Nettmobbing er også mobbing

Jeg husker en fotballkamp jeg var på i Sogndal med noen venner av meg. Sogndal møtte Brann, og én av dem jeg var med var erkepatriotisk bergenser, og når den lokale dommeren dømte litt for mye, i hennes øyne, i Sogndals favør denne kampen, ga hun og flere andre publikum i veldig klare ordelag uttrykk for hva de mente om ham. Da jeg reagerte på henne, svarte hun bare "pøh, han har selv valgt denne jobben".

Jeg blir ofte mint på henne og denne episoden når jeg ser mobbing og personangrep på nett. Hadde planer om å klippe og lime noen eksempler, men jeg gidder rett og slett ikke, for jeg tror alle som er på nett vet hva jeg snakker om. Som 14 år gamle Villemo Hatland så fint sa i kronikken sin om mobbing: "noen mener de har en egen rett til å snakke stygt om andre og til andre." I og med at jeg har en blogg irriterer jeg meg ofte over at folk virker som de tror bloggere ikke har følelser, at de kan si hva som helst om mennesker som tilfeldigvis driver en blogg. Unnskyldningen da er den samme som den ovenfor: "jammen hun har en blogg, og hun visste da hun opprettet bloggen at mange kommer med slike kommentarer!". Eller sagt på en annen måte: "det er greit at jeg mobber eller snakker stygt om denne personen, for det er jo veldig mange andre som gjør det jo også".

Ironisk nok utdannet jenten i eksempelet øverst seg til ett av yrkene hvor utøverne opplever mest aggresjon, i langt større grad enn fotballdommere, så jeg har en anelse av hvor konsekvent hun mente det hun sa. Eller kanskje hun synes det er greit at utøvere av omsorgsyrker blir utsatt for slike ting, fordi "de selv har valgt den jobben".

Jeg mistenker at hele Kvinneguiden.no er en hel institusjon som sitter og spekulerer i andres liv og følelser, ettersom de selv sitter fastspent og ikke har egne liv å ta seg av. Å lese noe av det de skriver er verre enn å ha sand i øynene, og jeg nekter nesten å tro at disse (anonyme) menneskene faktisk eksisterer. --Linnéa Myhre, på egen blogg

Kort fortalt: selv om du er på nett, er du fremdeles et menneske som snakker om og til andre mennesker, som har følelser akkurat som deg. Forestill deg at personene du snakker til sitter rett ovenfor deg. Se for deg at personen du baksnakker står over skulderen din og leser innlegget ditt, og kommer til å komme med tilsvar.

Vær så snill å tenk deg om før du lirer av deg at det er helt greit at en politiker ikke tør møte til debatt fordi hun har mottatt drapstrusler, fordi du tilfeldigvis er veldig uenig med meningene hennes. Hvis du leser et innlegg om elever som kjeder seg mot slutten av sommerferien og gleder seg til skoler begynner, så hold deg for god til å rotte deg sammen med vennene dine for å gi høylytt uttrykk for hvor utrolig patetiske du opplever disse barna (ja, barna). Hvis en blogger gjør noe du ikke liker, så tell til 10 før du med fullt navn skjeller henne ut som "stygge, stygge jente", og hvis du går med fordommer om andre grupper, så kan det faktisk være en idé å være litt ydmyk fremfor å spy ut edder og galle i kommentfarfelt eller diskusjonsforum.

Det er én ting når barn mobber hverandre, men det som provoserer meg mest er faktisk når voksne mennesker klarer å oppføre seg på akkurat samme måte -- ikke bare fordi det er umodent, men også fordi barn gjør som vi gjør, ikke som vi sier.