España, dag 7: mett på inntrykk

Siste hele dagen i Malaga begynte tøff. Skal ikke si noe om hvorfor, det som skjer i stallen blir i stallen, men
merket at alle begynte å bli klare for hjemreise. Det ble ikke noe av turen heller, for de andre på gruppen begynte å bli såpass slitne at de heller ville ha en ridetime-dag til, så det ble koselig rideundervisning på ranchen, mens den andre gruppa kjørte med vogn i bygda. Sånn var opplegget i Spania, kanskje fordi de vanligvis ikke tok imot grupper på vår størrelse; ikke alle fikk prøve alt, og gruppa vår fikk for eksempel ikke kjøre vogn i bygda. men kjenner jeg faktisk er takknemlig for at det er sånn, her i Skandinavia ville de antakelig sagt at om ikke alle skal få kjøre vogn, skal ingen få det, og droppet hele greia. Likte spanjolenes tilnærming bedre;).

Vi fikk ikke gallopert fordi ridebanen ikke var tørr nok, men vi hadde det gøy for det, kjente sitsen min hadde blitt mye bedre i løpet av oppholdet i Spania, og fikk óg prøve noen balanseøvelser, som å ri med hendene i været. Så bar det opp til ridesenteret for å se den andre gruppen trene sits (de hadde vært i bygda og kjørt vogn), og så ble det hyppig kamerabruk, dulling meg hester og valpekos for alle penga.

Da vi skulle benke oss til for middag, i ekstra fine klær siden det var siste kvelden hos Miranda og Giles, overrakte vi en blomsterbukett og takkekort og en liten gave til dem som takk for oppholdet og for at de var så snille mot oss, og de ga oss varme ord om hvor godt det hadde vært å ha oss her og hvor mye de hadde lært av å ha oss på besøk. Ranchen hadde et ordtak: "vi møtes som fremmede, vi skilles som venner", og dette hadde de definitivt levd opp til. Vi spiste vårt siste herremåltid på ranchen, og så fikk vi en storslått flamenco-danseoppvisning av Rosa, kokken vår. Beundrer spanjolene for evnen deres til å bare spontant begynne å feste fra det éne øyeblikket til det andre, og helt uten alkohol, og merket igjen hvor "stive" og sky vi nordmenn blir når det gjelder å hive oss med på sånne ting;)!

Hadde en deilig følelse da vi var på vei til flyplassen i en av av bilene som skulle kjøre oss. Vanligvis når du er på ferie vil du ikke at ferien skal ta slutt, men etter uka vår i Spania var jeg så tilfreds og sliten, på en god måte, at jeg rett og slett var klar til å reise hjem igjen. Merket også at jeg definitivt skulle tilbake hit, enten sammen med slektninger av meg som jeg vet drar på ridetur i ny og ne, eller aller helst med klassekamerater:)!

Fant endelig solkremen min siste dagen, i en sidelomme i sekken jeg aldri bruker, dagen før vi skulle hjemover igjen. Typisk.

Mer andalusisk landskap;)!

España, dag 5 og 6: vi rir til krampen tar oss

To dager på rad med ridetimer. Kjenner jeg lærte veldig mye av spanjolene, de hadde hester som var utrolig godt trent og jeg fikk brukt ferdigheter her på en helt annen måte enn tidligere. Hestene i Spania tok ting mye lettere enn hestene her hjemme, så jeg kunne gjøre ting som å få dem til å svinge bare ved å se i den retningen jeg ville ri. Hestene jeg er vant til her i Norge må ris med mye mer tøyler, mens vi i Spania omtrent ikke skulle ha kontakt med bittet til hesten, og bare brukte kroppen til å styre hesten med. Jo flinkere vi blir til å styre hesten med kroppen og med ord og lyder, jo mindre trenger vi å bruke tøyler, så er glad jeg fikk mer erfaring i å ri på denne måten :).

Alt har gått bra hele turen, bortsett fra at én av oss først mistet lommeboka da vi var i  Malaga og så ble kastet av hesten på tur, så hun ble kjørt opp til ridesenteret for å få kommet seg opp på en hest igjen så fort som mulig. På ranchen hadde vi i tillegg til hestene også blitt kjent med et helt lite valpekull som vi brukte veldig mye av fritiden vår til å kose med.

Det var begynt å bli varmt i været, og selv om vi storkoste oss merket jeg mot slutten av uka at jeg begynte å bli klar for å dra hjem, sliten og mett på inntrykk:).

España, dag fire: jeg har ridd en kongelig hest

Noen ganger strekker liksom ikke ord til. Vi hadde ridd i fire timer og ble spurt om hvordan det var, og ord som "incredible", "fantastic" og "amazing" strakk liksom ikke til.

Vi hadde hatt oppvarming på den lille ridebanen på ranchen, og Giles tildelte meg en "kongelig" hest som hadde en far som hadde vært i det spanske militæret. Hoppen, som lød det lovende navnet Tormenta, var høyreist og stolt og hadde et brennmerke som skulle bevise at hun faktisk kom fra en slekt som hadde tjent sitt land. Etter at vi hadde blitt kjent med hesten og fått varmet opp bar det opp en bratt, bratt bakke til hovedveien, og så var det bare å gi seg hen til ubeskrivelig vakre Malaga.

Vi red på trange veier gjennom koselige nabolag hvor folk hadde inngjerdede hager med frukttrær og hvor det virket som om absolutt alle hadde hund, opp på åser med fantastisk utsikt, vi krysset elver og red gjennom skogholt. Vi traff andre som var ute med hestene sine, vi så talløse regnbuer over fjellene, og vi red forbi en mann og et barn som gikk med lange stokker og over et dusin små hunder løpende løs rundt seg (jeg prøvde å telle dem og mistet tellingen på 16), og selv om bakken fremdeles var for våt til at vi fikk gallopere, fikk vi travet til vi var stive og støle og det gjorde vondt å sitte i salene, og vi var ute i godt og vel fire timer.

Den andre ridegruppen på vei ut på tur!

Som oftest når vi er på ridetur vil vi ikke at turen skal ta slutt, men i dag gledet vi oss bare å være hjemme igjen når turen gikk mot slutten. Kom tilbake samtidig som dem som hadde ridetimer, og så var det bare å slappe av og hvile kroppen resten av dagen, kun avbrutt av middag og en kort tur på byen med tre fine fra klassen utpå kvelden.

Fikk ikke tatt bilder fra turen, for vi tok ikke "bildepauser" og jeg ikke turte ta fram mobilen "i fart" fordi jeg aldri visste når Giles skulle be gruppen gå i trav, men har lånt noen fra Google Earth's Street view fra området vi var i :).

Et av mange utkikkspunkt i løpet av turen

Overfor dalen der vi ble innkvartert :)

Elven vi red langs, og også fikk krysset mange ganger :)

Selvfølgelig finner jeg bilder av ryttere på tur når jeg loker rundt i Street View i Malaga!

Beklager forstyrrende lykestolpe ;p

Er det en ting Malaga kan, så er det frukt og åkre -- og vakre små hvite hus ;)

España, dag tre: Back to Malaga

Mitt andre innlegg med Spania-mimring, denne gangen fra dag tre, da vi ikke hadde undervisning og hele klassen tok bussen til Malaga sentrum og ga seg hen til shopping.

Malaga var en utrolig by. Det var en blanding av vakgre gågater og promenader med parker, trær og blomster og hestedrosjer, bakgater med ymse butikker og spisesteder, store gater med masse folk og trafikk, og et kjøpesenter som var klin fullt av folk og hvor det var lov å røyke innendørs. Det var dog siesta fra to til fem, og det føltes som å gå gjennom en by med masse nedlagte butikker og kafeer, for alt var plutselig stengt og skjult bak rulleporter av jern.

Men før det rakk vi innom en cupcakekafé hvor jeg kjøpte en cupcake ved et uhell (ved å peke på den og spørre på engelsk hvor mye den kostet;p), en smykkebutikk der jeg endte opp med å kjøpe et fint marmoregg, og diverse klesbutikker. Sånn er det å være eneste gutt i klassen, men jeg klager ikke, vil heller gå med klassekameratene mine og være innom noen jentesteder, enn å ikke ha noen å gå sammen med i det hele tatt ;p.

Klokka to var flokken samlet og vi dro og spiste før det var på tide å surre oss hjem. Vi hadde planlagt å ta siste bussen hjem, noe vi innså at kanskje ikke var så lurt der vi hastet gjennom smug og bakgater til vi var tilbake til møtestedet og til slutt innså at ingen av oss husket veien tilbake til bussterminalen. En av de mer spanskkyndige i klassen fikk spurt noen om veien, og vi endte mirakuløst nok opp med å rekke bussen hjem.

España, dag én og to: innføring i krigshest

Vi var nylig innkvartert i Spania og jeg var allerede så full av inntrykk at jeg ikke visste hvor jeg skulle begynne da jeg begynte å skrive i reisedagboka. Vi dro fra vintermørke og snø til et land med 20 varmegrader midt i januar og et landskap som var fullstendig annerledes enn Norge. De vi skulle bo hos, nederlandske Miranda, britiske Giles og kokken Rosa, kom og hentet oss på flyplassen, og etter å ha kjørt fra flyplassen til idylliske lille Coín, ble vi innkvartert på en ranch som lå bortgjemt i sin egen idylliske lille dal. Hadde på et tidspunkt blitt fortalt at alle måtte dele seng med noen, og lurte veldig på hvem i klassen jeg ville ende opp med, men endte opp med å få en hel liten leilighet på ranchen helt for meg selv:).

Det utrolig gjestfrie vertskapet vårt serverte oss et herremåltid og møtte oss fra første til siste dag med en vennlighet uten like, og vi begynte veldig fort å se på dem som venner heller enn som ansatte som bare var der for å tjene oss. De gjorde virkelig alt de kunne for at vi skulle ha det så godt som mulig, og jeg husker vi omtrent ble redde for at vi skulle gjøre noe som gjorde dem lei seg eller såre dem, for de tok så utrolig godt vare på oss! Var noe av den spanske maten de serverte som skulle bli litt for fremmed for enkelte av oss, og vi skulle komme til å undre oss over enkelte lokale matvaner, som da vi på dag to på en kro ble servert cappucino med krem og kakao uten krem, og spanjolene på kroen satt og så på de rare utlendingene som satt og fordelte kremen fra den ene kaffekoppen over i koppene med kakao, men stort sett gikk maten rett hjem hos selv de mest kresne blant oss:).

Den andre dagen ble vi kjørt opp til ridesenteret der vi skulle ha de fleste av ridetimene våre. De hadde et litt mindre fint anlegg en det vi er vant med i Norge, men som Giles påpekte, så hadde ikke dette noe å si for ferdighetene til rytterne. Først fikk vi se en presentasjon av andalusiahesten som spanjolene er utrolig stolte av. Andalusiahestene er utrolig stolte, intelligente og vakre, og ble i sin tid avlet frem av det spanske militæret. De fungerte så godt i krig at de andre europeiske landene også ville ha samme type hestene til sine hærer -- ser du for eksempel malerier av Napoleon til hest er han alltid avbildet på en hvit andalusier.

Så fikk vi se «pole-dance"-oppvisning med en rytter som elegant styrte hesten sin rundt og gjorde øvelser med en lang, tung kjepp han holdt i den ene hånden, og en high school-oppvisning hvor en hest gjorde avanserte dressurkunster. Til slutt hadde vi rideprøve, én etter én, for at arrangørene skulle vite hvordan de skulle legge opp turer og undervisning for oss.

Var litt kultursjokk å komme til senteret. Giles hadde fortalt oss da han kjørte oss på vei fra flyplassen at det er mange menn som rir i Spania, fordi det blir sett på som «macho», og de hadde også en helt annen mentalitet enn oss nordboere, blant annet red ingen med hjelm, det var ikke engang mulig å få kjøpt ridehjelmer i hestesportsbutikkene vi besøkte i Coín. Etter å ha tilbrakt et semester i Norge som eneste gutt i klassen og eneste av to gutter i hele stallen, ble jeg helt satt ut av plutselig å være i en stall der så å si alle var menn. En klassekamerat av meg påpekte at antallet gutter også kunne ha noe med at de på ridesenteret lå på et veldig høyt nivå, men tror personlig det var litt av begge deler.

Kjente jeg hadde opplevd så mye etter bare én dag i Spania, og la meg full av forventninger til morgendagen. Var kjempeimponert over de nye hestene vi var blitt kjent med, og gledet meg som en unge til vi skulle trene på dem, for ikke å snakke om ri på fire timers turer.