Tanker fra en hestejentegutt

Mobilen vekker deg tidlig; allerede klokka kvart på åtte skal du ta turen gjennom duskregnet til spisesalen og smøre deg matpakke, helle i en kopp kaffe, og presse i deg to brødskiver du egentlig ikke har lyst på fordi du aldri er sulten når du nettopp har våknet. Etter morgensamling og busstur til stallen løper dere opp i garderoben for å bytte til stall/rideklær. Det er kjempesosialt å skifte med oppunder et dusin jenter i samme rom, og det er alltid like deilig å åle seg inn i den iskalde ridebuksa som alltid er like kjekk og bekvem å ha på, spesielt når du står og skraper skitt ut av hestens høver med rumpa i sky.

Ferdig skiftet er det ut for å forsere hinderløypen av såpeglatt gjørme, hesteruker, sølepytter og elektriske gjerder for å hente inn dyret, som i ditt stille sin vinner sløyfe i kategorien verdens skitneste hest. I stallen pusser du så kilovis med skitt og støv ut av hestepelsen, du børster hestehalen etter alle kunstens regler, og du skraper skitt ut av høvene med rumpa i sky. Så går du og henter sal og hodelag. Du kan sette på utstyret på tusen måter, bortsett fra den som er riktig, og prosessen tar på magisk vis alltid to minutter mer enn du har til rådighet. Allerede er du sliten og svett, og du har ikke engang begynt å ri.

Eget bilde

Det er i slike øyeblikk, mens du veldig godt vet at dette kommer til å vare et helt skoleår og tankene vandrer hen til en kjent låt av Øystein Sunde, at du spør deg selv:

«Hva tenke jeg egentlig på da jeg søkte meg inn hit? Hvorfor i alle dager bestemte jeg meg for å drive fulltid med hest?!»

Men så, litt senere på dagen, er du kanskje på vei til ridehallen med din firbente bestevenn, en nå gullende ren islandsvallak som jo også er veldig godt å ha og dulle og kose meg når du er trøtt eller deppa. Solen skinner fra skyfri himmel enda det var grått og surt dagen før, den hengivne gårdshunden kommer logrende og vil ha kos, og rundt deg går det hestefolk, hester og ymse gårdsdyr i en atmosfære av ustresset harmoni. I løpet av ridetimen kjenner du at nok en ting endelig sitter, og du får kanskje oppleve et adrenalinkick uten like der du troner trygt i salen på islandshest i full gallopp, mens du kjenner at du bruker hele kroppen for å holde balansen og styre hesten. Det er da du kjenner at du lever -- og det er da det nok en gang går opp for deg:

«Å ja.

Derfor.»

Bildet er av en annen klassen enn min.