onsdag 25. desember 2013

Øyeblikk: opp å lukke pipene


Har tenkt en del på tiden da jeg var frivillig på Cirkus Xanti igjen... har tenkt å ta kontakt med Cirkus Zorba og høre om jeg kan få sommerjobb hos dem, de har visstnok problemer med å få tak i norske billettselgere. Elsket å jobbe på Xanti, og hadde utrolig mange gode opplevelser der selv om jeg bare jobbet der en kort stund, og det er spesielt ett minne som jeg husker og holder kjært, som jeg fikk lyst til å dele.
Jeg ligger på ryggen på plankene i manesjen i det største teltet og ser opp mot den ene av "pipene" i telttaket høyt, høyt, høyt der oppe. Vi har hatt tissue-workshop med Helene, profesjonell sirkusartist under utdanning, og jeg blir liggende på rygg og se opp mot åpningen i teltduken og den hvite himmelen, og ser bitte små regndråper falle ned gjennom åpningen og ned mot manesjen. Jeg kommenterer dette til de jeg trener med, og Helene forteller meg at det ikke er regndråper, men små frø som er endt opp på telttaket og blir blåst ned gjennom pipene.
Vi hadde trent tissue en time, så jeg må ha vært sliten, og jeg må ha hatt vondt i hendene og alle stedene på kroppen jeg fikk friksjonssår av tøyet, men jeg husker ikke noen smerte, bare at jeg lå der og så opp, på åpningen og lyset utenfor og frøene som dalte ned mot oss. 
Det var så fredfullt.

Vi hadde to tissu-workshops, og jeg husker ikke om dette var den samme gangen som da jeg fikk lov å være med opp på telttaket. Hun skulle opp og stenge pipene -- eller på godt norsk, ha igjen klaffene over de to åpningene i taket. Pain Solution skulle ha show, jeg tror i det minste det var Pain Solution, og pipene måtte være igjen så det ble varmere til forestillingen, så de kunne "do their thing", som Helene sa.

Jeg spurte om vi kunne bli med opp, og fikk lov etter å ha svart ja på spørsmål om hvorvidt jeg forstod at det var strengt forbudt å falle ned. Så gikk vi utenfor, jeg og Helene og den andre frivillige som møtte til tissue-kurset, og bort til et svart tau som vi skulle bruke til å komme oss til topps. Vi begynte klatreturen opp siden av teltet mens Helene informerte om farene ved å miste taket og lande på en av de spisse teltstengene som sto rett opp, og gikk helt ned i bakken. Så var vi oppe, på taket av et hvitt sirkustelt i en park, åtte meter over Torshovparken i Sarpsborg.



Husker at Helene balanserte øverst på taket, fra den ene pipa til den andre, med armene rakt ut og til værs som en linedanser. Jeg vet ikke hvor mye balanse det krevde, for hun fikk det til å se naturlig og selvfølgelig ut som bare en sirkusartist kan. Vi lukket pipene, satte oss ned og så på utsikten, tok bilder av hverandre. Så var det bare å ta fatt på klatreturen ned igjen, og jeg hadde fått et minne for livet.

Jeg opplevde mye den korte tiden jeg jobbet på Xanti. Jeg så forestillinger, jeg deltok i workshops og åpen trening, jeg møtte alle slags sirkusmennesker, fra flere forskjellige land, og snakket om alle mulig rare sirkusting. Jeg fikk styre en giraffrekvisitt for en artist som hadde et solonummer, og jeg fikk bli med opp på taket på det største teltet. Men når jeg husker tilbake, er det én ting jeg husker bedre enn alt annet, der er ett veldig enkelt øyeblikk som sitter best: å ligge på ryggen etter en hard treningsøkt og se på himmelen, mens frøene dalte fredfullt ned


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar