Ting hater meg. Jeg elsker livet.

Kom meg ikke av gårde på undervisningen i dag, og surrehue som jeg er trodde jeg at undervisningen var obligatorisk, så var kjempedeppa (følte/føler at hele semesteret mitt holder på å renne ut i sanden) helt frem til jeg skulle klatre med Ann Helen, Maylen og Sasha.

"trøøøøtt..."

Kilde

Da snudde alt.

Det er egentlig utrolig hvor raskt en dårlig dag kan snus til en god. Så snart jeg møtte, trøtt og lei, opp i klatrehallen, var alt plutselig så mye bedre. Ikke bare var jeg på klatring med flotte venner som alltid vet å dra meg opp når jeg er nede, men ene venninna mi klarte å mestre -- to ganger! -- en rute hun hadde strevd med lenge, og jeg fikk prøvd meg på en rute som så kjempelett ut fra bakken og som jeg har siklet etter å prøve lenge. Selvfølgelig kommer jeg til en kneik, men etter litt slit og veldig mye oppmuntring fra bakken kommer jeg endelig over den, og forventer plankekjøring resten av den korte veien opp til første topptaufeste.

Det er da jeg blir rammet av et eksempel på verdens drøye urettferdighet kombinert med ruteskrueres iboende faenskap: det er en kneik rett etter kneiken! Aldri før har jeg opplevd noe så ulogisk og urettferdig, og jeg merker at både kampmoral og armmuskler er brukt opp (selv om jeg var lattermild som få, sånn jeg uungåelig blir når en har Sasha i samme rom!;)), så jeg vet på forhånd at det blir utrolig tøft å komme videre.

Det var da jeg bestemte meg for å finne på noe lurt: jeg kunne bare gå rundt kneiken, og så gå inn igjen på ruten når jeg var kommet over den!

Kommer meg glatt rundt og over kneiken, klipper meg inn på hovedruten igjen, stiller meg godt til rette for å koble meg inn i karabineren over meg, mister taket uten forvarsel, skriker "som en liten jentunge" (Ann Helen, 2012) og faller give or take halvannen øyvindlengde ned, og stopper selvfølgelig rett under dobbeltkneiken.
Kort fortalt:

(klippet meg inn i karabineren øverst til venstre i bildet og)
Foto: Sasha

I og med at klatring så ofte brukes som en metafor om livet, kan vi sikkert på en eller annen måte dra lærdom også av dette.
Møter du en kneik i livet som du mener er urettferdig og som koster deg mer pes enn det er verdt, så fortell den at vettuhva, dette gidder jeg faen ikke, og gå rundt den, så kan den ha det så godt. Slik stifter du også mange nye kontakter som kan hjelpe deg om du mister fotfestet, noe du gjerne gjør akkurat da du tror du er i mål.
Eller noe sånt :).

Men uansett: Maylen fikk sin første veggbestigning, Sasha fikk klatret for "første" gang og lærte noe nytt om pendelfall i klatrevegger som heller utover, og jeg fikk endelig mitt første ordentlige fall på led! God dag!

Fikk uansett utrolig mye energi av denne dagen, noe som var sårt tiltrengt både fordi dagen begynte så utrolig dårlig, og fordi det meste av ting synes å hate meg i dag. Lillebror ringer meg fordi han vil overføre et spill til Steam-kontoen min, og volumet til mobilen låser seg på null. Jeg mottar spillet, men får selvfølgelig ikke lov til bare å logge meg på Steam og laste det ned, niks, jeg må en omvei innom Hotmail (ser ut til at dette var dagen for uforutsette omveier), lese en e-post om at jeg har fått spillet, bekrefte at jeg vil ha spillet i første omgang (fordi, altså, jeg kunne jo være en av dem som ble potte sur om jeg plutselig fant et gratis spill i spill-biblioteket mitt på Steam), logge meg på Steam selv om jeg allerede var pålogget, taste inn en drøss random koder det er umulig å lese for å bevise at jeg ikke er en datamaskin, og så endelig møte et vindu som forteller meg at jeg ikke har noen gaver å motta, for spillet ligger plutselig i biblioteket mitt likevel. Jeg starter opp spillet og, surprise, surprise, det må oppdateres før jeg kan prøve det. Og ja, oppdateringen tar tusen år å laste ned fordi datamaskinen selvfølgelig måtte gå lusetregt uten forklaring akkurat i dag. Og nei, det går selvfølgelig ikke an å hoppe over/utsette oppdateringen, vi snakker jo her om noe så viktig som et dataspill.

Kilde

Det er da, når du har gått glipp av to timers undervisning, møtt en dobbeltkneik i klatreveggen og falt fra målstreken, når du har sloss med mobilen og datamaskinen din og må vente i tusen år og en helg før du kan spille det nye spillet ditt (som for øvrig er en forsinket bursdagspresang) -- det er da det er utrolig godt å lage seg noe godt til middag og en kopp espresso og bare chille'n ut kvelden, og huske at du tross alt er rik på inntrykk etter en tross alt fantastisk dag.

Stå på!