Verdensdagen mot seksuelle overgrep 2011: voldtekt og flyvende sirkus

Mine tanker i anledning verdensdagen mot seksuelle overgrep, 19. november.

Kilde, kilde

Under første verdenskrig hadde tyskerne et jagerflyess som het Manfred Von Richtofen, av ukjente grunner malte flyet sitt knall rødt. På grunn av berømmelsen hans begynte fiendens piloter etter hvert å klø etter å skyte ham ned, så alle de andre i skvadronen malte om flyene sine så Richtofen ikke skulle være den eneste som fløy et rødt fly, og de fargesprakende flyvemaskinene ga skvadronen tilnavnet "det flyvende sirkus". Det var bare et lite problem: de allierte var fremdeles der ute, med akkurat like mange fly som før. Om ikke annet må Richtofens skvadron ha blitt lettere å få øye på etter ommalingen.

Men i dagens Norge virker det som om vi møter seksuelle overgrep på omtrent samme måte, bare mer ekstremt: vi vet overgriperne er der ute, men istedenfor å pønske ut måter å redusere antall overfall på, virker det som om veldig mange fokuserer utelukkende på hvordan enkeltmennesker kan unngå at akkurat de blir overfalt.

Se på kommentarfeltet til et hvilket som helst oppslag i avisene om overfallsvoldtekter. 99% av innleggene handler om hvordan kvinner må slutte å gå hjem alene, slutte å drikke seg fulle, slutte å kle seg "uanstendig", slutte å være promiskuøse. Det første mange tenker når de hører om et overgrep, er ikke "så grusomt, vi må få stoppet alle disse voldtektene", men "hvorfor gikk hun hjem alene", "hvilke klær hadde hun på seg", "kunne hun ikke ringt etter drosje", "hvorfor ble hun med ham hjem", "hvorfor forble hun gift med ham etter at han ble voldelig", og så videre. 

Vet jo at mange av dem som gjør dette mener det godt, og om vi tror forholdsreglene vi pusher hjelper, så er det jo bare logisk at vi blir drillet i dem, på samme måte som vi blir drillet når vi er små til å se oss om til begge sider før vi krysser veien. Problemet jeg har med dette personlig er ikke velmente råd, det er fokuset på dem.

Kilde

La oss bare ta et eksempel så du skjønner hva jeg mener. La oss si at du krysser en vei i 50-sonen på vei hjem fra fest.

Plutselig, ut av mørket kommer en fyllekjører i 90 og meier deg ned, og du ender opp på sykehus med usikker langtidsprognose. Du kan komme deg fort og leve som normalt, eller hele livet ditt kan være ødelagt. Mest sannsynlig vil du få veldig mye sympati av politiet og de rundt deg. Du vil ikke trenge å skjule ulykken fra venner og kjente i frykt for vanskelige spørsmål og fordommer. Klandrer du deg selv vil du få høre at du ikke skal tenke sånn, at du bare var på feil sted til feil tid.

Men hvorfor er det slik? Hvorfor er samfunnet sånn at overlevende etter fyllekjøring fritt kan være åpne om hendelsen uten å få tyn? De kan jo drilles på akkurat samme måte som overlevende etter voldtekter. "Hadde du refleksvest på deg? Så du deg om til begge sider før du krysset veien? Brukte du fotgjengerfelt? Hvor god var gatebelysningen der du krysset veien? Fortet du deg over veien, eller somlet du? Kunne du tatt en omvei som ville latt deg krysse på et tryggere sted? Hvilke klær hadde du på deg? Var du beruset? Hvordan reagerte du da du så og hørte bilen komme; prøvde du å hoppe unna, eller bare sto du der? Hva er holdningene dine til trafikksikkerhet og raske biler? Kjente du fyllekjøreren fra før? Kan du på en eller annen måte ha provosert ham til å kjøre på deg med vilje?" Ikke bare er listen endeløs, men svært mange av spørsmålene er omtrent identiske med de vi liker å stille voldtektsoverlevende.

Men vet du hva? Vi stiller ikke ofre for fyllekjøring slike spørsmål. Når vi hører om folk som blir truffet av fyllekjørere, er fokuset på hvor grusomt det er at nok et menneske har måttet bli skadet eller drept fordi noen har kjørt i fylla, og på hvordan vi kan hindre at dette skjer. Prøv å Google "fyllekjøring diskusjon", og se hvor lang tid det tar før du finner ett eneste innlegg som handler om uaktsomhet hos ofre for fyllekjøring. Dette på tross av at vi faktisk, skal vi være ærlige med oss selv, er forferdelig dårlige på å bruke refleks. Vi kommer ikke unna at vi er vanvittig dårlige på å bruke fotgjengeroverganger, til å se oss for, til å gå med refleks, til å passe oss i beruset tilstand. 

Men med en gang temaet ikke er seksuelle krenkelser, er det som om forståelsen, toleransen og modenheten vår plutselig spretter flere hakk oppover. 

For blir du kjørt ned av en fyllekjører, var du på feil sted til feil tid. Punktum. Men det samme gjelder om du blir mobbet, banket opp eller mishandlet; den utløsende faktoren er at et annet menneske bestemte seg for å begå handlingen. Vi snakker ikke om lynnedslag eller fredet isbjørn eller andre ting som vi ikke kan gjøre noe med, vi snakker ikke om ulykker, vi snakker om medmennesker som begår grusomme forbrytelser, i 99% av tilfellene med viten og vilje.

Jeg er lut lei av at debatten bare skal handle om at jeg skal gjøre tusen ting i et forsøk på å få voldteksforbryterne til å velge noen andre som mål enn akkurat meg, som om det på en eller annen måte gjør samfunnet bedre eller tryggere. Jeg vil ha en saklig diskusjon om hva vi kan gjøre for å redusere antall overgrep og straffe de som begår dem. Jeg vil at media gjør mer for å spre fakta om overgrep, og råd til overlevende og pårørende, som de gjorde etter feks. 22. juli. Jeg vil at politiet skal begynne å gjøre jobben sin med respekt og effektivitet, så det blir et mindre helvete for de utsatte å anmelde.
Jeg ber om at overgrep gis den samme respekt og modenhet som andre tema som diskuteres i dag. Vi skylder hverandre det, det er ikke så mye i be om, i Norge i 2011.
På forhånd takk.

Richtofen døde forresten i kamp i 1918, da han ble truffet og såret og styrtet i døden. Selv om alle i skvadronen fløy røde fly.