Tre år

Da var det plutselig gått tre år.

Terror er intet nytt. Individer og grupper som tror de gjør noen en tjeneste ved å la hatet sitt gå utover uskyldige har vel eksistert så lenge det har fantes mennesker. Jeg ble kjent med dem for alvor da jeg satt i et klasserom i USA den 11. september og så tragedien i Manhattan direkte på TV, og da jeg ble venn med en jente som hadde mistet bestevennen sin den dagen. Jeg har alltid visst at sånne folk finnes, men de har alltid rammet i andre land enn Norge, selv om de ofte har kommet veldig nær.

Men så, en ettermiddag for tre år siden, valgte noen, attpåtil én av våre egne, at han ville gjøre Europa til et bedre sted om han lot settet sitt med vrangforestillinger gå ut over Norges uskyldige -- og så var det vår tur, og vi så TV-bilder vi hadde sett tusen ganger før, men aldri får vårt eget land.

Vårt regjeringskvartal.
Ett av våre ungdomsparti. Én av våre sommerleirer.
Våre ungdommer.
Våre idealer.
Våre barn.
Vår frihet og trygghet.

Plutselig sto vi selv midt oppi sjokket, frykten, tårene og sinnet, og vi kunne ikke lenger trekke oss unna ved å slå av TVen, for det skjedde midt iblant oss, ikke tusenvis av mil borte. Det var vår befolkning, våre venner og familiemedlemmer, som var rammet, og det var én av våre egne som proklamerte sitt dødelige budskap.
Jeg er glad vi sto sammen så sterkt som vi gjorde. At vi klarte å holde fast på verdiene våre. At vi ikke mistet oss selv.

Tenker på dere som har lidd tap i dag. Håper dere kommer dere gjennom dagen så godt som mulig, og at dere har noen hos dere om dere trenger det. Stå på.

Wikimedia Commons

Skogsturer og brettspill

Driver og skriver søknader til jobber rundt om i Bergen by...vet jeg konkurrerer om dem med hundrevis av andre søkere, og at jeg mest sannsynlig ikke har fnugg av sjangs til å få noen av dem, men hvis jeg ikke skriver søknader er det i hvert fall ikke håp, så jeg prøver nå i hvert fall;). For tiden skriver jeg søknader til jobb som svømmeinstruktør for barn, et par butikkjobber, og en kafémedarbeiderjobb som jeg virkelig har lyst på, for jeg savner virkelig kaféjobbingen fra Studenthuset Meieriet i Sogndal.

Det er faktisk litt tøft å gå hjemme uten å ha noe å gjøre, det føles som å sitte på innbytterbenken og se på at resten av laget spiller kamp, men prøver samtidig å ikke synes synd på meg selv, har det jo egentlig helt fint. Bor hos foreldrene mine til jeg finner jobb, så har kost og losji, og det er mange som ikke finner jobb som ikke har en sånn "trygg havn". Savner bare å ha noe å fylle dagene med, noe å se frem til. Skal jo ikke tilbake til skolen til høsten, for første gang på mange år, så det er ikke sånn at jeg vet at "den og den datoen braker det løs". Driver og seriøst vurderer å begynne med frivillig arbeid, for da har jeg i hvert fall noe å gå til.

Ellers har jeg studene med brettspill med bror og venner. Vi spilte Nord-Europa-versjonen av Ticket to Ride i kveld, og har spilt en del Battlestar Galactica og Game of Thrones. Kanskje jeg kan skrive litt om de første to også en dag.

Så prøver jeg å komme meg ut av huset minst én gang hver dag, og da er familiehunden veldig god å ha. Så får i det minste vært ute i frisk luft, og lekt med det nye mobilkameraet mitt :)

«Med blodsmak i munnen»

«...du løper og løper med blodsmak i munnen og tårer langs kinnene, og du har den aller fineste innstillingen og den aller fineste intensjonen. Snart fremme, snart fremme. Frisk. Du løper alt du kan mens du gråter over spilt blod og forstår ikke hvorfor alltid du faller hardest. Og du spør deg selv, prøver jeg ikke godt nok? Og ingen forteller deg at du prøver altfor hardt. Du prøver altfor hardt.»

Fikk boka «Med blodsmak i munnen» i posten forleden fra stiftelsen PsykOpp, som jobbet for å spre kunnskap om psykiske lidelser, og bestemte meg for å gi den sitt eget blogginnlegg.

«Med blodsmak i munnen» er en tekstsamling litt utenom det vanlige. Den inneholder innlegg fra bloggene til Lise Hetland, Ingeborg Senneset, som også er hovedperson i en P3-dokumentar, og psykolog Svein Øverland. Både Lise og Ingeborg har slitt med psykiske lidelser på hver sin måte, og sistnevnte har også selv jobbet i psykiatrien.

Dette er en type bok som jeg tror jeg kunne vært litt redd for å lese fordi den kunne blitt veldig mørk, men forfatterne passer på å fortelle om seirene og oppturene de har opplevd i tillegg til alt det vonde, og deler plenty av støtte og gode råd til både andre som sliter, og til utenforstående som kanskje ikke kan så mye om psykiske lidelser, men har lyst til å lære.

Og dette er en bok som virkelig har mye å lære bort. Sammen har de tre forfatterne fått til en samling som forteller om alt fra overmedisinering til selvskading, om kommunikasjon og skjulte betydninger, om livserfaring og selvbilde. Det er alt fra små historier til refleksjoner og rene fagtekster. Noen av tekstene, diktene og bildene gir et innblikk i en sykdomsverden de fleste ikke har opplevd selv, men det er også tekster i boka som jeg tror alle kan kjenne seg igjen i. Tekster om usikkerhet, for eksempel, om skam og skyldfølelse over «feil valg». Tilbakeblikk på øyeblikk som kunne forandret alt. Refleksjoner over hvordan man kan si én ting og mene noe helt annet.

De tre skriver ærlig, modig og klokt, og til tider sterkt, og du merker at mange av tekstene har vært tøffe for bloggerne selv å dele, og noen av budskapene er skjult bak metaforer, bilder og dikt, noe som faktisk også kan være bra i og med at metaforene, som å løpe så hardt du klarer eller kjøre berg-og-dalbanesimulator, er ting alle kjenner seg igjen i og kan forholde seg til, og det gjør budskapene lettere å skjønne.

Med blodsmak i munnen er en samling innlegg som fremdeles ligger på nett, så det er opp til deg om du vil lese dem der eller ha dem i bokform, men jeg føler jeg kjøpte boka i hvert fall delvis for å støtte en god sak, pluss at boka kan lånes ut til venner og familie som ikke leser blogger, og da kanskje spesielt de som ikke kan så mye om pykiske lidelser til å begynne med. Jeg vil òg anbefale den til alle som utdanner seg til helse- og sosialfag, i hvert fall de som tenker å jobbe i psykiatrien.

Hvordan du ikke snakker om selvskading

Klikk på bildet for full størrelse

Liseliten skrev nylig om viktigheten ved å se de som skader seg selv i et blogginnlegg som ble delt veldig mange ganger på Facebook og iherdig kommentert, og selv om det meste av responsen var positiv, var det òg flere som svarte med frekke innlegg, både på bloggen og rundt om hvor innlegget ble delt. En del av det var nok bevisst ondsinnet trolling, men selvskading er òg et tema veldig mange vet veldig lite om, og jeg tror mange av kommentarene ville sett veldig annerledes ut om de som skrev dem bare visste mer om emnet, så etter å ha blitt inspirert av kommentarer som den ovenfor har jeg samlet en håndfull råd om hva du bør se opp for når du skriver eller snakker om selvskading:).

1. dømmende eller bedrevitende holdning
Ingen skader seg selv for oppmerksomhet eller for å tøffe seg, og ingen vet bedre at det er utrolig destruktivt enn vi som sliter eller har slitt med det selv. Det kan bryte deg ned psykisk og skremme vettet av deg, det er farlig smittsomt og vanedannende, og det er faktisk traumatiserende. Tenk deg siste gang du var så rasende, fortvilt eller redd at du gjorde noe du angret på etterpå. Det kan være at du kranglet med kjæresten over mobil, og kylte den så hardt i veggen at den ble ødelagt, eller at en venn virkelig såret deg, og du svarte med å si ting du ikke mente og slette vedkommende fra vennelisten din på Facebook, for så å sitte der og angre deg etterpå

Selvskading kan oppleves sånn. Du blir overveldet av hva det nå er du plages av, og du skader deg selv. Så føler du deg gjerne enda mer jævlig, så blir det gjerne en ond sirkel. Noe som er grunn til at det er veldig viktig at folk som skader seg selv blir sett og får forståelse og støtte. Det er ingen som later som selvskading er en rasjonell og veloverveid handling, så formaninger, moralisering og «pekefinger-holdning» har absolutt ingenting for seg og virker veldig lett mot sin hensikt, og blir like meningsløst som om du skulle sagt til en person med anoreksi at vedkommende er «lite dum som kaster opp maten du spiser, du kommer til å bli sykelig undervektig til slutt».

Det er også veldig mange som skader seg selv som gjør alt de kan for å skjule det for omgivelsene, dels på grunn av skyld- og skamfølelse, men også fordi de er redde for reaksjoner fra sine egne venner eller familie om de oppdager selvskadingen. Tenk på hvor mange som skader seg i skjul i Norge, og at du godt mulig kjenner opptil flere selv. Gjør du det lettere for disse å åpne seg om problemene sine og få hjelp hvis du slenger om deg med hånlige kommentarer og dømmer dem nord og ned?

2. «triggende» bilder eller detaljer

(SF kan bl.a. være en forkortelse for spiseforstyrrelser)

Det går fint an å skrive om selvskading uten å vise grove bilder av åpne, blødende sår, eller skrive detaljerte skildringer om hvordan selvskading kan utarte seg. Jeg forstår at folk kjenner et behov for å illustrere tekster om selvskading på samme måte som alt annet som skrives, men slike bilder og detaljer kan være utrolig ubehagelig å snuble over, spesielt for andre som skader seg selv, og kan til og med utløse selvskadingsepisoder i og med at selvskading kan være utrolig «smittsomt». Vis respekt og hensyn.

3. «instrukser» for selvskading
Denne sier vel egentlig seg selv, men ikke skriv om hvilke redskaper som kan brukes, hvordan det er farligst å kutte seg, og så videre. Dette er farlig, på samme måte som når «anoreksioppskrifter» deles blant folk med spiseforstyrrelser. Selvskading ødelegger nok som den gjør, du trenger ikke fortelle de som sliter med det hvordan de skal gjøre det enda verre. I aller verste fall risikerer du å få et liv på samvittigheten.

4. bagatallisering og «rangering» av selvskading
Selvskading i seg selv er alvorlig, uansett hvor «mildt» noen skader seg. Selv det å ha påført seg overfladiske risp kan være dramatisk og skremmende, samme hvor alvorlig andre skader seg, så møt dette med respekt og omsorg selv som du vet det alltid finnes andre som har påført seg verre skader. Lises innlegg jeg lenket til i begynnelsen av dette innlegget er en god illustrasjon på hvor viktig det er å se alle som skader seg. Både fordi selvskading kan vokse seg mye større over tid, og fordi du faktisk gjerne har et behov for trøst, forståelse og omsorg når du har skadet deg. Det er også veldig uheldig når media omtaler tema og skriver ting som «Norges verste selvskader». Når noen sliter med selvskading, er han eller hun gjerne allerede altfor «flink» til å sammenligne sårene og arrene sine med andres, og det å omtale selvskading på en slik måte kan «oppfordre» enkelte til å skade seg enda mer alvorlig.

Mange som skader seg selv får også høre at de gjør det bare for oppmerksomhet, eller at de sikkert bare har «i-landsproblem» de ikke er sterke nok til å takle. Selvskading kan skyldes alt fra depresjon til overgrep, og slike kommentarer viser bare at du ikke har forstått dette. Har lyst til å dele et personlig og sterkt innlegg fra Aftenpostens Si;D, fordi hen som skriver beskriver akkurat dette så utrolig godt: Ikke undervurder min smerte av en ungdom på 16 år.

Hvordan være der for noen som skader seg
Har lyst til å også skrive noen ord om dette også, dels for å balansere et helt innlegg om hva du ikke bør gjøre;). Har ikke mye å si, for Liseliten har allerede skrevet fint om dette og jeg ikke har så mye å legge til hennes råd, og det er vanskelig å gi genrelle råd fordi mennesker er så forskjellige. Jeg vil uansett anbefale deg å ta kontakt med en side som ung.no, eller for eksempel helsesøster om du går skole, hvis en venn eller et familiemedlem skader seg og du trenger råd (men vil du konkret skaffe hjelp til noen, er det gjerne like lurt å gjøre det sammen med den personen, evt. si det til ham eller henne før du gjør det). Husk òg å ta vare på deg selv som pårørende, for det kan være tøft å være der for andre som har det tøft.

Det jeg dog vil si, er: tør å være der, og tør å være ærlig om det hvis du ikke vet hva du skal si eller hva du kan gjøre for den du er der for. Være deg selv, og vær en støtte. For mange er det nok å ha noen å «komme ut av skapet» til, noen som bare vet om selvskadingen og bryr seg.



Se også: alt du vet er feil  -- om fordommer mot psykisk syke 
Trenger du å snakke med noen, ring Hjelpetelefonen: 116 123.

When you let it go

Kjenner faktisk jeg savner folken. Det var en litt vemodig følelse å komme hjem til Bergen og skulle slette alle alarmene som hadde varslet meg om frokost, valgfag og andre gjøremål gjennom et helt skoleår, og når jeg snakker med venner på Face kjenner jeg virkelig at jeg savner å ha mer kontakt med dem enn å utveksle ord på en skjerm. Bestevennen min fra folken kommer innom Bergen til høsten på vei til og fra Nesbyen for å hente hundevalp, og skal overnatte hos meg et par netter den ene gangen, så vi får henge med hverandre litt da, noe jeg gleder meg utrolig til, men ellers er det rimelig «dødt» her.

Mot slutten av året må jeg si jeg bare var drittlei skolen, drittlei meg sjøl, og drittlei alt, gikk både på miljøet på skolen og personlige ting, men på folken hadde jeg alltid mange rundt meg, og det var alltid noe som skjedde, og var det stille kunne du dra igang ting. På dagtid var vi i stallen, og ellers gikk det i valgfag, skolearrangementer og fritidsaktiviteter. Dagene hadde innhold og mening, og året hadde en målsetning, og jeg tror kanskje jeg tok det litt for gitt, og lot de dårlige sidene overskygge litt, og at det ble litt som i sangen, «only know you love her when you let her go», hva vet jeg. Har uansett veldig mange gode minner fra folken, langt flere enn de dårlige, og ville absolutt ikke vært det året foruten. Kunne være krevende til tider selv også, og selv om ja, jeg har folk jeg tidvis fremdeles kan være sint på, så er det også opptil flere jeg har dårlig samvittighet ovenfor.

Ellers gjør jeg fremskritt med mobilen jeg driver og får kustus på. Kameraet er på tre megapiksler og uten blitz, så løftet om at jeg «skal legge ut bedre bilder når jeg bare har fått ny mobil» tror jeg ikke jeg nødvendigvis klarer å oppfylle, men har nå lekt meg med å ta og redigere bilder allikevel :).

Dessuten har kjære Lise hadde lagt ut bilder av seg selv med islandstroll, og siden dette er yndlingshesterasen min ville jeg legge inn en kommentar som sa «gjør livet til en fest, ri islandshest!». Som sagt, så gjort. Etter å ha fomlet med touch-skjermen i et minutt eller så hadde jeg lagt ut min første Instagram-kommentar:

Så flink.