Til Israel

הרחפת שלי מלאה בצלופחים

Jeg vet jeg kommer til å angre på dette.
De som har meg som venn på Face har mest sannsynlig fått med seg at jeg er blitt medlem av Med Israel For Fred, og siden jeg selvfølgelig har fått spørsmål ang. dette, vil jeg skrive kort her om hvorfor jeg har endt opp som støttespiller for dette forunderlige lille landet. Jeg vet Israel-venner blir utsatt for både det ene og det andre, men jeg er villig til å ta en for laget, for jeg vil at folk skal vite hvorfor jeg står for ting jeg står for.

Staten Israel ble til i 1948, etter at en FN-resolusjon medoverveldende ja-flertall delte den britiske kolonien Palestina i to. På dette tidspunktet var landet befolket av arabere og jøder, som begge hadde kjøpt seg rett til å bo på statlig eide eiendommer rundt om i landet. Jødene i landet hadde i økende grad blitt utsatt for (skjønt for den saks skyld også begått) voldshandlinger, terrorisme og drap i (og, som vi alle vet, utenfor) Palestina, men det toppet seg da britene trakk seg ut og Israel erklærte uavhengighet – både Palestina og fire naboland bestemte seg for å gå mot verdenssamfunnet og iverksatte nærmest på dagen en uprovosert invasjon, som krevde mange menneskeliv og drev flere hundre tusen jøder og palestinere på flukt. Israel gikk til slutt seirende ut av krigen, men palestinerne nektet (som de fremdeles gjør i dag) å godta en fredsavtale med Israel, og landene har vært fiender frem til i dag.

And so it began
(legg merke til overskriften om egyptisk bombing av Tel Aviv)

Når vi snakker om «Palestina», snakker vi om et landområde som har vokst og krympet utallige ganger i takt med talløse kriger og erobringer, akkurat som de europeiske landene, og hvor det har vært store folkevandringer. Det er derfor vanskelig å snakke om «palestinere» som en etnisk gruppe (araberne i palestinske områder begynte ikke engang selv å se på seg selv som en egen folkegruppe før nå på 60-tallet), for ikke å snakke om bestemme nøkternt hvor grensene til Palestina går, og det blir uærlig å si at jødene «tok over land hvor andre hadde bodd i årtusener» -- ettersom de fleste av dagens palestinere «bare» har bodd i landet i 100-200 år. Det blir nesten mer rettferdig å snakke om «arabere» som en folkegruppe, og i så fall ser vi at Israel eier kun 0,18 prosent av arabernes land, selv om de utgjør 2% av den arabiske befolkningen. Jeg som nordmann hadde ikke nølt et sekund om noen la ned forslag om å gi mindre enn to promiller av Skandinavia til samene, spesielt om Holocaust hadde drept seks millioner av dem.

Men alt dette er flere generasjoner gammel historie. Vi kan ikke basere dagens grenser i Midt-Østen på hendelser fra 40-tallet mer enn vi kan prøve å trekke opp Europas grenser basert på hvordan de gikk før andre verdenskrig, og jeg skal i hvert fall ikke trekke inn 3000 år gamle myter (det gjør i virkeligheten heller ikke de fleste Israel-venner, på tross av hva stereotypene vil ha det til;)). På godt og vondt er fortid fortid. 

Men hva med dagens situasjon?

Kilde

Burde ikke Israel trukket seg tilbake fra områdene de ulovlig okkuperer? Burde de ikke holdt seg i skinnet istedenfor å bombe sivilister og sivil infrastruktur? Kunne de ikke prøvd å kjøre kirurgisk krigføring? Eller hva om de sendte store mengder nødhjelp til palestinerne istedenfor å sperre dem inne, da ville det vel bli fred?

Hvordan kan jeg i det hele tatt støtte et land som Israel?

Fordi de gjør alt dette.

Israel har i tiår hatt et stående tilbud om å oppgi så store landområder at Palestina ville blitt større enn Israel. De er fullt villige til å anerkjenne Palestina som suveren stat. Men ikke bare nekter palestinerne å inngå noen fredsavtale, men de har også konsekvent blitt mer hardhendte hver gang Israel har trukket seg ut av okkuperte områder. Bare fra januar til november i år avfyrte HAMAS mer enn 2000 raketter mot Israel – fra Gaza, som tidligere var okkupert av Israel. Fra Gaza, hvor Israel i sin tid bygde vannledninger og annen infrastruktur før de overlot området til Palestina – og ble belønnet med en vedvarende skur av raketter som må gjøre småyngel som Breivik grønne av misunnelse. 

Israels offensiv nå i høst ødela for øvrig et stort antall iranske Fajr-5-raketter, som kan bære 90 kilos sprengstoff syv og en halv mil – det vil si, helt til Tel Aviv.

På norsk tilsvarer dette avstanden fra Tønsberg til Oslo, 

eller fra Bergen til Voss -- og en halv mil til.

Kilde: IDF 

Ingen stat, uansett hvor legitim, ville tolerert en slik trussel mot sin sivilbefolkning, uansett hvilke andre faktorer som hadde spilt inn. I og med at rakettregnet er rettet mot sivile, ville jeg heller sett på det som ummeneskelig og korrupt ikke å svare på disse angrepene.

Og før noen sier noe – det faktum at rakettene ikke dreper flere enn de gjør er at Iron Dome skyter rundt regnet 90% av dem ned. Det finnes ingen unnskyldning for terrorisme, og selv om jeg er forsiktig med å generalisere folk som forsvarer denne terroren, så så er jeg villig til å sette penger på at de har det til felles at de forsov seg til rosetogene.

Men hva med palestinernes sivilister, som visstnok dør i hopetall hver gang Israel går til angrep? Faktisk gjør ikke bare Israel alt de kan for ikke å drepe uskyldige, de er også vanvittig flinke til det. IDF dreper færre sivilister i krig (mot militære drepte) enn NATO-alliansen, og at de følger folkeretten i krig "godt over gjennomsnittlig" (se óg hennes fulle foredrag her), ifølge norske seniorforsker Cecilie Hellestveit. De slipper flygeblader før de angriper, og gir sivilister (og terrorister) tid til å flykte før bombe- og rakettangrep. De slipper "kalde granater" mot bygningtak 10 minutter før de sprenger bygningen, for å forsikre seg om at alle uskyldige er ute før de angriper. Når Israel i det hele tatt dreper uskyldige, har det mer å gjøre med at HAMAS nekter å bygge bunkre og tilfluktsrom til sin sivilbefolkning, og aktivt bruker uskyldige (og byens offentlige bygg og sykehus) som menneskelige skjold.

Den fjerde Genevekonvensjonen er helt klar på at selv beskyttede mål som sykehus 
mister denne beskyttelsen når de benyttes til militære formål.

Forskjellen er at når NATO dreper uskyldige barn (advarsel: sterke bilder), trykker norsk media en liten notis, og ingen bryr seg (med noen få unntak) – mens når palestinere blir drept, blir det slått stort opp med blant annet bilder av den avdøde og intervjuer med gråtende pårørende. Dette mens utallige arabere mister livet i stridigheter for eksempel i Syria og Pakistan… uten av NRK gir dette mer sendetid enn absolutt nødvendig. Døde arabere (samme advarsel som sist) er tydeligvis bare nyheter om de er blitt drept av jøder.

Her skulle det vært et bilde av sultende palestinere,

men så måtte Israel ødelegge alt.

Kilde

Anklager om at Israel holder Gaza i et «jerngrep» er også håpløst langt ute på viddene – hadde Israel villet sulte ut palestinerne, ville de ikke egenhendig sendt enorme mengder nødhjelp til området (forsyningene på Mads Gilbert berømmelige terrorskute utgjorde 1% av forsyningene som daglig ble sendt inn i Gaza på samme tid), og selv om «skammens mur» har flere åpninger (for ikke å snakke om underjordiske tunneller) enn en tesil, har ikke dette hindret den i å redusere antall selvmordsbomber-angrep mot Israel med 90% – og dermed også spart utallige palestinske liv.

Hadde  Israels mål vært å drepe så mange uskyldige som mulig og ta over hele Palestina, ville de ha gjort det for lenge siden.

I virkeligheten viser meningsmålinger fra Israel at befolkningen støtter fredsavtalen jeg nevnte over, dvs. at Israel gir fra seg betydelige landområder og anerkjenner Palestina som stat (som tegn på dette har Israel konsekvent begrenset bygging av bosetninger til områder Israel har planer om å beholde – dvs. det bygges ikke bosetninger på landområder palestinerne har håp om å gjenvinne). Men som Israel smertefullt har fått erfare hver gang de har strukket ut en hånd til palestinerne, så er det ikke opp til dem. Palestinas befolkning har bestemt, demokratisk, at de vil styres av en terrororganisasjon som fornekter Holocaust, «elsker døden høyere enn israelere elsker livet», som bruker selvmordsbombere og raketter mot sivile byer som våpen, som henretter mistenkte «spioner» uten lov og dom og sleper likene deres gjennom gatene til skrekk og advarsel, som oppdrar sine barn til å hate israelere, og som har som uttalt mål å utslette Israel og drepe jødene som unnslapp Holocaust.

 Forrige gang vi danset etter gale krigsherrers piper,

kostet det oss 55 millioner menneskeliv.

Så neste gang det bryter ut stridigheter i Midt-Østen, og Israel-venner demonstrerer (med politibeskyttelse, så ingen skal skade oss) og palestina-venner holder motdemonstrasjoner (med politibeskyttelse, så de ikke skal skade noen) -- ta et skritt tilbake. Husk at Norges dekning av Midt-Østen-krisen er ekstremt ensidig og ofte rett og slett løgnaktig (som det beryktede firdelte kartet over Israel og Palestina).

Enhver sak har to sider. Israels side er langt mer enn ondskapsfulle stereotyper, og jeg, personlig, er glad jeg så lyset.

Det er aldri for sent å følge etter:).