Tøffe dager for Sash'

Skulle egentlig nevne dette kort i forrige innlegg, men det ble såpass langt at jeg bestemte meg for å fortelle denne historien i sin eget innlegg.

For en tid tilbake skrev jeg et langt innlegg om hvor glad jeg er i gordonsetteren vår Sasha, og nevnte hvordan jeg vet at hun i en alder av 10 ikke kan ha mange årene igjen. Derfor var jeg veldig redd for henne når vi nå i helgen bestemte vi oss for at vi måtte ta en tur til dyrlegen med henne, fordi vi hadde funnet flere hevelser og klumper. Det var på fredag eller lørdag, og dyrlegekontoret åpnet ikke før mandag igjen, og dagene frem til da var tunge.

Forrige gang jeg var med til dyrlegen med en av familiens hunder på grunn av kuler ble det påvist kreft, og vi måtte avlive henne, og i løpet av helgen forberedte jeg meg på det verste, jeg forventet det nesten, og jeg ble mint på nok en gang at livet er så utrolig skjørt. Det skal så lite til før noen er borte, og du aldri får tilbrakt mer tid med den personen igjen. Tenker på studiebygda mi Sogndal som har mistet flere studenter på bare kort tid, og hvor de nå leter etter en savnet ung jente som fryktes omkommet, og nå kan ha blitt funnet død.

Tenk at vi kunne mistet henne. Fantastiske Sasha.

På mandag kunne dyrlegen heldigvis konstantere at hevelsene var ufarlige fettklumper, men at de likevel burde opereres bort før de vokste seg for store. Du kan si det var en ganske stor forskjell på stemningen i bilen på turen hjem igjen. Klumpene ble operert bort noen dager senere, og ikke bare gikk selve inngrepet kjempefint, men hun har kviknet til utrolig fort og har det etter forholdene helt utmerket. Hun begynte å mase på mat mens hun enda var for groggy til å sitte eller stå ordentlig, og etter at hun fikk seg et par netters god søvn har vi nå gode gamle Sasha tilbake for fullt, den kjære gale hunden vår som oppfører seg som om hun er halvparten så gammel som hun er. Hun vil ut på skikkelige turer akkurat som før og hopper og danser når hun vil noe, og appetitten er også tilbake med full kraft. Alt i alt tar hun alt dette utrolig bra, det er til og med lekende lett å få i henne medisin. Kjære, gode hunden min. Gleder meg til vi skal fjerne stingene og få alt dette tilbakelagt.

Jeg skriver ikke dette for å sammenligne hunder med mennesker, for jeg er enig i at det er langt mer tragisk når en venn eller slektning dør. Jeg var en av de som ble provosert da 1000 mennesker møtte opp for å minnes en hund som hadde blitt drept av en bonde, mens det sjeldent kommer noen i nærheten av så mange når mennesker dør. Alt jeg mener mer at det var en påminnelse for meg, på at alle rundt oss er dødelige og du aldri vet når du kommer til å miste noen.

Hvis Sasha hadde dødd nå, ville jeg sett tilbake på tiden vår sammen og stilt spørsmål ved alt. Var jeg ikke urettferdig mot henne innimellom? Burde jeg tilbrakt mer tid med henne, gitt henne mer oppmerksomhet, gått flere og lengre turer med henne? Jeg vet i hvert fall at når noe er over, ser jeg meg tilbake på den måten. Så jeg tror, eller vet, at det er en veldig god idé å gjøre så mye ut av vennskap og opplevelser som mulig. Ikke så mye at du sliter deg ut, men nok til at du kan se tilbake og være fornøyd med hva du fikk oppleve gitt fra deg, og fått igjen. Føler jeg blir flinkere og flinkere til å gjøre det beste ut av ting, og det kjennes godt.

Ta vare på hverandre.