Tilbake fra krigen

Tilbake fra krigen

Inngangspartiet til AFUK

Eget bilde

Fem ungdommer i sin beste alder navigerte seg gjennom Københavns gater en solfylt dag i slutten av april. Ganglaget var haltende og smertefult, de satte seg og reiste seg med lettere vanskeligheter, og støttet hverandre opp trapper og når de skulle sette seg på benker. En hadde en veldig vond ankel som muligens var forstuet, én hadde vondt kne, og en hadde en rygg som gjorde at han knapt klarte å stå og gå uten smerter. Halve sirkuslinja hadde vært på opptaksprøve hos Akademiet for Utæmmet Kreativitet i Københavns artistlinje.

AFUK-opptaksprøve kort fortalt: vi troppet opp på et utrolig stilig nysirkusanlegg med typ seksti andre, trente sirkus intenst i to dager, og kronen på verket var et slags show hvor de som ville viste frem solonumre i disiplin av eget valg. I vårt tilfelle var det alt fra dans og parakrobatikk til diablo, "chinese pole" og partrapes. Det var stor variasjon i ferdighetsnivå og vi fikk se masse kule ting. Mens du trener sitter det minst flere "dommere" og ser på mens de tar bilder, noterer og bedømmer. Rundt en måned senere får du et brev hvor du får høre om du er kommet inn, og i så fall på hvilket nivå (AFUK har tre "klassetrinn" med økende vanskelighetsgrad).

I mellomtiden har du veldig, veldig vondt. Opptaksprøven er hard og intens. Jeg trodde Fjordane var hard i begynnelsen, men det er ingenting mot AFUKs trening. Svetten bokstavelig talt silte av både meg og alle de andre deltakerne, og ordet treningsverk fikk en helt annen betydning etter de to dagene.Det er vanskelig å dusje når du bruker flere minutter på å kle av og på deg. Det er ikke lett å få sove når du bruker et halvt minutt på å snu deg i senga og det er et helt lite prosjekt å skru av nattlyset. Det er ikke lett å forflytte seg fra Punkt A til Punkt B når du knapt kan gå og du har en lang trapp foran deg og rulletrappen står. Det er ikke lett å ta toget når du nesten ikke kommer deg av på riktig stasjon fordi det er smertefult og tidkrevende å reise seg fra setet. Vi følte oss som en gjeng gamlinger, eller sårede krigsveteraner. Folk så dels rart, dels medlidende på oss, og det er vel egentlig ikke så rart når det var en hel gjeng som krøket seg gjennom bygatene. Føler virkelig med folk som har varige skader, våre pinsler har jo for det meste gått over. Er verre med klassekamerater som har varige skader som ikke går over.

Fikk dessverre ikke tatt noen bilder, for vi fokuserte sånn på treningen og ville ikke virke useriøse, så vi kunne liksom ikke gå rundt å ta bilder konstant. Hadde lyst å spørre de andre i klassen om jeg kunne filme solonumrene deres, men bestemte meg for å droppe det, tenkte de var nervøse nok som de var.

Følte ikke opptaksprøven gikk så veldig bra for mitt vedkommende, jeg har langt fra verdens beste koordinasjon og motorikk, så treningen av sjonglering, dans, rytme og lignende gikk ikke udelt bra. Så klarte jeg å skade ryggen når jeg pushet meg for hardt under stretching, så måtte stå over treningen i håndstående som jeg faktisk synes jeg ikke gjør så aller verst, og fikk ikke vist frem solonummeret mitt, så det måtte filmes på skolen og sendes inn per epost. Men holder en knapp på at opptil flere av klassekameratene mine kommer inn, er flere som er utrolig dyktige og som leverte både under trening og solonummer. Blir spennende å høre fra dem i slutten av mai!

AFUKs artistlinjes hjemmeside