Vakreste blomsten i verden.
Har tenkt veldig mye på ordet "offer" i negativ sammenheng i det siste. Føler ordet hører en annen tid til, og at vi egentlig burde slutte å bruke det på den måten vi gjør i dag. Leste nylig innlegget til en jente som overlevde terrorangrepet på Utøya, hvor hun skriver at hun ikke liker å bli kalt et "Utøya-offer". Samme tema kom opp i Norgesglasset nå på fredag.
Føler ordet "offer" for det første er veldig negativt ladd og "stakkarslig", det henviser tankene til noe forsvarsløst, noe som er underkastet noe annet og som det er synd på. Pluss at det blir et permanent stempel, noe som er med på å definere deg. Ble du mobbet på skolen er du et mobbeoffer. Havnet du i en trafikkulykke for 20 år siden som du ikke fikk varige men fra og som du aldri tenker på, er du et trafikkulykkeoffer. Overlevde du hatlestadraset, er du et rasoffer. Tingen med å oppleve fæle ting er jo nettopp det at du ikke skal la det definere deg, at du skal jobbe for å legge det bak deg og gå videre med livet.
Leste en gang en bok som het Tomorrow When the War Began av fantastiske John Marsden. Husker veldig godt at noen snakket om en som hadde flyktet ut i villmarken og blitt eremitt etter å ha myrdet noen. En av personene i boken sier at han "var en morder", hvorpå gruppens smartass spør, "hvordan blir du en eks-morder"? Akkurat den setningen er en av tingene jeg husker best fra boka, for jeg tror det forfatteren mente noe med den:
Hvordan blir du et "eks-Utøyaoffer"?
Vet det er mange som er uenige i dette, mange har opplevd overgrep eller krig eller naturkatastrofer og kaller seg for ofre, og kanskje er jeg vel "politisk korrekt" nå. Men vet det er mange som har det på samme måte som meg, og føler personlig det blir feil å bruke ordet til å "stemple" folk på denne måten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar