Alt du vet er feil

NRK viste nylig en serie som het "La Linnéa leve", som handlet om en jente som har slitt med spiseforstyrrelser og depresjon i en årrekke og som prøver forskjellige tiltak som healing og frivillig arbeid for å finne noe som kan lysne opp hverdagen. Vet ikke helt hva jeg syns om selve serien, den hadde et utpreget "reality"-preg og hjelpen som ble tilbudt var kanskje ikke alltid like heldig, og jeg følte egentlig at jeg ikke hadde fått noe særlig ut av konseptet.

Helt til jeg så kommentarfeltet! Her var det veldig mye å lære! Så ta på lærehatten, ta plass i klasserommet og sleng beina på pulten, nå skal vi lære psykologi!

Kilde

Vi begynner med denne veggen av tekst, som jeg måtte kutte i to. Tar alle notater?

har du depresjon så kommer du deg ikke ut av leiligheten, det er ikke et valg liksom! alkohol utløser depresjon ikke nødvendigvis neste dag men dagen etter der igjen. Avhengig av hvor mye som drikkes varer depresjonen. De som drikker sprit må gå over til øl/ vin om de vil fortsette å drikke. Å bli avholds er aldri noe tema, da skal du ha en alvorlig sinnslidelse. Ensomhet er også en del av årsaken, men en må skille mellom angst og depresjon. Det siste innebærer bare at du ikke kommer deg til butikken eller ut å trene.

Ojda. Her har jeg trodd at jeg hadde flyttet til Sogndal og drev og tok bachelorgrad på høyskole, og så har jeg i virkeligheten virret rundt i en leilighet et sted i flere år, formodentlig i Houston siden det var der jeg ble psyk, uten engang å vite det. Må være dårligere enn jeg trodde. Det med alkoholen skjønner jeg ikke helt, derimot, for jeg innbiller meg jo at jeg nekter plent å drikke alt som minner om alkoholholdige drikker, men psykologi er jo engang sånn at man må bli bevisstgjort sine egne handlinger, og er godt mulig jeg er inne i en fase med fornektelse, sånn er jo alkoholisme. Det står jo også at du ikke kan få en alvorlig depresjon uten å drikke, så jeg må jo ha inntatt noe i og med at jeg ble så kritisk syk som jeg ble. Og er ikke angst også slik at man lett ikke kan komme seg på butikken? Ble like forvirra over den andre delen av innlegget:

Trening hjelper mye mot depresjon, men husk at når du føler deg i knallform kommer som regel lysten på fest veldig ofte. Så det gjelder å finne en balanse mellom alt, samtidig er det lykkepiller en kan få også. En kan få depresjon uten å ha drukket også, men den er mye mildere av seg og er bare sånn at du blir litt mutt eller tafatt noen ganger. Men en ting er sikkert du blir nødt til å begynne å trene og det må du fortsette med resten av livet. depresjon blir en aldri kvitt. opplevelsen av å være ute på ski f.eks med hodelykt helt alene på fjellet. Da er du psykisk i en bedre tilstand enn de aller fleste på jorda. og det er gratis;)

Så jeg er avhengig av å trene, og bør ta turer ut i skog og mark, hvordan skal jeg klare det uten å forlate leiligheten? Er også ganske deprimerende å høre at jeg vil være avhengig av trening og slite med depresjon resten av mitt liv, da dette går mot alle prognoser jeg har fått av andre og meg selv så langt. Skjønner dog hvorfor pensumboka mi i psykologi er på flere hundre sider, dette er jo dritkomplisert. Kanskje jeg finner noen flere som er skikket til å komme med råd?

Kilde

Heldige oss, her har vi en som forbarmer seg!

Anbefaler å dra til et sted uten alt det materielle som hun har. Dra og lev en måned i slummen i Bangladesh eller Rio eller et annet sted hvor man faktisk ikke har fått alt opp i hendene. Man blir deprimert av å ikke forstå hvor bra man egentlig har det!

Akkurat, ja. Men du, hør/les her litt.
Jeg har vært innlagt på psykiatrisk flere ganger og generelt slitt i en årrekke. Jeg har jobbet med stoffmisbrukere, og jeg har flere venner som har kjempet seg gjennom overgrep, omsorgssvikt, og alvorlig fysisk og psykisk sykdom. Jeg har mistet tellingen på hvor mange jeg kjenner som har prøvd å ta livene sine. Jeg har blitt fortalt hjerteskjærende livshistorier som enhver kunne mistet nattesøvnen av. Jeg har truffet mennesker, også i tenårene, som lever liv som omtrent utelukkende har dreid seg om å sloss mot traumer og sykdom gjennom en årrekke, som må gå med langermede plagg fordi armene er fulle av selvpåførte dype arr. Ikke i Bangladesh eller Uganda eller et av de andre landene det er så politisk korrekt å synes synd på, her i Norge. Nå i dag.

Men dumme meg skjønte ikke at det ikke blir det samme å gå gjennom en livskrise her, fordi her i Norge har vi det jo så bra at vi ikke har rett til å klage uansett. Samme hva som hender oss er alt rosenrødt, for vi bor jo i et land som har smør.

I Norge tror vi at vi har rett til å ha følelser selv om vi har råd til roser.

Kilde

Okei, så da har vi etablert at alle i Norge har det strålende, da kan vi gå inn på forklarende hypoteser:

som seer tror jeg ikke på Linnea. Jeg tror ikke på at en jente som finner energi i å skrive en fritidsblogg, ta imot bloggpriser, opptre i tvprogrammer og som lager sin egen tv serie egentlig sliter med depresjon. Om hun har en eller annen diagnose er egentlig irrelevant slik jeg ser det, men det er det at hun bruker dette aktivt i å fronte seg selv problemet mitt ligger.

Åja! Akkurat som hu Regine Stokke! Drev og påstod at hun var kreftsyk, men så hadde hun krefter til å blogge og ta bilder og stille opp i intervjuer og det var liksom ikke måte på som hun styrte på. Må sjekke hva hun driver med i dag...

 Be right back.

Kilde

...oj. Den tror jeg ikke noen så komme. Hun som var så frisk og rask og ikke viste noen tegn.
Verden er gal:(.

Men det er fremdeles ikke Linnéa:

Linnea er en klassisk first worlder med alt for mange luxus "problemer". Ikke sterk nok for hverdagen, men sterk nok til å sutre om det og ikke minst blogge. Hun har såvidt levd. Bare 21 år? Tragisk dualitet, men ikke overraskende i vår moderne tid hvor ungdommer bare krever og krever, og ikke gir noe fra seg.

Snakket om dette verdenssynet med en snill og klok sosionomklassekamerat her om dagen... unnskyld, men det er faktisk ikke sånn at en automatisk ikke har levd før man er x år gammel og gått gjennom så og så mange "voksenting". Livet er hardt, det kommer du faktisk ikke utenom, og det er dessverre ikke sånn at det sitter en god gud der oppe og skåner alle under 25 mot forferdelige ting.

La meg bare ta et eksempel. Har en gammel klassekamerat som ble voldtatt da hun bare var 15 år. Hun slet allerede på dette tidspunktet, og hun brøt fullstendig sammen da overgrepet skjedde. I dag, i en alder av 24, sliter hun fremdeles med ettervirkninger og selvskading og har det generelt utrolig tøft psykisk, og hun bor i skrivende stund på psykiatrisk, hvor hun har vært sammenhengende, bortsett fra små avbrekk, siden mars i fjor.

Kilde

Hun har ikke "knapt nok levd". Hun har gått gjennom ild og vann som en krigsgudinne i ni hjerteskjærende år og skal ha all respekt og aktelse i verden for at hun i det hele tatt fremdeles lever og er til, og attpåtil klarer å være en verdifull ressurs for oss andre rundt henne som har det vondt... men hun er jo forresten også sterk nok til å "sutre om det og ikke minst blogge", så hun har det vel helt strålende, hun også. Hun sitter vel i skrivende stund på silkepute og spiser smør med smeltet smør på mens hun sender solidariske tanker til alle som opplever overgrep i Nord-Korea og som sikkert faktisk har det vondt fordi de ikke har hverken smør å trøste seg med eller blogger de kan bruke til å friskmelde seg.

Kilde

Men det er ikke bare det at Linnéa har det tøft, det er også det at hun ikke blir glad på kommando. Hør bare her:

Hun framstår ikke mere deprimert enn en furten drittunge som ikke har fått
godteposen sin. Hun sitter på en benk i København og kaster brødbiter til duene, og definerer seg selv nederst på skalaen 1-7. Om hun hadde hatt minste anelse om hva depresjoner innebærer, hadde hun gjemt seg rimelig kjapt.
Og dette tar ungdom for god fisk; synes hun er både kul og sterk som klarer å stå
fram med "sykdommen" sin.

Hvis det å mate duer magisk kunne flyttet deg opp fra én til syv, ville duemating for psykisk syke vært milliardindustri. Altså... nå er ikke jeg Linnéa. Jeg har aldri møtt henne og aner ikke hva som foregår oppi hodet hennes. Men det jeg kan si, som det tydeligvis er veldig vanskelig for enkelte å forstå, er at folk som har det tøft i livet faktisk samtidig også er mennesker.

Psykiatrisk sykehus, fra "Girl, Interrupted"

Kilde

Når du setter noen i en ring hver morgen og ber dem fortelle deg hvor de ligger på en skala fra én til 10, så vil svarene deres uungåelig sprike fra dag til dag. Noen vil svare fire, andre 12, noen vil svare minus to selv om det er en deilig dag og de lå på en åtter kvelden før. Noen av dem kan ha kreft. Noen kan nettopp ha mistet kjæresten. Noen kan ha kommet inn på drømmeuniversitetet, eller fått et familiemedlem hjem i god behold fra en togulykke.  Men vi er bare mennesker. Vi kan alle oppleve å være sjeleglade klokken halv syv om morgenen en mandag, eller fra oss av fortvilelse og sorg på julaften. Alle vennene mine, både de "normale" og de som er oppi sykdom, sorg, eller livskriser, har gode og dårlige dager. For omtrent samme hva du gjør mot et menneske, skal det mye til for at det mennesket helt skal slutte med å smile og le.

Heldigvis.

Ida (Idas dans), måneder før hun døde av kreft.

Kilde

En slags litteraturhenvisning
Linnieee.com -- likte spesielt godt dette innlegget.
Se også dette intervjuet av nyere dato :)