Ut på redningsaksjon

For en tid tilbake tenkte jeg at jeg trengte noe å fylle dagene med, så jeg fyllte ut et skjema på nettsidende til Fana Røde Kors, og ble invitert til å bli med i hjelpekorpset. Jeg hadde min første dag der i forrige uke, og da var det foredrag om hvordan ledere organiserer søk, og hvordan de har utviklet seg den siste tiden. Det var kjempeinteressant, og passet veldig godt siden jeg var helt ny i korpset;).

Mens andre sov eller var på fest, bar/trillet vi båre

ned en steinete grusvei i stummende mørke.

Denne uka skulle vi derimot ut på øvelse, og jeg gledet meg som en unge. Det hadde høljet ned tidligere på dagen, men da vi begynte søket var det heldigvis oppholdsvær. Vel fremme på Røde Kors-huset fikk vi utlevert kart og et kort briefing om at vi skulle lete etter en jente på 25 med diabetes som hadde vært på skogstur og ikke kommet seg ned fra fjellet igjen på grunn av at hun fikk føling. Så var det på med vester før vi bar en båre og annet utstyr inn i bilen og satte kurs mot den bekmørke skogen. Vi dro opp til et vann og opprettet en «base» ved et ildsted i vannkanten, og så var det bare å dra ut på leting. Vi øvde med bare vår egen gruppe, men øvelsen innebar at andre innbilte grupper deltok i nærheten av oss, og at politiet var involvert og kunne få inn nye vitneutsagn.

Siden vi lette etter en turgåer vi antok hadde blitt dårlig, gjorde vi et såkalt hurtigsøk, hvor vi lette på og nær stier med fokus på fremdrift, men siden sektoren vår hadde en god del store og små stier ble det til slutt en del gåing, og det tok en god stund før vi fikk melding om at politiet hadde sett savnede i et annet område og vi fant henne forholdsvis kjapt. Da vi fant henne var hun rimelig «borte», så vi fikk i henne litt av Kvikk Lunsjen jeg hadde tatt med og egentlig hadde planer om å spise selv, og løftet henne opp på en båre som vi så brukte et kvarter på å buksere ned en ulendt sti til Koordineringspunktet, hvor «pasienten» kviknet til og vi ble belønnet med bålkos.

Kjente jeg var sliten da jeg kom inn døra hjemme rundt midnatt, men øvelsen var kjempespennende å være med på. Kjente også at det var veldig spesielt å være ute i skogen i bekmørke, og vite at vi sikkert hadde vært rimelig fortapt uten hode- og lommelykt. Selv om det var et lite område med gode stier, var det en del kratt og forholdsvis tett skog, og mange høydedrag som hindret deg i å se så veldig langt, så jeg tror det må være lett for å gå seg bort omdu må famle rundt der uten lys.

Gleder meg uansett til neste ukemøte med hjelpekorpset, og til førstehjelps- og sambandskursene jeg må ha for å lov å delta i virkelige søk eller sanitetsvakter. Det er godt å ha noe å fylle dagene med, spesielt når det er noe så viktig og meningsfylt, og jeg vet jeg kommer til å lære veldig mye i løpet av ukene og månedene som kommer. Tenkte òg på at det sikkert tidsnok blir alvor, selv om det bare er spennende og gøy nå mens jeg er under opplæring.