Drama, mennesker og dyr

Har nettopp fått foreldre og hund hjem fra Trondhjem, og har også kommet i kontakt med en som driver en stall i nærheten (Stall Henne i «Hestedalen» på Bontveit) hvor jeg skal få lov å hjelpe til når de trenger en hånd, i bytte mot å få ri; så nå sitter jeg og gleder meg, for jeg kjenner at det å være med dyr gir meg så utrolig mye, og at mye av det er ting jeg ikke kan få fra mennesker på samme måte. Jeg er glad i folk, og jeg liker å ha andre mennesker rundt meg, det er ikke det, men jeg tror en del av greia er at dyr er så enkle og hengivne, mens vi mennesker er så utrolig kompliserte og til tider så utrolig flinke til å misforstå hverandre.

La oss si at noen sitter med ryggen til deg, og snur seg mot deg. Du oppfatter det og vender blikket instinktivt mot den personen, uten å tenke deg om, så når han har snudd seg helt, tror han at du satt og glodde på ham. Eller at noen kanskje har det tøft, og derfor er gretten mot deg og andre rundt seg, og dere bare stenger henne ute eller klager over oppførselen hennes, uten å tenke på hvorfor hun er sånn i første omgang. Selv etter at vi er blitt voksne kan vi være så utrolig flinke til å være urettferdige mot hverandre, strebe etter å være bedre enn hverandre, og ikke minst misforstå eller dømme hverandre nord og ned, noen ganger virker det som om drama er en uungåelig del av det å være menneske. Men så er det også så mange ting vi er tvunget til å forholde oss til som dyr verken vet om, forstår eller bryr seg om; du kommer ikke til å bli uvenner med en ponni fordi du oppdager at den støtter terrorgrupper i Palestina, liksom.

På den annen side går det i det minste an å forklare seg overfor mennesker. Greit nok at du noen ganger er for sint, flau eller skamfull til å forklare ting eller snakke ut med noen, men med mennesker har du i det minste sjansen. Hester og hunder har følelser akkurat som oss, men du kan ikke gå til dem og si, «du, det i går ble veldig feil og jeg er kjempelei for det, kan vi snakke?». Du kan være så rettfferdig du bare klarer, og likevel oppfatter de kanskje at du avviser eller straffer dem, uten at du kan forklare for dem hvorfor du handler som du gjør. Og selv om hester og hunder og andre dyr kan være veldig flinke til å se at du har det vondt og komme med trøst, forstår de til syvende og sist ikke hva du sier; de kan ikke gi råd eller dele erfaring og visdom.

Alt i alt er vel det beste svaret jeg kan gi meg selv at jeg trenger begge deler: jeg elsker at jeg har en hund som er ubetinget glad i meg og drar meg med på tur, men samtidig hadde jeg klart meg dårlig uten kontakt med andre tobeinte, noen mer enn andre, og jeg teller dager til jeg får bestevennen min innom fra Stavanger.