Kjære «Hilde» – til en lærer som mobbet

Kjære «Hilde».
Du vet hvem du er. Jeg vet du ikke heter det, men jeg tror at om du noen gang leser dette, vil du raskt kjenne deg igjen, det går heldigvis ikke så mange av deg på dusinet. Jeg vil at du skal forestille deg at du er meg et øyeblikk. Jeg vil at du skal se for deg at det er du som begynner på en ny skole med et helt lass av egne problemer og dårlige forutsetninger, men med et stort håp og et forsett om at dette skal gå bra.

Du har på tidligere tidspunkt i livet overlevd langvarig mobbing, isolasjon og ensomhet, og er fremdeles ekstremt usikker både på deg selv og de rundt deg, og du kjenner ingen, bortsett fra de få du så vidt ble kjent med via Facebook de siste dagene før skolestart. I og utenfor undervisningen merker du at du «tar» noen ting saktere enn andre, prestasjonene dine bærer preg av at du for tiden sliter med svært dårlig konsentrasjon -- du har det generelt tøft psykisk og på tross av målsetningen din før skoleåret ender du opp med å gå mye for deg selv (og den dag i dag lurer jeg fortsatt på hvorfor ingen «så» meg og spurte hvordan det gikk og hva som hadde skjedd og sånn).

Du går på en god skole med et godt og livlig miljø, selv om stemningen noen ganger kan være litt «slem» (skjønt gudene må vite at jeg selv óg kunne være krevende), men du sliter veldig med å kjenne en tilhørighet til klassen, og i timene føler du deg ofte som en tilskuer som ser på fellesskapet utenfra, som om du bare er på besøk og ikke en del av klassen.

Men så! Så er det én til der, en som kan gjøre en forskjell, for i tillegg til medelevene og læreren din, er det nemlig av alle ting også en slags uoffisiell hjelpelærer, et jokerkort som har blitt kastet inn i hurven. Et godt voksent menneske med ballast fra livet. Som kan «se deg» og gjøre en forskjell, å strekke ut en hånd og dra deg opp i stående. Som kan ta deg under vingen og bidra til at du blomstrer og blir trygg på deg selv.

Eget bilde

Men nøkkelordet her er «kan».
For etter hvert går det opp for deg du at innstillingen til dette mennesket kan oppsummeres slik:
«du fått en oppgave, og jeg vil at du skal bli ferdig i går, ellers kommer jeg til å møte deg med kjeft, oppgitthet, nedlatenhet og overkjøring, for blir det den minste forsinkelse, så er det enten fordi du er lat, eller fordi du er dum».

For Hilde, jeg opplevde deg aldri som en hjelp for meg eller andre i klassen som slet og strevde. Du hang over oss som en rovfugl og ga oss masse kjeft for hver minste lille feil vi gjorde. Flere ganger opplevde jeg at en elev "satt fast" og vi forklarte ting til ham på en tålmodig og respektfull måte (vi var en god klasse sånn sett, vi var helmotiverte og hjalp og støttet hverandre), og du bokstavelig talt kom løpende fra den andre siden av rommet for å gyve løs på den personen.

Når du først hadde fått ferten av byttet ditt, lot du aldri sjansen gå fra deg til å kjefte, være nedlatende, eller bare uttrykke oppgitthet gjennom ord og kroppspråk. Du «forklarte» ikke på en avmålt og respektfull måte, det var mer for sinneutbrudd å regne, og om vi var dumme nok til ikke å forstå hva du mente, lot du til å tro at vi ville forstå om du bare ga de samme instruksjonene om og om igjen, sintere og sintere for hver gang, og gjerne med et ekstra nedlatende «fikk du med dæ det» på slutten. Om du ikke bare gikk rett i «snakke til tilbakestående barn»-modus og overforklarte alt, inklusive ting du visste at vi allerede kunne, bare for å dra oss enda lenger ned.

Og sa du ikke noe direkte, hadde du likevel så mange måter å vise at du foraktet oss på. Hoderisting, et hånflir, en lavmælte kommentar til læreren eller til andre elever nær deg... du kunne ikke fordra at vi ikke levde opp til forventningene dine eller gjorde noe annet enn det du ønsket, og du klarte aldri å bite det i deg.

Kilde

Kjære Hilde. Hva forårsaket så mye sinne og frustrasjon i deg at du gikk og var konstant sur og gretten, og så fullstendig blottet for forståelse og empati? Hva var det som fikk deg til å se sånn ned på oss, å rope og kjefte og behandle oss som du gjorde? Hvorfor spurte du aldri, aldri om hvorfor vi gjorde som vi gjorde, selv når vi gjorde som vi skulle, istedenfor å gå rett på kjeft og nedlatenhet fordi du var så overbevist om at vi bare var oppsettslige eller dumme når vi gjorde noe annet enn det du ville og forventet?
Hva var det som drev deg til å lappe til en av oss i fylla da klassen var på puben den natten?

Tenkte du ikke over at vi allerede hadde vårt å stri med?

Jeg har også alltid hatt i bakhodet at det var tydelig at du ikke hadde det noe bra, og jeg tror at jeg etter skoleslutt har pyntet mentalt på opplevelsen min av deg... for når jeg nå sitter her og får alt dette ned på «papiret», går det opp for meg hvor fæl du egentlig var. Lærere absolutt ikke skal være som deg, og jeg lurer fortsatt på hvorfor du påtok deg en hjelperolle du helt klart ikke var skikket til. 

Gjennom hele året kjente jeg på klassiske «offertanker». Hvorfor elsker alle andre henne opp i skyene? Hvorfor er det ingen andre som reagerer, som sier noe, som klager på henne? Er jeg virkelig så verdiløs og umulig? Er oppførselen hennes egentlig helt OK? Er det meg det er noe i veien med? Dette er en stor del av grunnen til at jeg aldri klagde på henne, jeg var rett og slett ikke sikker på om det bare var jeg som overreagerte.

 Kilde

Heldigvis, heldigivs, hadde jeg en movekt – jeg var heldig nok til å ha en lærer med et hjerte større enn sola. Som brant for det hun gjorde, utstrålte iver, tålmodighet og snillhet. Som oppmuntret og roste, som skapte et klassemiljø hvor det var lov å prøve og feile, som satte fokus på utvikling og mestring over tid, for alle. Som fortalte meg da sommeren kom at dedikasjonen og fremgangen min, og at jeg hadde blitt «knallgod» i løpet av året når jeg begynte på så lavt nivå, rørte henne.

Heldigvis.

Jeg vet nemlig ikke hvor jeg hadde vært i dag om jeg hadde vært overlatt til deg, Hilde; hvis du hadde vært læreren min og jeg ikke hadde hatt noen støtte «fra oven». Det er skremmende sannsynlig at jeg hadde sluttet i løpet av året, og da vet jeg at jeg hadde sittet igjen med en forsterket følelse av skam, usikkerhet og nederlag. Kanskje jeg hadde sett tilbake på alt jeg ikke mestret, og alt du utsatte meg for, og kjent på en håpløshet uten like. Hvordan ville det gått med meg videre da?

 Kilde

Kjære Hilde. Vi prøvde. Vi gjorde virkelig det. Men vi er kompliserte, vi mennesker. Vi har hver vår fortid, og vi lærer og presterer i ulikt tempo og på ulike nivå. Vi kan for det meste nå de samme målene, men noen ting mestrer vi fortere enn andre, og andre ting «tar» vi litt saktere. Men kan du forestille deg inni deg hva det gjør med deg når du ikke bare slite med å mestre deler av fag som «alle andre» får til (og trust me, bare det kan være grusomt nok), men i tillegg får masse kjeft for det?

Kjære Hilde, la meg hjelpe deg litt her. Jeg skal fortelle deg når du skal kjøre kjeft, overkjøring og nedlatenhet som pedagogisk verktøy -- og det er aldri. Vi var mennesker, Hilde. Vi gjorde ikke feil fordi vi ikke gadd å høre etter eller fordi vi ikke pushet oss selv eller fordi vi ikke brant for det vi drev med. Når jeg fikk en beskjed og nølte var det ikke fordi jeg var dum, men fordi jeg lærte at å prøve og feile når jeg var usikker ofte bare resulterte i mer kjeft. Når vi prøvde å svare deg når du ga oss tyn, var det ikke fordi vi var oppsetslige, men fordi vi hadde våre egne meninger, eller rett og slett fordi du tok feil eller misforsto, noe du gjorde titt og ofte. Jeg hadde en sjel, en flamme av følelser, tanker og behov som brant inne i meg, akkurat som du.

(CC) Wikimedia Commons

Slo det deg noen gang at vi også hadde følelser? Kunne du se for deg at jeg selv i dag ville unngå å se bilder hvor du er med, fordi det fremdeles fremkaller et ubehag og sinne i meg bare å se deg, eller tenke på deg, eller lese navnet ditt? Hva om jeg forteller deg at jeg den dag i dag jobber med å ikke fryse fast når jeg er usikker på hva jeg skal gjøre, fordi jeg fikk så grundig prentet inn i meg at det er det «tryggeste» å gjøre når jeg ikke er 100% sikker på hva jeg skal gjøre?

Ante du hva du gjorde?

Når du behandler andre mennesker, spesielt de som allerede har det vondt og er sårbare så fælt, gjør det nemlig utrolig vondt. Det du gjorde skapte langvarige sår. Det skapte en følelse av bitterhet og mindreverdighet det er vanskelig å beskrive med ord. Fremdeles sliter jeg med en følelse av å være mindreverdig eller «tilbakestående» når jeg ikke får ting til. Fremdeles blir jeg sint av å tenke på deg.

Fremdeles, etter så lang tid.

Fikk du med dæ det?

Kjære «Hilde». Du vet hvem du er. Jeg vet du ikke heter det, men jeg tror at om du noen gang leser dette, vil du raskt kjenne deg igjen, det går heldigvis ikke så mange av deg på dusinet. Jeg håper på en måte at du vil snuble over denne teksten en dag og ta dette til deg. Jeg vet ikke, kanskje du havner her ved en tilfeldighet, eller kanskje noen kjenner deg igjen og drar deg inn hit. Kanskje du tar ting til deg, kanskje ikke. Kanskje er du ikke i stand til det.

Ser uansett helst at du aldri tar kontakt. Jeg har vært snill og anonymisert deg, og har aldri klaget på deg til noen, og det er strengt tatt mye mer enn du fortjener, og jeg føler at det minste jeg fortjener til gjengjeld er å aldri måtte høre fra deg igjen. Dette er min private blogg, og selv om det er en offentlig nettside vil jeg helst kunne komme og gå uten plutselig å måtte snuble over akkurat deg. Ellers gjør jeg heller alvor av å av-anonymisere deg her, om jeg ikke sender et rimelig utfyllende brev til arbeidsgiveren din om hva du har gjort og akkurat hva jeg synes om deg – og trust me, det har du virkelig ikke lyst til at jeg skal gjøre.

Jeg ville at det å skrive denne teksten og legge den ut her vil fungere som terapi for meg, og jeg kjenner nå at jeg ikke bryr meg om tankene og følelsene dine like mye som før... jeg kjenner når jeg skriver dette at akkurat det gjør veldig godt. Jeg kan skrive at det ikke var min feil at du var der og oppførte deg som du gjorde, og at jeg hever meg over deg og legger deg bak meg og kjenne at det er sant, at du ikke har klart å knekke meg, at jeg til slutt vil kunne «gå videre» og henvise deg til et bitte lite bakrom i hukommelsen og identiteten min,
og det føles godt :).

Kilde

Stå på alle sammen :) .