Tryllet bort

Dette har vært en lang dag, med mange tårer. I dag hadde vi formell avslutning på Namdals folkehøgskole, og nesten alle er dratt hjem. Avslutningsdagen innebar skriving av hilsener i årbøker, taler, musikkinnslag fra utrolig dyktige elever, og en staude-arrangert «klemmekø» utenfor skolen hvor vi stilte oss i ring og alle klemte alle og sa ha det til hverandre. Så var skoleåret over. Sitter igjen med en minnebok full av hilsener fra venner og bekjente, noen fysiske ting fra året som jeg kommer til å ta vare på som dyrebare skatter, og en minner nok til å fylle en bok. Men med unntak av noen få medelever er altså alle dratt hver til sitt. Hele stedet er tomt.

Det er uvirkelig at dette plutselig er over. Vi var 56 elever da skoleåret tok slutt. Hvis du tenker på at en vanlig skoleklasse kan være på 20-25 elever, var vi like store som to parallelklasser. Denne «boblen», denne gjengen med gutter og jenter fra 16 til 28, fra hele landet og med alle slags bakgrunn og forutsetninger og livssituasjoner, har jeg delt alt med et helt skoleår. Det høres så klisjéaktig ut, men når du går folkehøyskole er du en del av en storfamilie. Jeg har bodd i et minisamfunn hvor de jeg har bodd sammen med og spist middag med, hatt undervisning med, hengt med på fritiden og dratt på ferieturer med har vært de samme menneskene. Som folkehøyskoleelev kan du holde kontakten med de hjemme, og du kan bli kjent med de som bor i bygda, men trenger du å snakke face-to-face med noen, eller å få praktisk hjelp med noe, så ender du mest sannsynlig opp med å gå til en medelev eller lærer. Vi har bare hverandre.

Å dra fra resten av kullet føles som å ha vært på ferie hos slektninger og skulle dra hjem, så tett er vi kommet på hverandre etter å ha bodd oppå hverandre og delt så mye med hverandre et helt år. Spesielt oss i hest i fokus har vært vår egen «boble i bobla», vi som har vært på Jørum gård fra tidlig på morgenen til skolen serverer middag. Men jeg kan ikke komme tilbake til dette forunderlige lille samfunnet som vi har hatt det et skoleår, for alle har gått hver til sitt, og selv om vi kan holde kontakten hver for oss blir vi aldri samlet som samfunn igjen. «Slekta» er blitt tryllet bort.

Har selvfølgelig visst lenge at skoleåret skulle ta slutt, men tror det begynner å gå opp for meg først nå hva jeg egentlig har mistet. Tenker både på undervisningen og på de små tingene som jeg har tatt for gitt. Måltidene i matsalen hvor vi skravlet og spøkte og lo så mye. Stundene i peisstua med venner som ga meg innføringer i alt fra ymse rare dialektord (bakels, bøss, flæ og tusen til) til aseksualitet og andre seksuelle legninger. Alle gangene jeg slentret ned bakken til den vakre lille bygda for å kjøpe iskaffe. Turene i skog og mark med valgfag naturvandring og bålmat. Å kunne ta turen til peisstua for å se om det er noe liv, eller bestemme seg for å samle en liten gjeng og ta en tur i skog og mark. Alt det er over.

Det rareste er at jeg som nå går ut av FHS for andre gang kanskje burde taklet dette bedre, men det har snarere vært tvert imot. Holdt seriøst på å begynne å gråte nå sent på kveld når jeg satt på oppholdsrommet vårt med en kjær klassekamerat og mimret om det som hadde vært, og snakket om hvordan alt var ugjenkallelig over. Er en rar følelse nå som folk har dratt og jeg selv setter meg på toget i morgen. Alt av konflikter betyr liksom ingenting mer, og kanskje betydde de aldri så veldig mye i utgangspunktet. Men det blir jo sånn når du bor så tett på hverandre og trenger hverandre -- små ting blir plutselig veldig viktige, for du kan ikke velge bort de du er i konflikt med.

Får se å komme meg i seng så jeg får kommet meg opp og sagt ha det til fineste folkene i morgen. Skal bli godt å komme seg hjemover med toget i morgen med fjellet mitt av baggasje, for da er jeg i det minste på vei, selv om reisen tilbake tli hjemlandet (Bergen) vil ta et halvt døgn.

Stå på!