Barn og voksentema

Ser det er en del debatt fordi barnehager endelig begynner å skjønne tegningen og lære barn om sunn og usunn seksuell kontakt, om gode og vonde hemmeligheter, og om hvordan det er trygt å fortelle om overgrep til voksne. Burde vel forventet alle de som kaller dette "seksualundervisning" og blir forskrekket og insisterer på at nei, det trenger ikke ungene mine å vite, men kjenner jeg blir rimelig provosert over dem likevel. Selvfølgelig må vi ta en debatt om hvordan undervisningen skal legges opp, og selvfølgelig må de ansvarlige vite hva de gjør, men er sterkt uenige med de som mener vi ikke bør gjøre dette i det hele tatt.

Kilde

Så, punkt for punkt (ja, prøver å lære folk ting igjen, vi får se hvordan dette går:p):

• Barn tåler mer enn vi tror: de har førstehjelpskurs for barnehagebarn også, enda kun en liten brøkdel av dem kommer til å måtte gi hjerte-lungeredning til noen eller ringe en sykebil i løpet av barndommen. Skal vi vente med disse også til ungdomsskolen, siden de aller fleste barn ikke vil trenge dem og et førstehjelpskurs kan være "tøft" for dem? Hva med kursing i trafikkvett, kanskje det skremmer ungene å få høre at de kan bli overkjørt av lastebiler? Skal vi vente med å fortelle om munn-til-munn-metoden til barna selv spør om den?

• Barn har seksualitet, og halvparten av barn som blir seksuelt misbrukt, blir mishandlet av andre barn og unge. Barn trenger å vite om ting som grensesetting og at "seksuelle følelser" er helt naturlige, og at det er en forskjell mellom likesinnet utforskning mellom små barn og overgrep mot barn fra voksne.

• Barn som blir seksuelt mishandlet (hvorav 50% er under seks år) venter i gjennomsnitt 12-15 år før de forteller det til noen. Mange av disse forteller i ettertid at de skulle ønsket noen snakket om seksualitet og overgrep til dem i ung alder, så de hadde visst at overgrepene ikke var deres feil, og at voksne tok overgrep på alvor og brød seg. Jeg personlig vil heller leve i et land der barn forteller voksne at de blir utsatt for overgrep, enn i dagens Norge der de venter til etter at de har lidd hele barndommen og det er for sent for dem å gå til anmeldelse. Jeg har hørt historier fra jenter i 20-årene som ble utsatt for voldtekter i en alder av 14, 12 og 9, men som aldri fortalte det til noen fordi de fremdeles, i voksen alder, var overbevist om at overgrepene var deres egen skyld -- fordi de ikke sa nei til overgriperen (i en alder av ni). Fordi de ikke var sterke nok til å gjøre motstand (i en alder av 12). Det var hjerteskjærende å oppleve, og at noen later til å mene at det er helt greit at disse jentene aldri ble fortalt at voldtektene ikke var deres egen skyld, og at de gikk helt til voksen alder før de delte historiene sine, er virkelig mer enn jeg kan fatte.

• Undervisningen handler ikke om å "legge ansvaret for å forhindre overgrep på barna", men å gi dem selvsikkerhet og kunnskap de kan bruke om de blir utsatt for grenseoverskridelser. Dette, i sin tur, vil bidra til færre overgrep i og med at flere voksne blir anmeldt, og at færre potensielle overgripere tør å forgripe seg på barn, i og med at de (ulikt i dag) vet det er en høy sjanse for at de vil bli avslørt. Situasjonen vi har i dag, der det nærmest er risikofritt å begå seksuelle overgrep fordi nesten ingen av ofrene tør å si fra, er rett og slett ikke holdbar.

Se og den flotte siden rettet mot 10-13-åringer, http://jegvilvite.no :) .

De som vil lære mer om temaet kan gå gjennom notatene mine fra foredraget jeg var på i regi av SMIH.