Du lærer en del av å gå folkehøyskole og tilbringe så mye tid oppå andre mennesker. Jeg har lært å si «ass» på slutten av setninger, å si «kødda» selvironisk når jeg tar feil om noe, at «beis» kan bety sex og at «flæ» betyr fest, at det finnes mennesker som kaller vafler «bakels» og at tortilla også kan kalles «tacolompe». Jeg har sett leverpostei på vafler og lært meg å like blåbærsyltetøy på brødskiva, og jeg har begynt å si «lille venn» til hestene.
Men tenker ikke bare på små ting - når du går folken møter du et «mikrokosmos» av veldig mange forskjellige typer folk. Hvordan kullet er og «føles» varierer selvfølgelig fra år til år, Namdals 13/14-kullet var veldig annerledes enn de jeg gikk Fjordane 10/11 med, men sitter og tenker på alle de jeg ble kjent med dette året. De som inspirerer deg, som bare er på en sånn måte at du får lyst til å ta etter dem. Hun kloke som turde å si ting rett ut til folk, hun som omtrent alltid klarte å være smilende og selvironisk når hun snakket om feil hos seg selv, solstrålen som alltid hadde energi til overs og arrangerte spontan fest en oktoberdag vi satt og var deppa, og de som hadde livshistoriene og/eller -situasjonene som jeg fremdeles får lyst til å gråte når jeg tenker på dem. De som sto på og kom seg av gårde på undervisning og aktiviteter selv når de var aldri så slitne, til det punktet hvor jeg nesten begynte å bekymre meg for at de skulle bli utbrent.
Du kommer òg så tett på folk at du gang på gang blir mint på at alle har sin historie og erfaringer, som de gjerne ikke vil vise andre så fort de blir kjent med dem, eller de deler forholdsvis «ufarlige» eller grunnleggende ting som at de sliter psykisk eller at de har vært under barnevernet. Så, når det kanskje er gått en stund, får du vite mer. Motet til å åpne seg om tragiske eller fæle ting kommer gjerne før lenge etter at du har blitt veldig godt kjent med og glad i vedkommende, sånn at det du får høre kommer som en stor bombe (ikke at jeg er helt uskyldig der selv), spesielt om det er ting du kjenner deg igjen i selv. Plutselig har du et helt nytt syn på en person, eller du får vite at noen har vært gjennom det samme som deg, så har du noen å åpne deg til.
Har selvfølgelg vært en del destruktivt i løpet av de ni månedene òg, da, selv om de fleste var snille... drama og baksnakking, ryktespredning, massevis av drittslenging og dømming, klaging, bråk på internatene, prektige folk, utfrysning, kjipe spørsmål, kommentarer og misforståelser (en klok venninne av meg delte et bilde på Face hvor det sto «jeg har ingenting imot å bli hatet, men jeg hater å bli misforstått» -- kjenner meg igjen der, ass') og noen få personer er jeg faktisk egentlig bare like glad for at jeg ikke trenger å forholde meg til mer (var faktisk én jeg blokka fra Face det øyeblikket hun hadde dratt :p). Men merkelig nok følte jeg at jeg var glad i og hadde et godt forhold til de som mange andre så på som «drittunger». Verden er rar.
Selvfølgelig opplever du alle disse tingene, gode og vonde, utenfor folkehøyskoler òg, du møter jo mennesker hele livet, og mye av «lærdommen» her er jo ting jeg og sikkert de fleste er klar over fra før. Men du kommer så tett innpå folk på folkehøyskolen, du blir veldig godt kjent med de du er med veldig fort, og kullet blir som et lite samfunn i miniatyr, i og med at det kommer folk dit fra alle kanter av landet, fra flere aldersgrupper, og fra alle mulige miljøer og "bakgrunner" mellom himmel og jord.
Da føler du alt dette så mye tettere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar