Tilbake på scenen

 Kilde

Tenkte jeg ville skrive et innlegg om hva jeg driver med på scenefronten for tiden. Etter at jeg begynte på HISF har jeg vært med i studentenes lille revy- og teatergruppe. Jeg sier "lille" fordi vi på det minste har vært bare tre personer, noe forestillingen som kommer nå bærer preg av. Ikke misforstå, det er en søt og morsom liten forestilling, men vi måtte kutte en del roller og ideer som hadde blitt veldig bra om vi hadde fått hatt dem med. Vi ligger og på etterskudd med en del ting, som lys og kostymer, og overganger fungerer ikke helt ennå -- knapt en uke unna forestillingen vi skal ha den 20. Håper inderlig at dette vil gå bra, og at det blir en koselig og underholdende aften for de som velger å møte opp:).

Forertillingen er et samarbeid mellom oss og dans og kor-gruppene. Det er veldig annerledes å drive med revy/teater enn nysirkus, i og med at fokus er på replikker og kroppspråk, og ikke fysiske kunster som akrobatikk, linedans eller sjonglering. Har bortimot null erfaring med det å stå på scenen og levere replikker, så føler ikke at jeg har gjort verdens mest fantastiske jobb så langt. Likte bedre å gå folken med fysisk trening og alskens kunster, og tror faktisk yndlingsdelen min av showet vårt er innslagene til dansegruppen ;) .

Men nå som det nærmer seg og ting faller på plass tror jeg det blir et bra show, har blitt mye latter fra de som har sett på så langt, så vi vet at sketsjene (som er vår del av showet og som fungerer som den "røde tråden" som driver handlingen fremover) fungerer. Danserne føler jeg har vært dyktige siden første gang jeg så dem, og koret begynner også å få dreisen på ting. Jeg sliter med én av delene i showet som jeg er med i, men det er strengt tatt bare én scene, og skal nok være løst før forestilling:).

Ellers skal Revy og Teater ha ny revy under VEKA nå i februar, og hvis jeg ikke hopper av etter denne forestillingen, vil jeg få gjøre et trapesnummer, og kanskje undervise andre i tøy eller rep! Hadde egentlig bestemt meg for at revy og teater var for slitsomt og for mye arbeid, og revy er egentlig ikke min greie i første omgang, men vurderer å henge med likevel hvis det betyr at jeg får drive med sirkusgreier likevel ;) . Hadde vært utrollig kult å fått opptre igjen, og holde kurs for de som vil komme. Kanskje, kanskje... ;)

Om å finne glede i de små ting

Kilde

Var på vei opp en bakke langs en elv på vei hjem fra skolen, med bokstavelig talt flere hundre sider pensum å sette meg inn i og en oppgaven som jeg har fullstendig skrivesperre på, og som jeg trodde skulle leveres inn i morgen. Var stresset og trøtt og sulten, og var vel egentlig generelt ganske misfornøyd med livet akkurat da.

Så, rett foran føttene mine, hører jeg et mjau, ser ned og der sitter en liten hvit ungkatt som jeg noen ganger treffer på vei opp bakken. Skulle egentlig hjem å lage middag og synes synd på meg selv, men ble sittende på elvebredden og se på strykene i mørket i fem minutter mens jeg klappet en selskapssyk kattunge. Plutselig var verden litt mindre kjip.

Ta vare på de små øyeblikkene:).

Hvem vil ha en dollar?

Kilde

Her er en interessant lek dere kan leke. Den heter "hvem vil ha en dollar", og handler om å ofre seg for fellesskapet. Syns den er ganske interessant i og med at du kan bruke den til å filosofere om hvordan vi mennesker tenker om visse ting i hverdagen.

Leken som jeg ble forklart den går som følger: du sitter på en stabel dollarmynter, og spør alle deltakerne om de vil ha en dollar. Hver av deltakerne i leken må fylle ut JA eller NEI på en papirlapp sammen med navnet sitt, uten å se på de andres lapper, og uten å snakke med hverandre. Så lenge deltakerne som fellesskap oppfyller ett enkelt krav, er du nødt til å dele ut én mynt til hver av deltakerne som har svart JA.

Kravet er at for at du skal dele ut så mye som en penny, må minst halvparten av deltakerne svare NEI.

Problemet med leken er at hvis du svarer nei, er du garantert å ikke tjene noe, men om du svarer ja, har du en sjanse hvis bare mange nok andre takker nei. Og om du selv takker nei, er det langt fra sikkert at vinnerne vil være rederlige nok til å dele gevinsten sin med deg, eller belønne deg på noen annen måte. Fellesskapet tjener på at folk svarer nei, men hver av deltakerne har ingenting å tjene på å selv svare nei.

Følte jeg ville dele denne, siden jeg syns det er en litt kul lek, selv om du selvfølgelig må være forberedt på å ofre noe når du prøver den ut. Kanskje dette ble et litt "smånerdete" innlegg, men det får heller være. Hvis noen bestemmer seg for å prøve ut denne leken, så kom til meg etterpå og fortell meg hvordan det gikk. Tenker å kjøpe en pose seigmenn og prøve den ut på revy- og teatergruppen min:). Kan jo alltids bygge inn at de må gi meg noe hvis de taper;).

Åttende episode av Siffer hadde en annen tidig lek hvor en gruppe barnehageunger fisker havet tomt for fisk. Leken begynner rundt 16 og et halvt minutt inn i episoden.

Studentlivet så langt er...

 Sogndal i mitt hjerte
Kilde

Studentlivet så langt er...
Oppgaveskriving med kamerater på biblioteket, diskusjoner om brunost og nordlys-spotting med tyske samboere, å ligge på sofaen og lese aviser og høre på lydbok på soverommet til bestisen til langt på natt, quizkvelder på studentkaféen, helsefarlige doser iskaffe og jentunger som ler av luen min :)

Stao no pao!

Om det å ligge etter feltet

Årskullet mitt ligger sånn typ syv år lenger fremme,

så det er mulig du ikke ser dem.

Kilde

Såh. Denne bloggen har ligget litt brakk siden jeg begynte på HSF. Dette dels fordi det ikke skjer så mye spennende i livet mitt for tiden, og dels fordi "Livet kan fly -- en sosionomstudentblogg" liksom ikke høres like fengende ut, med andre ord, jeg lurer på hvor mange som egentlig er interessert i en blogg om hvordan det er å studere et teorifag. Er hakket mindre eksotisk enn å henge oppunder taket i tøy eller statisk trapes på sirkusskole, liksom.

Har jo hatt veldig lyst til å fortsette å skrive, syns det er koselig å blogge selv om bloggen selvfølgelig er som millioner av andre der ute og jeg har rimelig få lesere, men har liksom ikke hatt noe å blogge om. Har mange ganger gått inn på blogger.com og enten stirret på et blankt ark i noen minutter eller skrevet noen setninger og forkastet dem. Men følger jo med på de to andre "life-bloggene", og fikk inspirasjon der. "Bambi" hadde for kort tid tilbake et innlegg om hvordan det er å ha ADHD, og Merete er generelt ufattelig tøff når det gjelder å være åpen om ting... så av forskjellige grunner har jeg lyst til å skrive noe litt annerledes og få "ned på papiret" hvorfor jeg begynte på folken først i en alder av 24, og Høyskolen i Sogn og Fjordane først i en alder av 25. Er noe jeg forestiller meg at folk lurer på, og dette er egentlig ikke noe å skjule i første omgang, så here goes.

Amerikas Forente Stater

Før september 2001

Kilde

Historien begynner i 2001, da jeg var 15, Tvillingtårnene fremdeles sto, og jeg skulle begynne på High School i Houston, USA, 10. året (andre år high school, men samme årskull som 1. VGS i Bergen og Norge). Hele familien skulle bo der i tre år, og jeg begynte på en flott skole som var bare ett år gammel da jeg begynte der. Var en stor overgang å komme fra en liten barne- og ungdomsskole i Norge til et svært anlegg med 3000 elever i de Forente Stater. Husker mange gode dager derfra, og er utrolig glad for tiden jeg fikk der. Men i løpet av det andre året gikk jeg inn i en dyp depresjon.

Hadde hatt sommerdepresjon året før, men den var mye lettere og gikk over før skolen startet igjen. Men denne gangen traff det mye hardere, og hoved"symptom" var at jeg ikke greide gå på skolen. Var mye borte, og var mye hjemmearbeid som jeg ikke fikk gjort, så jeg ble satt tilbake et år og skulle fullføre 11. klasse i løpet av vårt tredje år i Houston. Det skjedde aldri. Jeg var helt på bånn og hadde, bokstavelig talt, nok med å overleve fra dag til dag. Var innlagt på psykiatrisk to ganger i løpet av det året, slet med selvskading, omtrent ikke-eksisterende selvtillit, og en overveldende følelse av håpløshet. Mange av dagene jeg faktisk var på skolen gikk jeg ikke til timene. Lå jo evig langt etter feltet, og ville måttet jobbe ræven av meg bare for å få ståkarakter i fagene. Det ble flere ganger foreslått at jeg kunne begynne på tilrettelagt undervisning, men jeg blånektet, hadde en fighter-innstilling og så på det som et stort nederlag å skulle trappe ned.

Ukjent kilde.

Så dro vi heim igjen til Norge, og meningen var at jeg skulle fullføre videregående ved Fana Gymnas. Igjen var jeg i fighter-modus, dette skulle jeg klare. Men jeg var stort sett bare borte hele året, vet ikke hvor mange dager jeg var der, men det føles som om jeg kan telle dem med én eller to hender. De tre årene ved HS i Amerika endte jeg opp med å få null utbytte av, for du får visstnok av en eller annen grunn bare utdanning i USA/utlandet godkjent om du fullfører, ellers må du velge bare ett av årene du gikk der og la de andre falle bort. Forstå det den som kan. Endte uansett med at jeg begynte på Bjørgvin VGS Avdeling Kyrre. Hadde lenge gjort motstand mot å begynne på "spesialskole", hadde utrolig fordommer mot det og hadde jo fighter-innstillingen min, men etter å ha vært borte stort sett hele året på Fana krøp jeg til korset og innrømte for meg selv at jeg måtte ta det rolig og ta den tiden det trengte.

Begynte på Kyrre høsten 2005. For de som ikke vet det er Kyrre en skole hvor du kan gå VGS på deltid og som bare tar inn elever som har falt utenfor "vanlig" VGS. Var egentlig en helt vanlig skole, bortsett fra at elevtallet lå på rundt 80 elever og de fleste klassene bare hadde rundt et halvt dusin elever, og at gjennomsnittsalderen på elevene var rundt 20. Endelig løsnet det, fikk generell studiekompetanse, gode karakterer og til og med to seksere på eksamener. Medaljens bakside var at det tok fem år til. Føler egentlig på en måte at jeg skal være glad til, er jo mange i Norge og verden som er langt eldre enn meg og som ikke har utdanning i det hele tatt, men føler en viss bitterhet over at så mye av ungdommen mitt er brukt opp på noe "normale" mennesker bruker tre korte år på å fullføre, og føler iblant at jeg heller burde ha hoppet av og kommet meg ut i yrkeslivet eller noe. Men når jeg nå sitter her og er godt i gang med bachelorutdanningen min, føler jeg at jeg er glad for at jeg holdt ut.

"When I went to school, they asked me what I wanted to be when I grew up. I wrote down "happy". 
They told me I didn't understood the assignment and I told them they didn't understand life". --John Lennon

Se også "Alt du vet er feil" om fordommer mot psykisk helse.