Ting hater meg. Jeg elsker livet.

Kom meg ikke av gårde på undervisningen i dag, og surrehue som jeg er trodde jeg at undervisningen var obligatorisk, så var kjempedeppa (følte/føler at hele semesteret mitt holder på å renne ut i sanden) helt frem til jeg skulle klatre med Ann Helen, Maylen og Sasha.

"trøøøøtt..."

Kilde

Da snudde alt.

Det er egentlig utrolig hvor raskt en dårlig dag kan snus til en god. Så snart jeg møtte, trøtt og lei, opp i klatrehallen, var alt plutselig så mye bedre. Ikke bare var jeg på klatring med flotte venner som alltid vet å dra meg opp når jeg er nede, men ene venninna mi klarte å mestre -- to ganger! -- en rute hun hadde strevd med lenge, og jeg fikk prøvd meg på en rute som så kjempelett ut fra bakken og som jeg har siklet etter å prøve lenge. Selvfølgelig kommer jeg til en kneik, men etter litt slit og veldig mye oppmuntring fra bakken kommer jeg endelig over den, og forventer plankekjøring resten av den korte veien opp til første topptaufeste.

Det er da jeg blir rammet av et eksempel på verdens drøye urettferdighet kombinert med ruteskrueres iboende faenskap: det er en kneik rett etter kneiken! Aldri før har jeg opplevd noe så ulogisk og urettferdig, og jeg merker at både kampmoral og armmuskler er brukt opp (selv om jeg var lattermild som få, sånn jeg uungåelig blir når en har Sasha i samme rom!;)), så jeg vet på forhånd at det blir utrolig tøft å komme videre.

Det var da jeg bestemte meg for å finne på noe lurt: jeg kunne bare gå rundt kneiken, og så gå inn igjen på ruten når jeg var kommet over den!

Kommer meg glatt rundt og over kneiken, klipper meg inn på hovedruten igjen, stiller meg godt til rette for å koble meg inn i karabineren over meg, mister taket uten forvarsel, skriker "som en liten jentunge" (Ann Helen, 2012) og faller give or take halvannen øyvindlengde ned, og stopper selvfølgelig rett under dobbeltkneiken.
Kort fortalt:

(klippet meg inn i karabineren øverst til venstre i bildet og)
Foto: Sasha

I og med at klatring så ofte brukes som en metafor om livet, kan vi sikkert på en eller annen måte dra lærdom også av dette.
Møter du en kneik i livet som du mener er urettferdig og som koster deg mer pes enn det er verdt, så fortell den at vettuhva, dette gidder jeg faen ikke, og gå rundt den, så kan den ha det så godt. Slik stifter du også mange nye kontakter som kan hjelpe deg om du mister fotfestet, noe du gjerne gjør akkurat da du tror du er i mål.
Eller noe sånt :).

Men uansett: Maylen fikk sin første veggbestigning, Sasha fikk klatret for "første" gang og lærte noe nytt om pendelfall i klatrevegger som heller utover, og jeg fikk endelig mitt første ordentlige fall på led! God dag!

Fikk uansett utrolig mye energi av denne dagen, noe som var sårt tiltrengt både fordi dagen begynte så utrolig dårlig, og fordi det meste av ting synes å hate meg i dag. Lillebror ringer meg fordi han vil overføre et spill til Steam-kontoen min, og volumet til mobilen låser seg på null. Jeg mottar spillet, men får selvfølgelig ikke lov til bare å logge meg på Steam og laste det ned, niks, jeg må en omvei innom Hotmail (ser ut til at dette var dagen for uforutsette omveier), lese en e-post om at jeg har fått spillet, bekrefte at jeg vil ha spillet i første omgang (fordi, altså, jeg kunne jo være en av dem som ble potte sur om jeg plutselig fant et gratis spill i spill-biblioteket mitt på Steam), logge meg på Steam selv om jeg allerede var pålogget, taste inn en drøss random koder det er umulig å lese for å bevise at jeg ikke er en datamaskin, og så endelig møte et vindu som forteller meg at jeg ikke har noen gaver å motta, for spillet ligger plutselig i biblioteket mitt likevel. Jeg starter opp spillet og, surprise, surprise, det må oppdateres før jeg kan prøve det. Og ja, oppdateringen tar tusen år å laste ned fordi datamaskinen selvfølgelig måtte gå lusetregt uten forklaring akkurat i dag. Og nei, det går selvfølgelig ikke an å hoppe over/utsette oppdateringen, vi snakker jo her om noe så viktig som et dataspill.

Kilde

Det er da, når du har gått glipp av to timers undervisning, møtt en dobbeltkneik i klatreveggen og falt fra målstreken, når du har sloss med mobilen og datamaskinen din og må vente i tusen år og en helg før du kan spille det nye spillet ditt (som for øvrig er en forsinket bursdagspresang) -- det er da det er utrolig godt å lage seg noe godt til middag og en kopp espresso og bare chille'n ut kvelden, og huske at du tross alt er rik på inntrykk etter en tross alt fantastisk dag.

Stå på!

Lyspunkt

OK, så ting har vært tøft den siste tiden, uten at jeg engang vet hvorfor. Fravær, problemer med oppgaver, snudd døgnrytme, dårlige vaner rundt vasking, rydding og matlaging, og så videre, og så videre. Så jeg tenkte det kanskje ville hjelpe å lage et "terapiblogginnlegg" der jeg minte meg selv på alt som tross alt er veldig bra!

Koseligere bomiljø
Seksjonen vår på Elvatunet har sett rimelig grell og trist ut en lang stund, men dette semesteret har vi som bor her hevet oss rundt og pyntet opp med plakater, planter, duk, telys og til og med kjøleskapmagneter! Fra å være ganske "slitent" og stygt, begynner oppholdsrommet vårt å se riktig så trivelig ut etter hvert! Ønsker meg teppe på gulvet, i og med at gulvet óg er ganske slitt og i tillegg iskaldt vinterstid, men det kommer vel det óg etter hvert... :). Håper bare jeg får komme tilbake hit etter praksisperioden min -- som jeg og får lyst å skrive litt om i dette innlegget:p:

Nedtelling til praksis
Kjenner jeg gleder meg veldig til å komme i gang med utplasseringsperioden min. Har etter samtale med praksisansvarlig kommet frem til at NAV mest sannsynlig blir det beste for meg nå, det er et ikke så altfor "heavy" felt (ikke som å jobbe med rus eller overgrep, med andre ord), og det blir en veldig god innføring i hvordan systemet fungerer.

Har vært veldig nervøs for praksisperioden min, vært redd for ikke å skulle mestre det og sånn, men nå som det nærmer seg kjenner jeg bare at jeg får mer og mer lyst til å komme meg ut i arbeidslivet og gjøre en innsats! Dette kommer til å bli kjempespennende! Eneste er at jeg tenker jeg kommer til å savne englebarna mine, for vi blir jo sendt i alle himmelretninger et helt semester. Noe som fører med over til...

En god og stabil venneflokk
Har et godt og trygt lite nettverk rundt meg med folk jeg føler meg trygg på og som liker å være med meg. Må bare bli flinkere til å "bruke" dem når jeg trenger noen å snakke med, eller trenger hjelp med ting. Er altfor flink til å holde ting for meg selv fordi jeg ikke vil være til bry eller uroe noen og sånn, men kjenner jeg er blitt bedre på å åpne meg:). Er óg godt å alltid ha noen å kunne spørre når jeg vil finne på ting, og å ha venner som i sin tur drar meg med på ting. Apropos: 

Kilde

Klatring!
Har som nevnt tidligere en god venn som er blitt helhekta på sportsklatring, og merker det er utrolig deilig. Både det sosiale aspektet og den fysiske treningen, for ikke å snakke om mestringsfølelsen og stoltheten det gir å stadig mestre nye ruter, eller i det minste gi seg i kast meg utfordringene klatringen gir, og pushe meg selv når jeg egentlig er redd, eller sliten, eller tror jeg ikke vil greie det. Klatringen er også på flere måter såpass nært beslektet med luftakrobatikk at jeg kjenner jeg får litt utløp for sirkusabstinensene mine når jeg er oppi veggen og tauene.

Kilde

Det er forresten rart hvor mye perspektiv har å si... frem til jeg skrev dette innlegget var jeg litt bitter på meg selv over at jeg ikke fikk trent (styrke og jogging) slik jeg hadde planlagt i begynnelsen av året, men nå ser jeg jo at jeg kan snu det til at yey, jeg klatrer regelmessig, faktisk flere ganger i uka! Viktig å huske å tenke sånn, å fokusere på dine sterke sider og ting du faktisk får til, istedenfor å bare piske deg for målene du ikke lever opp til;)!

Bergensbesøk, tremenning og bursdag!
Hadde bursdag for noen dager siden, og fikk noen flotte dager i Bergen by. Fikk truffet tremenningen min og faren hennes (fetteren til min mor) for første gang, og syns hun var en god og trivelig jente:). Fikk óg fine presanger, inklusive en brødrister som jeg har ønsket meg i evigheter, og to fine bøker om mat og drikke:).

Kilde

Bilder kommer osv. :)

Back on duty

Da har man vært på bursdagslanghelg i hjemlandet -- tok bussen fra Sogndal på torsdag og ble innkvartert på det gamle rommet mitt i barndsomhjemmet. Så da jeg fikk rommet for meg selv og ikke hadde noe bedre å ta meg til var det bare å brette opp ermene og lese og skrive som en gal student på espresso!

Kilde

Not. Tror ikke jeg leste eller skrev en side i løpet av "ferien". Har som regel god grunn til å koble av i og med at jeg hadde langhelg og bursdag, men herregud, ligger så langt etter pensum og har mest sannsynlig to arbeidskrav nå i og med at jeg har vært så mye vekke, så har i virkeligheten absolutt ingen unnskyldninger til å slacke. Men føler jeg er i en ond depresjonssirkel -- går ikke på skolen, gjør ikke egenarbeid, spiser ikke, og duller ikke med rommet mitt -- og jo mindre jeg orker, jo svakere og mer giddalaus blir jeg. Er glad jeg har gode venner som sender meldinger når jeg er borte, deler ut terapiklemmer og gode ord og drar meg med på klatring og andre aktiviteter som gir meg sårt tiltrengt glede og energi.

Men har ikke hatt en helt innholdsløs minihøstferie -- har fått truffet koselige tremenningen min for (tror jeg) første gang, og har gjennopdaget Final Fantasy VII og Axis&Allies, og har vært mye med bisk og kattepus og familiemedlemmer!

  Kjært gjensyn

Er uansett godt å være tilbake til Sogndal. Spaserte nettopp inn med sekk på ryggen, trapesen min i den ene hånda og en pose med presanger i den andre, og livet var godt:). Får satse på at fremtiden blir bra -- uka i morgen kan bli vår beste dag og så videre.

Snakkes!

Til jentene (som dette angår)

En liten notis før vi begynner: Jeg kommer til å generalisere i dette innlegget, men jeg bruker denne måten å skrive på som et virkemiddel, og jeg tror dere skjønner utmerket godt hva jeg mener (noen av mine beste venner er jenter og så videre). Så om du er jente og føler at dette innlegget ikke beskriver deg, så er det ikke myntet på deg i første omgang;). For trust me, jeg vet utrolig godt at en stor andel jenter ikke er som de jeg snakker til i dette innlegget.
Og hvis du skal kommentere, positivt eller negativt, så er det flott, men så vær så snill, les hele innlegget først. Ja, jeg vet det ble en liten bok til slutt, men leser du bare bruddstykker er det lett å misforstå ;).
Greitt? Okei, da kjører vi på :3.


Først vil jeg introdusere to kasus: for kort tid siden ble et visst antall kvinner i Norge sinte, som vi menneskegrupper gjerne blir når vi opplever at andre grupper behandler oss dårlig. Stridens eple var en ekstrakø på sikkerhetskontrollen på Sola lufthavn. Sikkerhetspersonalet på flyplassen hadde funnet ut at kvinner bruker lenger tid i køen på lufthavnene, og lurte på om ikke køene hadde gått fortere unna om menn fikk sin egen kø. Du vet, en "logisk og rasjonell avgjørelse basert på statistikk", på samme måte måte som utleiere påberoper seg retten til å utelukke mannlige leieboere fordi kvinner er snillere og greiere og steller bedre med sine bosted enn oss gutta.
Såh -- helt okei, ikke sant:3?

Kilde

Niks, ikke på langt nær. Dette var ulovlig og diskriminerende og mange kvinner bruker kort tid i sikkerhetskontrollen og er det første april i september og typisk menn og jeg vet ikke hva. Ordningen ble innstilt etter kun én dag.

Men så, bare noen dager senere, pryder denne kronikken bt.no: Kvinner, menn og værmeldinger -- TV2 er blitt anmeldt for for bare å ansette jenter som værmeldere. I utgangspunktet samme sak, altså åpenlys kjønnsdiskriminering, men surprise, surprise, hylekoret fra slaget om Sola var borte vekk. De hadde overlatt kommentarfeltet til kvinner som for det meste enten støttet fortsatt diskriminering, eller som stilte seg totalt uforstående til at noe så ubetydelig som diskriminering i arbeidslivet skulle få spalteplass i det hele tatt. Artikkelforfatteren selv skriver at det "per i dag er fem kvinner som jobber som værmeldere på TV 2, og det at menn blir ekskludert fra disse stillingene rammer ikke mannens posisjon i samfunnet. Nå har likevel en seer giddet å bruke tiden sin på å klage StormGeo inn for likestillingsombudet." En litt forunderlig vinkling, i og med at ingen kvinner klagde da NRK ble anmeldt fordi de bare hadde menn om bord, for ikke å snakke om at østrogenbrigaden for kort tid siden "gadd å bruke tiden sin" på å gjøre det helt klart for mannfolka (for dette måtte bare være noe vi menn hadde funnet på!) at egne mannekøer på flyplassene var noe de absolutt ikke skulle ha noe av.

Dette "enveiskjøringen" blant så mange feminister er noe jeg har gått og erget meg over i ganske lang tid nå, men med disse to sakene så nært hverandre ble kontrasten så slående at det bare måtte ende i nok en runde med aktivistmodus her på Livet kan fly. Sånn kan det gå.

Før vi fortsetter må jeg bare få gjøre én ting helt klart: jeg er fullt og helt enig i at diskriminering, vold og overgrep må bekjempes, og dette er også et mål som jeg jobber aktivt for. Jeg er frivillig og støttemedlem for en støttegruppe på Internett for overgrepsutsatte og pårørende. Jeg skriver innlegg om vold og overgrep her på bloggen, og rundt om i diverse kommentarfelt. Jeg prøver å konfrontere fordommer og uttrykk for dårlige holdninger i hverdagslivet (jeg bare sier det: ikke sett på Alla som inte dansar er voldtektsmenn i min umiddelbare nærhet). Jeg vurderer å starte undergruppe mot overgrep i studentersamfunnet (meget sannsynlig et luftslott, men også noe jeg seriøst tenker på). Jeg går et bachelorløp i sosialt arbeid og vurderer sterkt å jobbe med overgrepsutsatte når jeg er ferdigutdannet.
Så vær så snill, ikke skriv i kommentarfeltet at jeg la ut dette innlegget fordi jeg hater kvinner eller noe sånt [okseavføring], okei? Tusen takk:). 

Du ska'kke slå jenter.

Kilde

Greien er bare det at jeg, og svært mange andre av oss gutta, rett og slett begynner å bli veldig... lei.
Vi er lei av forventningen om at vi skal gi, gi og gi uten å få noe som helst igjen, på samme måte som muslimer ble slitne da vi vestlige fra 11. september til 22. juli fremstilte terrorisme som en "Islam mot vesten"-greie, med vestlige som lå og slanget seg i offer-rollen mens muslimene pent ble bedt om å "rydde opp i rekkene" og ta ansvar for sine holdninger, selv om vi selvfølgelig visste at de aller flere muslimer ikke akkurat har så veldig mange venner som er selvmordsbombere.

Akkurat på samme måte har jeg ingen venner som er voldelige eller overgripere. De jeg har støtt på (gutter som jenter) vet akkurat hva jeg mener om dem, og vi vet óg at gutter på mange områder har bedre holdninger enn jenter (klikk her og så her). Derimot har jeg flere jentevenner som ikke bare beføler og/eller slår gutter (se óg denne saken om vold i parforhold), men som skryter usjenert av det og gir alle tegn på at de rett og slett ikke forstår at de gjør noe galt. Vi gutta blir hele tiden bedt om å ta ansvar og snakke om voldtekt og jobbe med holdnignene våre, men samtidig virker det som om jenter som klår eller slår oppfattes som kule og tøffe, mens gutta som blir utsatt ikke ofres en tanke (i tilfeller av grenseoverskridende atferd) eller "fortjente det" (i tilfelle voldshandlinger). Også når vi ser på statistikk ser vi at jenter er langt mer overbærende mot voldsutøvere og overgripere i scenarier med kvinnelige overgripere, og/eller mannlige ofre. Gutter lærer at "du skal ikke slå", jenter lærer at "du ikke skal ikke slå jenter".

Kilde

Er det virkelig sånn en IQ-test at "bare" jenter bryr seg om overgrep og vold? Ja, det er vårt eget ansvar å stille opp, uansett halv-relevante grunner, men når en sak blir fremstilt som noe som bare går ut over kvinner, med kvinner stereotypet som potensielle ofre og menn stereotypet som potensielle overgripere, så har mange menn en høyere terskel for å stille opp, spesielt når så mange kvinner i sin tur gir så så sterkt uttrykk for at de ikke bryr seg tilbake i første omgang.

La meg ta et minutt og illustrere, bare så dere skjønner hvordan jeg tenker: forestill deg at du virkelig brenner for anti-rasisme, og møter en bøling blonde nordmenn med kollektbøsser som kaller seg "anti-rasister" fordi de er ihuga motsander av rasisme... mot andre hvite. Ville du gitt penger til dem? Hva om de i tillegg selv med den største selvfølgelighet utsatte mørkhudede for vold og diskriminering, og dermed ga et sterkt signal om at rasisme egentlig var noe som interesserte dem midt oppi ræva?

Hvis du hadde valget, ville du gitt av inntekten din til deres organisasjonen, eller til en inkluderende gruppe som respekterte alle, uavhengig av etnisitet; opplyste om og slo ned på alt av rasisme og diskriminering; og gikk i bresjen med parolen "sammen mot rasisme"? Hvilken organisasjon tror du en gjennomsnittlig kurdisk innvandrer ville vært mest tilbøyelig til å melde seg inn i?

Nettopp.
Var det jeg tenkte.

Kilde

Og bare i tilfelle du tror noe annet: jeg er faktisk ikke i furtemodus bare fordi denne "enveiskjøringen" er drøyt urettferdig ovenfor oss gutta. For om du tenker på det et sekund, så er denne fremmedgjøringen av gutter og menn, og overbærenheten med uvitenhet og dårlige holdninger hos de jenter det forekommer hos, noe som til syvende og sist går utover andre jenter. Det er deg det går ut over om du, bank i bordet, blir voldtatt og opplever at venninnene du betror deg til ikke tror deg eller forteller deg at du bare har deg selv å takke. Det er du som vil måtte jobbe deg gjennom skam og sinne om du anmelder et overgrep og de kvinnelige jurymedlemmene stemmer for frifinnelse på grunn av klærne du gikk med. Vi gutta som gruppe (der har vi generaliseringen igjen, men dere skjønner hva jeg mener) har utrolig lite å tape.

Jentene som logger seg inn på støttegruppen vår har derimot ofte tapt mange år av livene sine (selv om det må sies at det selvfølgelig også er utrolig mange overgrepsutsatte som klarer seg helt fint i ettertid). De forteller om slektninger og venninner og til og med i noen tilfeller behandlere som ikke tror eller støtter dem, om årelange kriger mot traumer, selvskading, spiseforstyrrelser, skyldfølelse og skam, om hvordan de har gått og båret på de grusomste svarte hemmeligheter i år etter år. Tro meg: det er rett og slett hjerteskjærende å lese skamfulle innlegg fra kvinner i 20-årene som har opplevd overgrep i en alder av 15, eller 13, eller ni, og som aldri tidligere har fortalt det til noen fordi de er overbevist om at voldtektene de opplevde var deres egen skyld, eller fordi de ikke har grunn til å ha nok tillit til omgivelsene til at de tør å åpne seg ("snille piker blir ikke voldtatt" er fremdeles en utbredt holdning, ikke minst hos jentene).

Jeg bare tenker... dere jenter spør ofte oss gutter om hvorfor vi ikke bryr oss mer... jeg er like tilbøyelig til å spørre flere av dere om hvorfor dere vil deres egne medsøstre så vondt?

bjørnetjeneste: velment, men uheldig hjelp som blir 

mest til skade (etter La Fountaines fabel om 

bjørnen som skulle jage bort en flue av sin

herres nese, men som i stedet knuste hodet hans.

(bokmålsordboka, 2012)

Vær så snill, til dere dette angår: prøv å forstå at det til syvende og sist er dere som har mest å tape her. Det er dere selv dere skyter i foten med egoismen deres. Vær så snill, prøv å forstå at det overhodet ikke er sånn at vi gutta ikke bryr oss om overgrep og vold. Vi, som dere, bryr oss. Vi, som dere, føler med ofrene (iblant litt for mye -- gutter som ta loven i egne hender og utøver vold mot menn som er mistenkt for overgrep er et reelt problem). Vi, som dere, blir mer og mer engasjerte.

Men: jeg er brennsikker på at vi hadde gjort enda mer om kvinner som sitter på sine høye hester og maser hull i hodet på oss om at vi må jobbe med diskriminering, holdnin og uvitenhet kunne gått inn i seg selv og gitt oss én eller annen form for signal på at de faktisk bryr seg, og at diskriminering, vold, trakassering og overgrep er noe de vil til livs i første omgang. Sånn skapet står nå tolker jeg det som at at mange jenter og kvinner bare vil ha det så bra som mulig, om det så går på bekostning av oss menn, og at de tilfeldigvis er mot overgrep og diskriminering fordi det skjer med så mange jenter, ikke fordi de er imot selve handlingene.

Mitt ståsted i et nøtteksall, eller tl;dr-versjonen om du vil ;p: så lenge diskriminering, vold og overgrep blir fremstilt som noe som ikke angår oss, og dere gir sterke signaler på at dere egentlig gir blanke faen, så lenge det ikke er dere selv det går ut over... så gir svært mange av oss faen tilbake. Sånn er aktivisme, uansett tema: vi velger saker ut ifra hvor mye vi føler de angår oss, og hvor "varmt" de blir presentert. Hvis du er jente og ikke kjøper den, så tenk over hvor mange venninner du har som kjemper for "guttesaker" som testikkelkreft. Ingen av gruppene i samfunnet vårt, det være seg kristne, heterofile, ekstremsportutøvere, menn eller vegetarianere, kan forventes å fôre en hund som biter dem. Diskriminering, vold og overgrep kan bare bekjempes gjennom folkeopplysning, bevisstgjøring og holdningsendring, og alt dette må inkludere alle, gutter som jenter.

Jeg personlig brenner for en "inkluderende aktivisme" som minner jentene om at også de må jobbe med holdninger og uvitenhet --til sitt eget beste-- og som minner gutta på at også vi blir utsatt for diskriminering, vold og overgrep. I dag virker det mer som om vi har "aktivistkultur" som jobber for bare ett av kjønnene, og forsømmer begge.
Vi kan bedre enn dette.

Oppover går det!

Soundtrack: C418 -- Welcome back to the machine

Elsker seriøst å klatre! Var på klatrehallen i dag med klassekamerat og klatrekompis Ann Helen, og fikk både sikret henne og tatt noen turer i veggen selv. Var og en klassekamerat (kaller henne M siden jeg ikke har spurt om det er greit at jeg skriver om henne i bloggen min) som vurderer å begynne, så hun ble med i dag og så på. Vi er en hel liten gjeng fra før av, og det ser ut til at den bare vokser seg større og større... Ann Helen på sin side har nettopp bestått brattkortprøven og er helhekta, og slår titt og ofte på tråden og skal ha meg med på tauklatring:).

Og jeg er ikke vond å be;) -- merker det er herlig både å få kommet meg ut av hybelen og vært sosial og å drive med noe så awesome som klatring, det er veldig god fysisk trening (som igjen også er bra for psyken!) og det gir en utrolig mestringsfølelse; som Ann Helen sier, det er utrolig digg å oppleve fremskritt for hver gang:). Sirkusluftakrobaten i meg merker og at det er herlig å klatre og befinne seg høyt over gulvet (selv om han ikke er helt med på denne evinnelige fallingen vi gjør hele tiden i sportsklatring, merker jeg er blitt veldig mentalt innstilt på at jeg ikke må falle;)), og jeg merker jeg har plukket opp et par triks fra folken som jeg får brukt i klatringen. Mykhet fra mange timers stretching er også kjekt å ha;)!

Buldreveggen er kjekk å ha for å trene teknikk og styrke!

Trygg forankring på bakkenivå.

Klatrer på rundt en femmer-nivå, selv om jeg driver og eksperimenterer med seks og syv bare på gøy, selv om jeg stort sett ikke kommer noen vei:3. For de som ikke har satt seg inn i graderingssystemet, går det ut på at veggene har forskjellige "stier" eller "ruter" av tak med forskjellig vanskelighetsnivå. Skalaen begynner på tre og slutter et sted rundt 10-11. Tre er lavest nivå, med tette, gode tak, og kan klatres av "alle". Fire begynner å bli litt utfordrende, og krever at du bruker litt grunnleggende teknikk og tenker bitte litte grann. På nivå fem er takene ferre og vanskeligere, og du må gjerne "jobbe med ruten" noen ganger før du klarer å ta deg til topps. Seks og opp er krevende ruter som du må ha klatret en stund for å bryne deg på, og i og med at de også krever hard trening ender de fleste hobbyklatrerne med å "flate ut" på rundt fem eller seks, som gir plenty utfordring og samtidig er forholdsvis grei å mestre med tid og passelig mye innsatsvilje;).

En utfordrende del av veggen.

...og for de som ble veldig sjokkerte nå: ja, under over alle undre, i dag disker jeg faktisk for en gangs skyld opp med bilder til et blogginnlegg -- ikke av meg selv, riktignok, det var ett av bildene jeg ikke fikk lastet opp (mobilen tuller og så videre, you know the drill), men nå har dere ihvertfall et par av veggen og Ann Helen;). Og trust me, flere kommer!

Skal ut i verden og opp i veggen igjen på søndag, satser på å mestre en meter eller to til på en av rutene jeg har utfordret, og kommer nok til å se fremgang hos klatrepartner Ann Helen også. Gleder meg som en unge, og skulle nesten ønske jeg fikk mer enn tre dager i uken ut av semester-medlemskapet mitt, nå som jeg faktisk bruker dem (ulikt i fjor:p). Blir sterkt som gaupen om vi faktisk klarer å fortsette å klatre tre dager i uken;)! Dette blir bra!

Må bare bli like flittig som student som jeg er blitt som klatrer, ligger ganske langt etter i lesing og oppgaveskriving. Er jo faktisk et bachelorløp jeg går, og jeg har jo ikke fri bare fordi jeg ikke har undervisning. Planlegger å ta med pensumbøkene til klatrehallen og kombinere det nyttige med det behagelige -- lese pensum når vi blir slite av å klatre, klatre når vi blir slitne av å lese pensum, spise lunsj og preike i kantinen når vi blir slitne av begge deler;). Kanskje, kanskje!