Sosiale medier, inntrykk og holdninger

Rundt klokka fem på sju på ettermiddagen om en uke får jeg besøk av en av de beste og mest betydningsfulle vennene jeg hadde på folkehøyskolen. Vi har bestilt billetter til en tur vi skal på, vi sitter på Face og skravler som noen unger om hva vi skal finne på, og vi har nedtelling på mobilene våre. Jeg er sjeleglad, det skal bli så utrolig godt å ha henne innom den korte tiden hun er her. Samtidig, når jeg deler ting som dette, sitter jeg og tenker det på alt som har vært i media den siste tiden om hvordan «skryt» på blogger, Facebook, Instagram og andre sosiale medier skaper usunne forventninger og krav til unge, og får mange til å føle seg ensomme eller for eksempel gjør at de kjenner ekstra på at de ikke har råd til ting. Så får vi beskjed om å tenke oss om før vi legger ut slike ting, for at vi ikke skal såre andres følelser eller virke eksluderende -- og jeg har selv spurt meg selv noen ganger om jeg egentlig burde legge ut enkelte innlegg, fordi enkelte kanskje vil føle seg eksludert eller bli lei seg.

Nå «tenker jeg høyt» her, men... er jeg slem hvis jeg likevel kjenner jeg ikke er helt enig?

Misforstå meg rett, jeg sier absolutt ikke dette fordi jeg aldri har vært ensom selv, for jeg òg har kjent på det å ikke ha så mange venner og føle meg utenfor. Jeg fikk mange gode og nære venner da jeg gikk folkehøyskole året som var, og i løpet av høyskoletiden, men da jeg gikk sirkus på Fjordane i 2010-2011, var jeg ekstremt usikker og gikk veldig mye for meg selv. Jeg har mange gode minner fra Fjordane, men har også veldig få venner derfra, og størstedelen av klassen min er jeg ikke engang venner med på Facebook i dag, og jeg vet jeg er langt ifra den eneste som har vært ensom på folkehøyskolen.

Så ja, jeg også har sittet og sett på innlegg fra andre og kjent meg mislykket eller utenfor, fordi jeg ikke har hatt folk å henge med, eller som jeg dro på ferie for å besøke etter at folkehøyskoleåret var slutt, og jeg ser definitivt kontrasten mellom da og nå, når jeg har vokst veldig som menneske og blitt langt mer sosial. Jeg vet også at blogger og Facebook og andre sosiale medier veldig lett kan lage et falskt bilde. Jeg er blogger selv, jeg vet veldig godt at jeg selv velger hvilket inntrykk jeg skaper, og tro meg, jeg kjenner mennesker som har det utrolig tøft og vanskelig, men som på Facebook fremstår som lykkelige fordi de ikke skriver noe der om hvor hardt de sliter, men velger å bare dele de fine tingene.

Men i mine øyne er ikke problemet at folk legger ut treningsbilder på Instagram etter joggeturer, at vi viser at vi er glad i vennene våre, eller at Fotballfrue er stolt over hvordan kroppen hennes tar seg ut rett etter en fødsel. Problemet er selve det at vi faktisk føler på press og fullstendig urealistiske forventinger i første omgang, og at slike innlegg faktisk skaper falske inntrykk.

Det skal ikke være sånn at vi føler oss mislykkede, skammer oss og holder det for oss selv om vi er ensomme, eller at vi ser for oss en perfekt vennegjeng som henger med hverandre hele tiden og aldri blir uvenner eller svikter hverandre hvis noen legger ut et bilde av seg og tre venner og skriver «filmkos med beste gjengen». Er ikke problemet like mye at vi glemmer at du ikke kan lage deg helhetsinntrykk av noen gjennom å følge dem på sosiale medier?

Unnskyld hvis dette hørtes ufølsomt ut, men prøver bare å se begge sider her. Jeg òg kan lese Facebookstatuer og kjenne et stikk inni meg. Det var sårt å lese alle statusene til klassekameratene mine fra høyskolen da de gikk ut av skolen som sosionomer, når jeg selv måtte hoppe av halvveis gjennom studieløpet, men jeg unner dem det. Jeg synes ikke det gjør noe at Fotballfrue er stolt over at hun er sunn og sprek etter en fødsel, eller at vennene mine viser at de setter pris på hverandre, for jeg føler at problemet i større grad er at vi må bli mer bevisste på at slike innlegg ikke er en fasit eller at det er noe i veien med deg om du ikke kan legge ut slike innlegg selv. Hva mener dere?