisasjonen igjen, til dusjen og senga, og den varme, gode matsalen hvor vi fikk pasta til middag. Så er det stallen igjen på mandag:)!