Terror er intet nytt. Individer og grupper som tror de gjør noen en tjeneste ved å la hatet sitt gå utover uskyldige har vel eksistert så lenge det har fantes mennesker. Jeg ble kjent med dem for alvor da jeg satt i et klasserom i USA den 11. september og så tragedien i Manhattan direkte på TV, og da jeg ble venn med en jente som hadde mistet bestevennen sin den dagen. Jeg har alltid visst at sånne folk finnes, men de har alltid rammet i andre land enn Norge, selv om de ofte har kommet veldig nær.
Men så, en ettermiddag for tre år siden, valgte noen, attpåtil én av våre egne, at han ville gjøre Europa til et bedre sted om han lot settet sitt med vrangforestillinger gå ut over Norges uskyldige -- og så var det vår tur, og vi så TV-bilder vi hadde sett tusen ganger før, men aldri får vårt eget land.
Vårt regjeringskvartal.
Ett av våre ungdomsparti. Én av våre sommerleirer.
Våre ungdommer.
Våre idealer.
Våre barn.
Vår frihet og trygghet.
Plutselig sto vi selv midt oppi sjokket, frykten, tårene og sinnet, og vi kunne ikke lenger trekke oss unna ved å slå av TVen, for det skjedde midt iblant oss, ikke tusenvis av mil borte. Det var vår befolkning, våre venner og familiemedlemmer, som var rammet, og det var én av våre egne som proklamerte sitt dødelige budskap.
Jeg er glad vi sto sammen så sterkt som vi gjorde. At vi klarte å holde fast på verdiene våre. At vi ikke mistet oss selv.
Tenker på dere som har lidd tap i dag. Håper dere kommer dere gjennom dagen så godt som mulig, og at dere har noen hos dere om dere trenger det. Stå på.
Wikimedia Commons
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar