Til en bygd jeg kjenner

Jeg har hatt rimelig blandede følelser ovenfor Fjaler siden første gang jeg gikk av bussen. Det var tidlig på morgenen alt var stummende mørkt, og ingenting var åpent bortsett fra en bensinstasjon hvor jeg fikk kjøpt meg en kopp kaffe før jeg trasket ut i gatene igjen. Stedet Fjaler fremstod som altfor lite og "slitt", og jeg klarte aldri å finne meg til rette der. Hjalp ikke akkurat at praksis ikke gikk særlig bra og jeg endte opp med å gå ut i permisjon (mer om det i et senere innlegg), for nå asssosierer jeg Fjaler med alt det og.

Når jeg tenker tilbake, var det én ting som hjalp meg å forandre mening, som ga meg et bedre inntrykk og faktisk gir meg lyst til å besøke stedet igjen, eller til og med flytte dit for å gi Fjaler en "ny sjangs". Både dagen da jeg satte kursen mot NAV på lesedagen min for å fortelle at jeg hadde bestemt meg for å gå ut i permisjon, og dagen jeg dro etter å ha pakket ut av leiligheten, lå hele bygda badet i strålende solskinn. Jeg gikk fra leiligheten med sola i fjeset og det glitret i snøen på bakken. Fjellene så ekstra majestetiske ut der de stille våket over bygda og den stille fjorden. Fjaler hadde kledd seg i sin fineste drakt.

 

Som for å si, "men det er jo vakkert her, da". 

Jo, Fjaler. Det er det.

Og jeg trodde aldri jeg skulle si dette,
men jeg kommer til å savne deg.