Jeg har hatt lyst til å skrive dette innlegget lenge, og forsøkt
flere ganger. Har hatt et "refleksjonsinnlegg" om dyr i sirkus før,
men har aldri fått til å skrive akkurat dette innlegget før... men her prøver
jeg nå igjen. Så til deg som fant denne bloggen ved å søke "positive ting
med sirkus" -- værsågod, her kommer en helhjertet hyllest til sirkusets
vidunderlige verden!
Hvorfor sirkus?
Jeg gikk lenge med en hemmelig drøm om å bli
sirkusartist, i hvert fall for et par år, en god stund før det, men var sikker
på at det var helt umulig, hadde ikke engang noe praktisk forhold til sirkuset,
bortsett fra en gang tidlig i barndommen hvor vi kikket innom et sirkus som
hadde slått seg til på Festplassen i Bergen og hilste på en elefant i bur. Å
klappe en elefant er liksom en sånn ting du ikke glemmer med det første, men nettopp av hensyn til dyrene
er dette også mitt eneste "sirkusminne"
fra barndommen. Foreldrene mine tok oss aldri med
på dyresirkus, og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg i det hele tatt skulle
gått frem for å bli sirkusartist, eller om det gikk an for oss "dødelige". Så det ble med drømmen.
Helt til jeg skulle begynne på folkehøyskole og oppdaget,
helt ved en tilfeldighet, at det finnes en sirkuslinje i Norge. Følte hele verdenen med nysirkus, sirkusundervisning og sirkushøyskoler var like fremmed og eksotisk som om det skulle plumpet ned et brev gjennom pipa om at jeg hadde kommet inn på trollmannskole i England, men jeg trengte
ikke betenkningstid før jeg sendte inn en søknad og det bar med hodet først til
Nordfjordeid, sirkusbygda, med skyhøye forventninger.
Jeg ante ikke hvor mye
det skulle gi meg.
De av dere som har drevet med teater, dans eller annet
artisteri vet hvor ufattelig mye det kan gi å stå på en scene og få applaus
etter å ha fremført et prosjekt du har utviklet selv og øvd på noe kjempelenge.
De av dere som trener eller mosjonerer regelmessig vet hvor godt det gjør,
hvordan du blir "treningnarkoman" på en god måte og kjenner at det
bygger opp psyken din. Nysirkuet kombinerer begge disse -- artisteri og knallhard fysisk trening, og er i tillegg utrolig eksotisk og allsidig. Nettopp det at det er så mange ulike disipliner gjør at sjansen er høy for at du finner noe som passer for akkurat deg.
Men sirkuset er også mer enn det, skulle det vise seg.
Men sirkuset er også mer enn det, skulle det vise seg.
Det var en helt annen verden.
"Verdens minste sirkustelt", seksmeteren
ved Cirkus Xanti med seteplass til 80 store og små :).
ved Cirkus Xanti med seteplass til 80 store og små :).
Eget bilde
En verden hvor den alltid konstruktive lærer ga deg regelrett kjeft om du ikke tok til deg komplimenter og ros. En verden der du ikke våget å avskrive noe som umulig før du hadde prøvd, fordi læreren fra begynnelsen av innprenter i deg at "det
fins intet som inte går!".
Det er nettopp dette eksotiske, og denne allstedsværende optimismen, som gjør sirkuset, og spesielt nysirkuset, så unikt og fantastisk i mine øyne. Det er noe med det å ikke bare vokse over tid, men å lære å gjøre ting du aldri i det hele tatt ville at mennesker kunne gjøre, å langsomt erkjenne gjennom deg selv og andre at det er sant at ingenting er umulig før det motsatte er bevist. Du lærer å henge i trapesstenger etter anklene og å sette fyr på hendene dine med fakkel uten å etterlate brannsår. Du går på forestillinger og workshops og ser folk gjøre ting det aldri ville slått deg at mennesker kunne gjøre. Og i vår tidsalder med TV og filmtriks og data-animasjon er det utrolig befriende å se mennesker gjøre utrolige kunster på ordentlig, og det bare få meter unna deg.
Det er nettopp dette eksotiske, og denne allstedsværende optimismen, som gjør sirkuset, og spesielt nysirkuset, så unikt og fantastisk i mine øyne. Det er noe med det å ikke bare vokse over tid, men å lære å gjøre ting du aldri i det hele tatt ville at mennesker kunne gjøre, å langsomt erkjenne gjennom deg selv og andre at det er sant at ingenting er umulig før det motsatte er bevist. Du lærer å henge i trapesstenger etter anklene og å sette fyr på hendene dine med fakkel uten å etterlate brannsår. Du går på forestillinger og workshops og ser folk gjøre ting det aldri ville slått deg at mennesker kunne gjøre. Og i vår tidsalder med TV og filmtriks og data-animasjon er det utrolig befriende å se mennesker gjøre utrolige kunster på ordentlig, og det bare få meter unna deg.
Pain Solution
Eget bilde
Når jeg ser tilbake på folkehøyskoleåret og tiden etterpå,
er det utrolig hvor mye ett enkelt år ga meg. Jeg fikk stoltheten, selvtilliten
og adrenalinet treningen, fremgangen og fremføringene ga meg. Jeg ble trent opp
til å gi og ta imot konstruktiv kritikk og ros, og å stå foran forsamlinger og fremføre uten å være engstelig.
Jeg lærte utholdenhet, selvdisiplin og smertekontroll. Men det viktigste av alt -- jeg tok til meg positiviteten til sirkuset,
denne stoltheten, denne fantastiske troen på at alt går an, og at du aldri må bestemme deg for at noe er umulig før du har prøvd.
Sirkus for meg er ikke dyr. Sirkus for meg er mennesker som
går på glasskår, turner i tøy syv meter over meg, sjonglerer med motorsager og kaster kniver på mennesker surret
fast på snurrende målskiver. Sirkusartister er virkelighetens superhelter, og ingenting,
ingenting gir meg mer enn å rigge meg til for å se en sirkusforestilling og se noen gjøre noe som jeg frem til da ikke ville drømt om at et menneske kunne gjort.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar