Livstrett...

Sitter her på formingsrommet, et koselig rom i andre etasje av et flott, gammelt bygg, med store, høye vinduer med utsikt til hele resten av skolen, vanligvis det koseligste stedet på skolen. Men det har vært mørkt ute siden tre-firetiden i ettermiddag, og jeg hører regnet gjøre snøen til slaps og is. Ble lokket til peisstuen med løfter om fyr i peisen og brettspill, men da jeg kom ned dit satt alle og så på SAW, så trakk raskt opp igjen hit til kunstloftet;).

Skulle egentlig sitte og jobbe med et julegaveprosjekt, men er nesten ferdig, så tok en pause og satte meg med dataen jeg tok med meg opp. Så ble jeg sittende å tenke på livet igjen. På fortiden, på livssituasjonen min nå, på ting som er vanskelige og «tunge», men som «alle andre» virker å få til uten problemer, og på hvordan det går elever som er 10 år yngre enn meg på skolen som har utrettet langt mer enn meg i livet* 
-- og jeg kjenner først og fremst på en angst for at ting kanskje ikke kommer til å bli bedre. Fortid er fortid, den får jeg ikke endret på og må bare bearbeides, men nåtiden er jeg «stuck» i, og fremtiden kommer jeg ikke unna, og det er så mange ting jeg ville gitt hva som helst for å gjøre om, eller ikke måtte deale med og skamme meg over

-- og jeg kjenner rett og slett at jeg er sliten. At jeg vil slippe. At det er nok nå.

Misforstå meg rett, jeg går absolutt ikke med selvmordstanker eller noe, men klarer bare ikke å la være å tenke på usikkerheten rundt fremtiden, og hvor sliten jeg er av livet som det er nå, og stadiet jeg ennå er på. Da jeg begynte på sosionomstudiet i Sogndal følte jeg at jeg var kommet til paradiset, hvor livet endelig, endelig skulle begynne... men nei, det skulle ikke bli noe av, for studiet var bare et feilskjær og her sitter jeg på bar bakke igjen.

Planen min nå er å flytte til Trondheim og komme meg ut i arbeidslivet, og så ta studiene når jeg er motivert igjen og vet hvor jeg vil, men er høyst usikker på hvordan det kommer til å gå, har ikke all verdens arbeidserfaring og kommer nok til å måtte oppsøke nav for støtte og rådgiving. Har en pustepause fra livet mens jeg går her på Namdals, men det kommer ikke til å vare evig. «Friminuttet» på folken er allerede halvveis over, og så blir jeg kastet ut i hverdagen igjen, og jeg har et bilde i hodet av at jeg tar skrittet ut døren fra et varmt hus til i en grå gate hvor det høljer ned. Allerede er vi bikket over i desember måned, og det går bare fortere og fortere. Tiden renner ut.

Støtter meg til gledene i livet så best jeg kan, og føler faktisk at jeg er blitt flinkere til å henge med folk istedenfor å bare sitte på rommet i det siste, og det døyver de vonde følelsene og tankene. Det hjelper å ri, det hjelper å trene luftakrobatikk, og det hjelper at vi snart kan vente oss store mengder snø. Men jeg skulle ønske jeg hadde en tidsmaskin som kunne fortalt meg hvordan livet kom til å se ut om fem år.
Jeg hater denne uvissheten. Men i det minste blir det i hvert fall snart kaldt nok :D !

*Liseliten sier alt dette langt bedre enn meg.

En hests dagbok: gøy med mennesker!

Hver dag kommer de tobeinte ut med trillebårer og greip for å leke på utebeitet vår. Dette synes vi hester er kjempekoselig, og som gode flokkdyr er vi selvfølgelig med på leken. Her er en kortfattet guide til samspill med mennesker som møkker:

1. trillebåra er det mest fascinerende dingsen i verden. Den er så forunderlig at det ikke er måte på hvor lenge vi kan stå og se, snuse og slikke på den! Plasthåndtakene er dessuten kjempegode å tygge på, og det å velte leketøyet er det aller gøyeste vi hester vet om! Her er det om å gjøre å å velte trillebåra på en så kreativ måte du kan finne på, og å få sterkest mulig reaksjon ut av menneskene rundt deg.

2. la aldri sjansen gå fra seg til å stå i veien, gjerne flere i lag. Aller helst plasserer du deg eller ved inngangen til stallen, slik at du både står i veien og får sjansen til å leke tidløse "om å gjøre å komme seg lengst mulig inn i stallen når noen skal ut"-leken. Kommer det et menneske for å jage deg bort, vet du at du har funnet et godt sted å stå. Da gjelder det å begi seg tilbake dit så fort som råd er, for eksempel så fort mennesket snur ryggen til.

3. blir du jaget bort fra trillebåra, så still deg opp i umiddelbar nærhet og vent på en ny sjanse. Det er utrolig hvor fort du kan velte leketøyet om du bare kjapper deg frem! Setter mennesket trillebåra inntil en vegg, tar du for eksempel det ene håndtaket i munnen og vipper den over. Husk poeng for kreativitet!

4. er menneskene ferdig med å leke og på vei bort med trillebåra, kan du begynne å gjøre rare hesteting. Gi deg for eksempel til å gnage på veggen til stallen. Da stopper de opp for å ta bilde av deg.

Ha det gøy!

Hest med fest i fokus!

Jeg har hatt verdens travleste lørdag. Dagen begynte med at to flotte karer kom på besøk for å gi oss et fantastisk variert og velreflektert foredrag om forskjellige tema rundt seksualitet. Elsket hele foredraget, nesten like mye som det SMIH ga oss da jeg gikk Høyskolen i Sogn og Fjordane, de satte ting som kjønnsroller i perspektiv og sa ting jeg skulle ønske flere kunne reise rundt og si, eller som burde vært pensum på skolen for lenge siden ;).

Seksualundervisningsparet snakket óg veldig mye om forventninger og aksept, og det minte meg blant annet på hvordan jeg følte meg da jeg hadde begynt her på folken og var livredd for hva folk ville si når jeg fortalte hvor gammel jeg var. Husker jeg grudde meg ordentlig til når vi skulle samles for første gang i klassen og fortelle om oss selv, men heldigvis ble jeg tatt imot med åpne armer, og det er bare én på skolen som insisterer på å gjøre et stort nummer ut av alderen min.

Vi hadde ikke undervisning etter foredraget, men vi rytterne fra Hest i fokus måtte likevel bare hive oss rundt, for vi hadde en festkveld å forberede, og jeg ble med gruppa mi til gymsalen for å sette opp «ridebane» med hindre som elevene skulle forsere to og to, på ryggene til hverandre. Konseptet ble kjempepopulært, og det samme ble etter sigende de andre postene elevene måtte gjennom rundt om på bygget òg -- i løpet av kvelden fikk de bryne seg på å fange eple fra bøtte med munnen, kaste hestesko, sette hale på hesten, sale på en gymbukk på riktig måte på kortest mulig tid, svare på forskjellige hestespørsmål, og enda flere ting jeg ikke husker i farten:).

Så var det taco til middag, så var det quiz i peisstuen, så var det kos med kaffe og brownies. Så, for oss hestefolkene, var det oppvask og rydding før vi endelig kunne finne sengen etter midnatt en gang. Var fantastisk å holde festkveld, spesielt når den ble så vellykket som den ble (både i våre øyne og ifølge alle vi har fått ros fra :3 ), føler vi har satt standard for alle linjene som skal arrangere etter oss. Skal bli digg å dra på festkveld og bare kunne lene seg tilbake og nyte det når freeride-linjen arrangerer om to uker:).


Er òg glad for at vi har fått en ny og enda større dose snø!

Freeride-linja har innrettet seg med skihopp som er skummelt ut.

Take care!

En kald og tøff dag som reddet uken min

Tror aldri jeg har trengt en ridetime mer enn i dag. Vi har som sagt hatt «annerledesuke», og denne uken har vi elever fra en annen linje på skolen på besøk i stallen, så vi har hatt et eget opplegg rundt dem, men i dag fikk vi endelig sette oss på hesteryggen igjen :)!

Fikk tildelt en hest som lød navnet Globlæsi og som var helt propell fra første stund, og så var det bare å gi seg i vei til time i sprangriding hvor mesteparten av undervisningen foregikk i trav eller gallopp. Vinteren kommer for fullt nå -- det snødde lett da vi leide hestene fra stallen til ridehallen, og det blåste iskaldt -- og selv om vi selvfølgelig slapp vinden i ridehallen var det fremdeles bikkjekaldt. I tillegg var selve ridetimen tøff og intens, jeg følte meg ikke helt trygg på at jeg ville klare å holde meg i salen på turbodyret, og hver gang jeg var sikker på at timen nærmet seg slutten fikk vi enda en ny oppgave.

Da vi leide hestene tilbake mot stallen var jeg sliten og stiv og støl, og jeg var så frossen på fingrene at jeg slet meg å få opp reimene på hodelaget da gruppen min salte av, men da jeg hadde kommet meg hjem til skolen merket jeg at psyken var bedre enn på lenge:). Det var først da jeg skjønte hvor deprimert/dårlig/sliten jeg egentlig har vært den siste tiden, for plutselig hadde jeg et overskudd igjen, typ som i sangstrofen av Passenger, om at «you only know you've been high when you're feeling low», bare typ omvendt;). Det at én rideøkt hadde en så stor virkning sier en del om hvor utrolig mye det gir meg psykisk å drive med hest, og gjør at jeg er uendelig takknemlig for at jeg "tok spranget" og begynte her på Namdals i første omgang. Og på lørdag arrangerer hesteklassen verdens beste festkveld :) !


Verdensdagen mot seksuelle overgrep var i går, den nittende november, men i år fant jeg egentlig ikke på noe å skrive om, så det blir ikke noe spesielt innlegg for dagen i år. Tenkte å skrive noe generelt om holdninger og utsatte som ikke blir trodd, Dagen og tema betyr like mye for meg som før, men jeg hadde valget mellom å skrive et innlegg jeg ikke var sikker på, eller droppe det, og valgte det siste. Når jeg blogger, spesielt når det handler om viktige ting, vil jeg skrive bra, ikke legge ut innlegg «bare for å legge ut noe».
Stå på!

Her kommer vinter'n

Eget bilde

Snøen har vært innom for fullt... og så dratt igjen. Vet gradestokken kommer til å krype ned til under null igjen til uka, men er litt kjipt at snøen er blitt erstattet av store mengder regn. Er óg sært for en stakkars søring å ha undervisning og plutselig oppdage at det begynner å mørkne allerede klokka halv to om ettermiddagen.

Her på skolen har alt gått i ett. Vi har hatt "valgfaguke", noe som innebærer at vi har valgt et spesielt valgfag skolen ikke tilbyr ellers, og hatt det hele uka. Jeg valgte "smartbook", som gikk ut på å lage bøker, bilderammer, og så videre, og har kost meg med det en uke. Har hatt lyst til å begynne med "scrapbooking" og sånn en stund, men hadde ikke trodd det skulle bli så gøy, angret faktisk nesten litt da jeg satt der første skoledag og skar opp og limte pappbiter etter beste evne og tenkte at dette skulle vare en hel uke. Men kom raskt inn i det, og på slutten av uka ville jeg ikke at det skulle være over.

Og det ble bra til slutt :3 !

Gruppen sin utstilling (minus potteplanten og bildene på veggen)...

...og mine ting :3 !

Men utenom kos med laging av alt mulig fra bøker til bilderammer og veggpynt har alt gått i ett -- så snart foreldrebesøket var overstått var det bare å begynne å jobbe med allehelgensfesten elevlaget skulle holde, samtidig som jeg og resten av hesteklassen arbeidet med forberedelser til festkvelden vi skal arrangere som klasse. Kjenner jeg liker at alt er hektisk, for vi bor i en bitte liten bygd der det lett blir litt "dødt" når ting ikke skjer på folkehøyskolen. Er godt å ha ansvar og være med på å arrangere ting.

Allehelgenskvelden ble en stor suksess, delvis fordi uværet "Hilde" stakk innom og tok med seg strømmen vår, slik at vi måtte holde oss til stearinlys som belysning. Det var pølse og potetstatte til kvelds, så kaffe og kakekos i peisstua, og til slutt kåring av beste kostyme og "skrekkens gang" hvor vi hadde innredet mørke garderober og treningsrom i kjelleren under gymsalen med alskens skumle effekter og sto på lur og skremte elevene som turde å stikke ned dit. Jeg personlig lå på lur i helsvart klesdrakt og kløp folk i beina da de gikk forbi, og hadde det kjempegøy:). Så var det rett i seng for å lade opp til en fridag hvor jeg ikke skal gjøre noe som helst;).

Blir for øvrig kanskje snø igjen en stund til -- Hilde la igjen et hvitt teppe til oss avskjedspresang:).

«Tell me I asked for it. I dare you.»

Klokken var elleve på formiddagen den første oktober 2011 da demonstrantene begynte å samle seg ved Union Square, en stor offentlig plass i hjertet av New York City. De hadde møtt opp for å delta i en markering mot seksuelle overgrep i form av en såkalt «slut walk». De fremmøtte satte igang med å lage plakater og gjøre andre forberedelser for markeringen. De marsjerte i nabolaget før de returnerte til plassen rundt halv to, og fremførte apeller, dikt og selvopplevde historier på en scene i nabogaten 14th Street.

Det var en markering som så utallige mange andre, men det var enkelte i mengden som skilte seg ut. Blant dem igjen var det én som sikkert aldri kunne ha fortusett at han skulle ende opp med å få bildet av seg spredt over hele verden på blogger og sosiale medier. Han (vi vet at vedkommende identifiserer seg som en han) hadde på seg en svart t-skjorte og opprevne dongeribukser, og holdt en stor plakat med påskriften «Dette er klærne jeg gikk med. Si til meg at jeg ba om det. Bare våg».

Kilde

Bildet ble tatt av en Fransesca June, og ble siden som kjent spredt som ild i tørt gress på sosiale medier og blogger verden over. Et google-søk på teksten på plakaten gir over 32 millioner treff.

Da jeg først så bildet bli spammet rundt på Facebook, ble jeg faktisk provosert. Det er en generell ukultur på Internett med å spre ting uten å tenke seg om, og mange som blir gjort berømte mot sin vilje, spesielt de som henges ut i en negativ sammenheng, sliter i ettertid. Husker noen tjuetoåringen som sa at du aldri måtte gå med sekk på BI? Hun turde i ettertid knapt gå på skolen, og beskriver i et intervju hverdagen som «forferdelig». NRK hadde óg nylig en dokumentar, «Du ar googlad», som omhandler hvor store konsekvenser det kan få når informasjon blir spredt hensynsløst.

Jeg forstår hvorfor bildet ble spredt, men gutten det gjelder har en lett gjenkjennelig rødrosa lugg og en t-skjorte med det som ser ut som en skolelogo, og hadde mest sannsynlig forventet å maks havne i lokalavisen eller på nyhetene for så å bli glemt, men bildet av ham ble spredt uten at noen tenkte på å sladde ansiktet hans eller prøve å anonymisere ham på noen som helst måte, og det ligger nå ute på flere tusen sider på nettet.
Er det helt greit?

Jeg har tenkt mye på akkurat dette bildet og denne unge gutten i ettertid. Hvem var han? Hva syntes han selv? Hva var historien hans? Hvor er han i dag?

Såh -- jeg bestemte meg for å finne det ut :) .

Jeg begynte med å spore opp hvor bildet kom fra, og i Googles tidsalder tok ikke det lang tid. Jeg begynte med å søke på bildet med Googles bildesøk, og sporet opp når bildet hadde blitt tatt, og at demonstrasjonen hadde blitt foretatt i regi av SWNYC. Deretter fant jeg ingenting mer konkret. Jeg fortsatte å google bildet med søket avgrenset til oktober 2011, men ingenting. Ingen lokalaviser som hadde tatt tak i historien og fått et intervju. Ingen utdypende blogg- eller forumposter. Jeg visste ikke om engang SWNYC visste hvem han var.

Så jeg bestemt meg for å spørre dem rett ut. Jeg sendte en e-post hvor jeg spurte om de satt på kunnskap eller kunne henvise meg til nyhetssaker eller lignende. Dessverre har jeg ennå ikke fått svar, noe som kanskje ikke er så rart, for ifølge SWNYCs egne nettsider fant jeg ut at organisasjon er blitt oppløst. Tror jeg har gått tom for ideer nå, og føler ikke at jeg vil oppsøke og «plage» folk som ikke driver med aktitisme aktivt lenger med spørsmål, så jeg lar det bli med det. Jeg vet ikke mer enn dere.

Vi vet ikke hvem han var. Vi vet ikke hvordan han hadde det da bildet ble spredt, eller hvor han er i dag. Vi har bare bildet av ham hvor han står i t-skjorte og jeans og en plakat som utfordrer en skummelt utbredt myte om at ofre for voldtekt selv medvirker til overgrepene ved å gå i «utfordrende» klær -- og når alt kommer til alt, er det kanskje akkurat budskapet som betyr mest her, og at det finnes mennesker som tør å ta til gatene for å spre det.

Stå på.

En velfortjent daffedag

I går var den store dagen, og det var action fra start til slutt. Etter frokost og morgensamling var det ut på dugnad for å gjøre skolen fin til vi fikk besøk, og så var det å ta imot moren min og gi henne en omvisning av skolen.

Senere på dagen var det ned på gården for å ha kvadriljeoppvisning. Det var i ferd med å mørkne da vi nådde frem, og da vi var ferdige med å skifte klær og strigle og sale opp hestene og leide dem til ridehallen i samlet flokk var det allerede blitt helt mørkt. Det var kaldt ute, og vi red kvadriljen uten jakker, i en kald ridehall, men vi brød oss ikke egentlig nevneverdig om kulden, for alle var helfokuserte på kvadriljen vi skulle ri. Så var det bare å gi på, og var utrolig kjekt å endelig få fremføre det vi hadde øvd på så lenge, og få så god respons som vi fikk. Vi gjorde selvfølgelig noen små feil, men alt i alt gikk det kjempebra, og vi fikk god respons både fra foreldre og lærere!

Da jeg begynte på skolen sent i august og ikke engang kunne ri, hadde jeg aldri trodd at jeg skulle være med i kvadriljeoppvisning allerede i november. Har sett kvadriljer på Fjordane og tenkte på det som noe vi kanskje kunne gjøre på slutten av skoleåret, så er temmelig stolt over å ha gjennomført dette allerede nå, i alle fall siden vi greide å få det til på bare en uke. Var en utrolig god følelse da vi var ferdige og hadde ridd både kvadriljen og tatt en runde rundt banen i gallopp, selv om jeg og andre i klassen følte det gikk utrolig fort, plutselig var vi liksom bare ferdige.

Etter showet bar det tilbake til skolen for å ta en dusj og få i seg middag, for så å trekke opp til gymsalen og begynne på det programmet for kvelden med allsang, presentasjon av linjer, og diverse innslag fra elevene, avbrutt av kaffestund i peisstua. Da dagen var omme hadde jeg rukket å fremføre for publikum tre ganger: da vi hadde kvadrilje, da vi presenterte hestelinja, og da jeg og to andre fra valgfag teater hadde et kort innslag.

Tunak tunak tun :D

Nå er det "dagen derpå", moren min har dratt hjem igjen, og jeg nyter en velfortjent daffedag på rommet med brownies og cola før hverdagen inntreffer for fullt igjen i morgen. Det er begynt å snø, jeg er mett på opplevelser, kaffe og kake, og høstkvelden var fantastisk. Livet er godt:)!

Åtte stolte hestejentejenter og en stolt hestejentegutt:D!

Day before the big day

I morgen er den store dagen. Namdals FHS arrangerer høstfest, og alles foreldre er invitert til skolen. Dette betyr at det blir et hektisk program i morgen, og mange av oss i elevene har masse vi skal vise frem. Går både hestelinje og teater valgfag, og begge skal ha innslag i anledning dagen, og i tillegg skal jeg og en klassekamerat si noen ord om livet på hestelinja, så i morgen blir en «stor dag»! Da e det godt at dagen i dag har vært rolig, med romvask, dugnad, en tur i skog og mark med det geniale valgfaget «naturvandring med bålmat», og henging med venner.

Helt vanlig folkehøyskole-TV-stund

Fikk og et stykke ostekake av en god venn, fordi vi i går hadde et valgfag som heter kom i form, som går ut på at du går eller løper så langt du orker inn på en grusvei inn i skauen i en halvtime, og så snur og går tilbake. Problemet var bare at mørket kommer tidlig her i det kalde nord og skogsveien vi skal gå ikke var opplyst, så vi var rimelig usikre på om valgfaget ville bli noe av. Møtte nå opp likevel, i det håp om at valgfaget kanskje var avlyst, eller om vi skulle gå en annen vei, men end result er at læreren dukket opp, traseen var uendret, og Øyvind og en venninne fra en annen linje på skolen gikk en tur på stien. En time. I bekmørke. Opplevde hele økten som så kjempekoselig at vi bestemte oss for å kompensere med baking av ostekake fra bunnen av da vi kom tilbake fra skolen, så nå har jeg fått bakt ostekake fra bunnen av òg ;).

Har òg hatt en fantastisk uke i stallen. Føler endelig at noe har «løsnet» med ridingen: en lang stund har jeg kjent på litt blandede følelser angående hestelinjen, en del av meg har rett og slett tvilt på hele opplegget og det har vært en del skoledager hvor jeg har hatt mest lyst til å holde sengen. Nå kjenner jeg endelig at jeg er over den kneiken, og tror det har veldig mye å gjøre med at jeg får til det meste av rutiner nå, som oppsaling og henting av hester. Er færre og færre «nybegynnerting» jeg trenger å be om hjelp til, og føler at rideferdigheter som «sits» (hvordan du sitter på hesten) begynner å sitte, og at hesten mer og mer gjør som jeg vil.

Alt i alt, har hatt en utrolig gøy og minneverdig «annerledesuke» og gleder meg til i morgen. Foreldrene våre skulle kommet på besøk oftere;)!

Og forresten: det er så vidt begynt å snø;)!

«Jentedyr»

Har lenge hatt veldig lyst til å begynne med hest, men grunnen til at jeg ikke startet opp ordentlig med det før nå er at jeg har følt at hest var for «jentete», og var faktisk redd for hva folk ville synes og si. Kjenner det føles vel teit nå, men samtidig forstår jeg meg selv veldig godt, for hele hesteverdenen er jo bygd opp rundt forestillingen om at riding er for jenter. Tegneseriebladet Wendy og andre hesteprodukter rettet mot barn er helt åpne om at de henvender seg bare til jenter, og hesteutstyrkatalogene har så å si bare kvinnelige modeller.

Selve hesten er heller ikke akkurat det mest maskuline innslaget i dyreverdenen i manges øyne. Ulver og hunder er tøffe, raske rovdyr, grizzlybjørn kan drepe deg med et halvhjertet dask med poten, men hesten står liksom bare der på beite og ser dum ut, når den ikke kommer i sitt eget bedagelige tempo bort til gjerdet for å få håndfuller av gress av forbipasserende barnehagebarn, og rideturer ser ut til å bestå i å slappe av i salen mens havremopeden daffer seg avgårde

Men om du selv møter i stallen, med en forestilling om at du bare skal slappe av og la det godslige dyret gjøre alt arbeidet for deg, så kan du banne på at akkurat den oppfatningen er sporløst forsvunnet når du er på vei hjem igjen. Som rytter sitter du ubeskyttet og usikret på ryggen til et dyr som er tre ganger så stort som deg. Ridetimen er en treningsøkt, der du bruker store deler av kroppen på å holde deg i salen og styre hesten, og det er lenge siden jeg har vært så stiv og støl i kroppen som jeg blir etter en skikkelig økt på hesteryggen. Du oppdager også fort at dyret er muskuløst og stolt, og du får nesten en slags æresfrykt når du ser hester i gallopp på en ridebane til lyden av tordnende høver og singel som trommer mot vantet, eller når du ser dem fly over hindre på vel over en meter.

«Vel, jo», har jeg hørt meg selv og andre si, «men jeg tror inntrykket kommer vel så mye fra at de skal strigles og koses og dulles så mye med».

Vel, nja. Det stemmer at hester trenger veldig mye stell, det er en nødvendighet for å få bort skitt og se etter skader, og det blir selvfølgelig òg blir et kose-aspekt ved strigling, børsting og godsnakking. Men guttedyr som biler og motorsykler trenger også til tider vask og vedlikehold, og det er ingen som kaller deg femi når du vasker bil, eller om du børster en raggete fuglehund. Med hest må du i tillegg passe på at du aldri står bak dyret eller gjør brå bevegelser, for da kan det koselige jentedyret slenge ut et bein og drepe deg med ett spark.

Kom over en artikkel om selvtillit og hest hvor en hesteforsker sa det på en veldig god måte: «du får både mykheten, det følelsesmessige og tilknytningen til dyret, men det er også en maskulin del med at du må ta ansvar, være litt tøff, mestre og være fysisk». Med andre ord: å drive med hest er å drive med noe som krever både dulling og tøffhet, mykhet og mot, så det bryr meg egentlig ikke så mye hva folk «ment for»;).

Stå på!