fredag 12. april 2013

Barn og voksentema

Ser det er en del debatt fordi barnehager endelig begynner å skjønne tegningen og lære barn om sunn og usunn seksuell kontakt, om gode og vonde hemmeligheter, og om hvordan det er trygt å fortelle om overgrep til voksne. Burde vel forventet alle de som kaller dette "seksualundervisning" og blir forskrekket og insisterer på at nei, det trenger ikke ungene mine å vite, men kjenner jeg blir rimelig provosert over dem likevel. Selvfølgelig må vi ta en debatt om hvordan undervisningen skal legges opp, og selvfølgelig må de ansvarlige vite hva de gjør, men er sterkt uenige med de som mener vi ikke bør gjøre dette i det hele tatt.


Så, punkt for punkt (ja, prøver å lære folk ting igjen, vi får se hvordan dette går:p):
  • Barn tåler mer enn vi tror: de har førstehjelpskurs for barnehagebarn også, enda kun en liten brøkdel av dem kommer til å måtte gi hjerte-lungeredning til noen eller ringe en sykebil i løpet av barndommen. Skal vi vente med disse også til ungdomsskolen, siden de aller fleste barn ikke vil trenge dem og et førstehjelpskurs kan være "tøft" for dem? Hva med kursing i trafikkvett, kanskje det skremmer ungene å få høre at de kan bli overkjørt av lastebiler? Skal vi vente med å fortelle om munn-til-munn-metoden til barna selv spør om den?
  • Barn har seksualitet, og halvparten av barn som blir seksuelt misbrukt, blir mishandlet av andre barn og unge. Barn trenger å vite om ting som grensesetting og at "seksuelle følelser" er helt naturlige, og at det er en forskjell mellom likesinnet utforskning mellom små barn og overgrep mot barn fra voksne.
  • Barn som blir seksuelt mishandlet (hvorav 50% er under seks år) venter i gjennomsnitt 12-15 år før de forteller det til noen. Mange av disse forteller i ettertid at de skulle ønsket noen snakket om seksualitet og overgrep til dem i ung alder, så de hadde visst at overgrepene ikke var deres feil, og at voksne tok overgrep på alvor og brød seg. Jeg personlig vil heller leve i et land der barn forteller voksne at de blir utsatt for overgrep, enn i dagens Norge der de venter til etter at de har lidd hele barndommen og det er for sent for dem å gå til anmeldelse. Jeg har hørt historier fra jenter i 20-årene som ble utsatt for voldtekter i en alder av 14, 12 og 9, men som aldri fortalte det til noen fordi de fremdeles, i voksen alder, var overbevist om at overgrepene var deres egen skyld -- fordi de ikke sa nei til overgriperen (i en alder av ni). Fordi de ikke var sterke nok til å gjøre motstand (i en alder av 12). Det var hjerteskjærende å oppleve, og at noen later til å mene at det er helt greit at disse jentene aldri ble fortalt at voldtektene ikke var deres egen skyld, og at de gikk helt til voksen alder før de delte historiene sine, er virkelig mer enn jeg kan fatte.
  • Undervisningen handler ikke om å "legge ansvaret for å forhindre overgrep på barna", men å gi dem selvsikkerhet og kunnskap de kan bruke om de blir utsatt for grenseoverskridelser. Dette, i sin tur, vil bidra til færre overgrep i og med at flere voksne blir anmeldt, og at færre potensielle overgripere tør å forgripe seg på barn, i og med at de (ulikt i dag) vet det er en høy sjanse for at de vil bli avslørt. Situasjonen vi har i dag, der det nærmest er risikofritt å begå seksuelle overgrep fordi nesten ingen av ofrene tør å si fra, er rett og slett ikke holdbar.

Se og den flotte siden rettet mot 10-13-åringer, http://jegvilvite.no :) .

De som vil lære mer om temaet kan gå gjennom notatene mine fra foredraget jeg var på i regi av SMIH.

fredag 5. april 2013

Til en bygd jeg kjenner

Jeg har hatt rimelig blandede følelser ovenfor Fjaler siden første gang jeg gikk av bussen. Det var tidlig på morgenen alt var stummende mørkt, og ingenting var åpent bortsett fra en bensinstasjon hvor jeg fikk kjøpt meg en kopp kaffe før jeg trasket ut i gatene igjen. Stedet Fjaler fremstod som altfor lite og "slitt", og jeg klarte aldri å finne meg til rette der. Hjalp ikke akkurat at praksis ikke gikk særlig bra og jeg endte opp med å gå ut i permisjon (mer om det i et senere innlegg), for nå asssosierer jeg Fjaler med alt det og.

Når jeg tenker tilbake, var det én ting som hjalp meg å forandre mening, som ga meg et bedre inntrykk og faktisk gir meg lyst til å besøke stedet igjen, eller til og med flytte dit for å gi Fjaler en "ny sjangs". Både dagen da jeg satte kursen mot NAV på lesedagen min for å fortelle at jeg hadde bestemt meg for å gå ut i permisjon, og dagen jeg dro etter å ha pakket ut av leiligheten, lå hele bygda badet i strålende solskinn. Jeg gikk fra leiligheten med sola i fjeset og det glitret i snøen på bakken. Fjellene så ekstra majestetiske ut der de stille våket over bygda og den stille fjorden. Fjaler hadde kledd seg i sin fineste drakt.

 
Som for å si, "men det er jo vakkert her, da". 

Jo, Fjaler. Det er det.










Og jeg trodde aldri jeg skulle si dette,
men jeg kommer til å savne deg.