onsdag 31. desember 2014

Romjulstur

Har hatt verdens fineste fjelltur med Sasha. Andre juledag begynte deg å lave ned, og snart lå bygda under en hvit dyne av snø.



Siden jeg fikk en del turting til jul, bestemte jeg meg for å innvie dem skikkelig med et par turer med Sasha, først en kveldstur for å prøve den nye hodelykten jeg fikk i mørket (en tur som ble veldig kort, fordi det viste seg at hunden overhodet ikke var interessert i å oppholde seg i skogen nattestid), og i dag en skikkelig tur opp til en gapahuk med bålplass. Pakket ved, niste og noen andre ting i en ryggsekk og la av gårde med Sasha.

Vi fikk en kjempekoselig tur, og hadde traktorveien vi gikk praktisk talt helt for oss selv. Det går en stund mellom hver gang vi får skikkelige mengder snø her i Bergen, og det var helt utrolig deilig å ha så mye snø igjen, den var vel 20-30 centimeter omtrent hele veien. Minuset var at snøen ble litt krevende for Sasha, og det var vel dels derfor hun ikke var helt entusiastisk på vei opp, for hun fikk en del store snøballer i ragget. Tror vi bør gå til innkjøp av «kondomdrakt» til henne snart så hun slipper det, for vi måtte stanse flere ganger på vei oppover for å fjerne snøballer store som appelsiner. Ikke at det hjalp at hun insisterte på å ta fram valpen i seg og rulle seg i snøen ganske mange ganger på vei opp, noe som også gjorde at hun surret seg inn i turstrikket sitt og jeg måtte bruke tid på å få henne løs igjen ;). Hun ville faktisk snu en del ganger oppover, men jeg bestakk henne med godbiter for å holde motet hennes oppe, spesielt når vi nesten var fremme og det bare hadde blitt meningsløst å snu og gå hele veien ned igjen heller enn å stoppe og raste.

Vel fremme så jeg at «gapahuken» hadde blitt kraftig bygd ut siden sist jeg var der oppe. Fra før av hadde det vært et «krypinn» med tre vegger og et ildsted foran, pluss benker, et lager ved, fyrstikker og stearinlys, pinnedyr, en gjestebok og bilder av kongefamilien, men for en tid tilbake satte noen inn en ovn, og nå hadde noen utvidet gapahuken rundt ovnen så den utgjorde midtpunktet, og bygget var nesten mer hytte ene gapahuk. Jeg la luftige planer om at jeg måtte overnatte her en natt med Sash, men la planene litt på is da jeg husket hvor mørkredd hun er.

Jeg pakket ut veden og fyrte opp i ovnen, ga Sasha en «lunsjpakke» og resten av godbitene, og tente stearinlysene i gapahuken så det ble koselig. Lysene hadde snødd delvis ned og blitt dekket av is, og det var vakkert å se isen smelte og renne nedover glasset. Tok av båndet på Sash så hun fikk løpe løs, men hun holdt seg for det meste «innendørs» eller nær gapahuken, og den ene gangen hun gikk ut for alvor måtte jeg ta en ny runde med snøballfjerning.


Etter en stund begynte bålet å dø ut, og da jeg prøvde å få mer liv i det sluknet det fullstendig, og siden jeg ikke hadde flere tennbriketter var det bare å blåse ut stearinlysene og begi seg hjemover. Sash var veldig klar for å dra hjem nå, hun fotfulgte meg rundt i gapahuken etter at hun skjønte at jeg holdt på å gjøre klar for hjemreise og løp foran meg hele veien ned av fjellet.

Nådde ned i god tid før det ble mørkt og fikk i hunden middag, og hun lå rett ut i hundesengen resten av kvelden. Har lagt ut flere bilder og et par filmklipp på Instagram om noen er interessert :) . Måtte korte ned det ene filmklippet jeg lastet opp, så jeg legger hele klippet ut her.

«Ut av skogen»
video


Se også: Ut i naturen: en naturlig helaften på NRK :)

onsdag 24. desember 2014

God jul!



Vil ønske alle lesere en god jul, og for de som ikke feirer jul,
ha en så god dag som overhodet mulig okke som!

søndag 7. desember 2014

Vinteromsorg

Kilde: Wikipedia

Jeg vil dele et øyeblikk fra da jeg studerte i Sogndal. Jeg hadde nettopp flyttet tilbake til hybelen min på Elvatunet etter å ha gått ut i permisjon, og jeg var på vei inn døra til seksjonen min da én av de jeg bodde med, som jeg egentlig ikke kjente så godt, kom meg i møte med en seigmannpose i hånden.

"Jeg vil at du skal ha denne", sa hun og ga meg en klem. "Jeg har tenkt sånn på deg". Jeg husker ikke helt hva jeg svarte, utover takk, selvfølgelig, men jeg har tenkt på at jeg burde ha fortalt henne i ettertid hvor godt det øyeblikket føltes, hvor mye den ene lille gesten betydde for meg. Jeg var veldig langt nede den perioden, og det var rørende å få en sånn overraskelses-"oppmerksomhet", attpåtil fra en person jeg ikke hadde noe tett forhold til, spesielt når de fleste nære vennene mine var ute i praksis andre steder enn Sogndalsfjøra.

Ble óg påmint en ting av denne snille jenta, som jeg prøver å ta med meg videre. Hvis du er bekymret for noen du kjenner, eller hvis du vet at noen sliter eller går mye alene, så tør å vise at du bryr deg. Spør hvordan det går, still opp, tilby en klem. Spesielt nå i disse mørke vintertiden og rundt jul er det mange som går rundt og har det tøft, eller føler seg ekstra alene, og jeg vil tro at de fleste bare blir glad for at du viser at du bryr deg.

Det betyr mer enn du tror.

fredag 5. desember 2014

Julegavehandling og daffing

Har ansvar for å passe gordonsetter Sasha en uke, og tror hun var veldig klar over hva slags vær det var ute onsdag, for etter en ganske kort morgentur i regn og vind bestemte hun seg for at hun foretrakk å slumre på sofaen med meg fremfor å dra på den lange formiddagsturen hun pleier å ville legge ut på, så jeg har hatt en veldig rolig dag.

Dessverre virker det som om de andre i hjelpekorpset også hadde sett ut vinduet og fått med seg at det var grått og surt ute, for midt på dagen fikk jeg en tekstmelding om at øvelsen var avlyst fordi bare to personer hadde meldt seg på. Ble skikkelig skuffa, så da Sasha begynte å mase etter kveldstur tok henne med på en kort fjelltur i mørket med hodelykt. Jeg liker å være i skogen eller på fjellet i mørket, det er en helt annet stemning da enn på dagtid, og det er en mye større sjanse for å treffe på dyr. Tror jeg tar med noen vedkubber neste gang jeg er på vei oppover. Eneste problemet er at hunden er litt skeptisk til å bli med på fjelltur i mørket, men jeg klarer nok å få henne med meg om jeg godsnakker nok med henne. Kanskje jeg kan ta med noen godbiter å bestikke henne med på veien opp.

Vet dette ble et litt kort innlegg, men ville bare si ifra om at det dessverre ikke ble noen øvelse, så dere ikke blir sittende og vente på noe innlegg derfra. Får krysse fingrene for neste gang -- for det kommer flere øvelser!

Ellers driver jeg fortsatt med julegaveinnkjøp, og teller dager til brødrene mine kommer hjem til jul. Jeg gleder meg faktisk til jul i år, og det føles godt :).

onsdag 3. desember 2014

Julegavehandling og redningsøvelse

Skal ut på øvelse med Røde Kors hjeigjen i kveld, mest sannsynlig i regnvær og definitivt i stummende mørke. Vet ikke helt hva som skal skje, vet bare at vi skal på «ambulanseoppdrag utenfor vei» og at det blir en «litt annerledes øvelse». Jeg som bare har vært på én øvelse før vet ikke hva som er vanlig i første omgang, men gleder meg i hvert fall som en unge. Vet jeg kommer til å være god og sliten når vi er ferdige i kveld, og gleder meg til når vi er ferdige og jeg kjøper en rullekebab og stikker hjem for å kose meg med god samvittighet. Ikke bare er det spennende å være utei skog og mark i mørket, men jeg gjør også noe meningsfyllt, og jeg føler jeg lærer veldig mye hver gang jeg er på møte eller øvelse. Gleder meg til å lære mer om alt fra søk til førstehjelp og generelt friluftsliv fremover.

To lagkamerater. Bålkos etter forrige øvelse.

I mellomtiden driver jeg fremdeles og leter etter julegaver. Det er koselig å finne gode, passende, minneverdige julegaver til folk, og føler jeg begynner å komme i mål allerede. Jeg pleier å legge en del kreativitet i julegaveleting kan introdusere deg til nye ting du ikke ville oppdaget ellers, som en nettside jeg fant som solgte alle mulige rare dippedutter, og det er så koselig når noen åpner en presang og blir skikkelig glad for den. Det snødde så vidt for et par netter siden også, så det er nesten som om julestemningen begynner så smått å komme.

mandag 24. november 2014

Sambandskurs og julegavehandling

Da har man dratt fra ytre gokk til sambandskurs med Røde Kors Hjelpekorps på Sotra. Har fått en god del teori om hvordan radiosambandet fungerer og hvordan man snakker på samband, og fikk en liten praktisk prøve der vi skulle rusle rundt i nabolaget med hver vår radio mens vi snakket med "Koordinerinspunktet", eller "KO". Fikk med oss hvert vårt hefte med masse stoff vi skulle sette oss inn i, så skal vi forhåpentligvis ta det praktiske ved det lokale Røde Kors-huset vårt så vi ikke må helt ut til Sotra igjen.


Gledet meg som en unge til kurset, og det ble faktisk kjempeinteressant. Den praktiske delen var skummel på forhånd, men da vi hadde "hevet oss uti det" var vi enige om at det bare hadde vært gøy. Tror det hjalp at alle fire av oss elevene hadde sceneerfaring fra før ;). Vi gikk et stykke unna Røde Kors-huset, og så skulle vi gjøre ting som å melde oss på samband, si navnene våre med det fonetiske alfabetet (Alfa istedenfor A, osv.) og generelt kommunisere frem og tilbake. Det ble en del fnising og nøling og et par ganger vi ikke svarte da vi skulle, men stort sett hadde vi det bare gøy. Hadde brukt ICOM-radio før, da jeg var frivillig vakt på studenthuset i Sogndal, men da gikk det bare i enkle meldinger som "vaktsjef inngang", ikke skikkelig kommunikasjon.

Er kjempeglad for at jeg "tok spranget" og ble med i hjelpekorpset, tror det kommer til å bli kjempegøy fremover, og gi meg både opplevelser og kompetanse jeg kan bruke videre. Er også glad i være i friluft, og koste meg på øvelsen jeg var på for litt siden. Vil anbefale alle å vurdere å melde seg inn i Hjelpekorpset. Du lærer veldig mye om førstehjelp, friluftsliv, og hvordan søk fungerer, og du trenger ikke være noe supermenneske for å bli med.

https://www.rodekors.no/engasjer-deg/frivillig-i-hjelpekorpset/ 

I morgen bærer det ut igjen, til tannlegetime og julegavehandling. Så skal gordonsetter Sasha endelig få fjernet stingene sine, noe vi gleder oss veldig til.
Stå på!

lørdag 15. november 2014

Tøffe dager for Sash'

Skulle egentlig nevne dette kort i forrige innlegg, men det ble såpass langt at jeg bestemte meg for å fortelle denne historien i sin eget innlegg.

For en tid tilbake skrev jeg et langt innlegg om hvor glad jeg er i gordonsetteren vår Sasha, og nevnte hvordan jeg vet at hun i en alder av 10 ikke kan ha mange årene igjen. Derfor var jeg veldig redd for henne når vi nå i helgen bestemte vi oss for at vi måtte ta en tur til dyrlegen med henne, fordi vi hadde funnet flere hevelser og klumper. Det var på fredag eller lørdag, og dyrlegekontoret åpnet ikke før mandag igjen, og dagene frem til da var tunge.

Forrige gang jeg var med til dyrlegen med en av familiens hunder på grunn av kuler ble det påvist kreft, og vi måtte avlive henne, og i løpet av helgen forberedte jeg meg på det verste, jeg forventet det nesten, og jeg ble mint på nok en gang at livet er så utrolig skjørt. Det skal så lite til før noen er borte, og du aldri får tilbrakt mer tid med den personen igjen. Tenker på studiebygda mi Sogndal som har mistet flere studenter på bare kort tid, og hvor de nå leter etter en savnet ung jente som fryktes omkommet, og nå kan ha blitt funnet død.

Tenk at vi kunne mistet henne. Fantastiske Sasha.

På mandag kunne dyrlegen heldigvis konstantere at hevelsene var ufarlige fettklumper, men at de likevel burde opereres bort før de vokste seg for store. Du kan si det var en ganske stor forskjell på stemningen i bilen på turen hjem igjen. Klumpene ble operert bort noen dager senere, og ikke bare gikk selve inngrepet kjempefint, men hun har kviknet til utrolig fort og har det etter forholdene helt utmerket. Hun begynte å mase på mat mens hun enda var for groggy til å sitte eller stå ordentlig, og etter at hun fikk seg et par netters god søvn har vi nå gode gamle Sasha tilbake for fullt, den kjære gale hunden vår som oppfører seg som om hun er halvparten så gammel som hun er. Hun vil ut på skikkelige turer akkurat som før og hopper og danser når hun vil noe, og appetitten er også tilbake med full kraft. Alt i alt tar hun alt dette utrolig bra, det er til og med lekende lett å få i henne medisin. Kjære, gode hunden min. Gleder meg til vi skal fjerne stingene og få alt dette tilbakelagt.

Jeg skriver ikke dette for å sammenligne hunder med mennesker, for jeg er enig i at det er langt mer tragisk når en venn eller slektning dør. Jeg var en av de som ble provosert da 1000 mennesker møtte opp for å minnes en hund som hadde blitt drept av en bonde, mens det sjeldent kommer noen i nærheten av så mange når mennesker dør. Alt jeg mener mer at det var en påminnelse for meg, på at alle rundt oss er dødelige og du aldri vet når du kommer til å miste noen.

Hvis Sasha hadde dødd nå, ville jeg sett tilbake på tiden vår sammen og stilt spørsmål ved alt. Var jeg ikke urettferdig mot henne innimellom? Burde jeg tilbrakt mer tid med henne, gitt henne mer oppmerksomhet, gått flere og lengre turer med henne? Jeg vet i hvert fall at når noe er over, ser jeg meg tilbake på den måten. Så jeg tror, eller vet, at det er en veldig god idé å gjøre så mye ut av vennskap og opplevelser som mulig. Ikke så mye at du sliter deg ut, men nok til at du kan se tilbake og være fornøyd med hva du fikk oppleve gitt fra deg, og fått igjen. Føler jeg blir flinkere og flinkere til å gjøre det beste ut av ting, og det kjennes godt.

Ta vare på hverandre.

fredag 14. november 2014

Ut på redningsaksjon

For en tid tilbake tenkte jeg at jeg trengte noe å fylle dagene med, så jeg fyllte ut et skjema på nettsidende til Fana Røde Kors, og ble invitert til å bli med i hjelpekorpset. Jeg hadde min første dag der i forrige uke, og da var det foredrag om hvordan ledere organiserer søk, og hvordan de har utviklet seg den siste tiden. Det var kjempeinteressant, og passet veldig godt siden jeg var helt ny i korpset;).

Mens andre sov eller var på fest, bar/trillet vi båre
ned en steinete grusvei i stummende mørke.

Denne uka skulle vi derimot ut på øvelse, og jeg gledet meg som en unge. Det hadde høljet ned tidligere på dagen, men da vi begynte søket var det heldigvis oppholdsvær. Vel fremme på Røde Kors-huset fikk vi utlevert kart og et kort briefing om at vi skulle lete etter en jente på 25 med diabetes som hadde vært på skogstur og ikke kommet seg ned fra fjellet igjen på grunn av at hun fikk føling. Så var det på med vester før vi bar en båre og annet utstyr inn i bilen og satte kurs mot den bekmørke skogen. Vi dro opp til et vann og opprettet en «base» ved et ildsted i vannkanten, og så var det bare å dra ut på leting. Vi øvde med bare vår egen gruppe, men øvelsen innebar at andre innbilte grupper deltok i nærheten av oss, og at politiet var involvert og kunne få inn nye vitneutsagn.

Siden vi lette etter en turgåer vi antok hadde blitt dårlig, gjorde vi et såkalt hurtigsøk, hvor vi lette på og nær stier med fokus på fremdrift, men siden sektoren vår hadde en god del store og små stier ble det til slutt en del gåing, og det tok en god stund før vi fikk melding om at politiet hadde sett savnede i et annet område og vi fant henne forholdsvis kjapt. Da vi fant henne var hun rimelig «borte», så vi fikk i henne litt av Kvikk Lunsjen jeg hadde tatt med og egentlig hadde planer om å spise selv, og løftet henne opp på en båre som vi så brukte et kvarter på å buksere ned en ulendt sti til Koordineringspunktet, hvor «pasienten» kviknet til og vi ble belønnet med bålkos.

Kjente jeg var sliten da jeg kom inn døra hjemme rundt midnatt, men øvelsen var kjempespennende å være med på. Kjente også at det var veldig spesielt å være ute i skogen i bekmørke, og vite at vi sikkert hadde vært rimelig fortapt uten hode- og lommelykt. Selv om det var et lite område med gode stier, var det en del kratt og forholdsvis tett skog, og mange høydedrag som hindret deg i å se så veldig langt, så jeg tror det må være lett for å gå seg bort omdu må famle rundt der uten lys.

Gleder meg uansett til neste ukemøte med hjelpekorpset, og til førstehjelps- og sambandskursene jeg må ha for å lov å delta i virkelige søk eller sanitetsvakter. Det er godt å ha noe å fylle dagene med, spesielt når det er noe så viktig og meningsfylt, og jeg vet jeg kommer til å lære veldig mye i løpet av ukene og månedene som kommer. Tenkte òg på at det sikkert tidsnok blir alvor, selv om det bare er spennende og gøy nå mens jeg er under opplæring.

Anbefaling: Zirk Mir

Må bare komme med en anbefaling her. NRK viser for tiden serien Sirkusseilerne, som handler om det seilende nysirkuskompaniet Zirk Mir. Har fulgt gruppa en stund på Facebook, så jeg visste om dem fra før og ble henrykt da jeg fant ut at de hadde lagd en dokumentar om seg selv, og at den skulle vises på NRK.

For de uinnvidde: Zirk Mir er en fem-manns sirkustrupp som bestemte seg for å dra ut i verden med en seilbåt. Vi skjønner fort at guttene er drevne sirkusartiser, men seiling og båtmekking har de mindre greie på, og da hjelper det ikke at båten de kjøper via finn.no viser seg å være moden for skraphaugen. Et stykke unna Rebecca Watson, altså, men de kjører på med godt mot i beste nysirkusstil, og de kommer seg av gårde i løpet av første episode.


Dokumentaren er filmet og klippet av gjengen selv, som ikke hadde planer om å lage noen stor TV-dokumentar, så hele prosjektet har en herlig "hjemmelaget" preg. Dette er opptakene til en vennegjeng som filmer små snutter på gøy, som mange gjør på ferieturer, og det gir første episode en koselig og god stemning.

Kan ikke si så mye mer om serien, annet enn at det virker som et veldig godt "feelgood"-prosjekt, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med Zirk Mir og ekspedisjonen deres!

tirsdag 4. november 2014

Utfordring til meg selv

Jeg har en utfordring til meg selv gående: jeg skal la være å bruke kraftige uttrykk som betyr noe helt annet enn det jeg prøver å si.

Det har seg nemlig sånn at enkelte i sin uendelige visdom har funnet ut at budskapet deres kommer tydeligere frem om de bruker så sterke ord som mulig. Ingen liker folk som mobber, eller driver med hets, så nå er det blitt «mobbing» og «hets» når Folkeopplysningen gjengir forskning på at homøopati ikke virker. I nyhetene «raser» du om du svarer når en journalist spør deg om noe, og kritikk generelt er et uttrykk for «hat», gjerne attpåtil med store bokstaver. De stakkars skolebarna har det enda verre, for jeg har lest i avisen at lekser er en form for «overgrep» mot barn.

Problemet er bare det at ordet «overgrep» allerede har en betydning, og jeg tror ikke det er en god idé å gå bort til noen av de jeg kjenner som ble mishandlet i ung alder og fortelle dem trøstende at jeg vet akkurat hvor tøft det kan være, for jeg opplevde faktisk overgrep (riktignok i form av hjemmelekser) helt fra da jeg var syv til et godt stykke inn i voksen alder.

En Nemi-stripe jeg leste en gang poengterte hvordan vi «|vanlige» mennesker gjør dette hele tiden vi òg. Nemi klager over at folk bruker ord som «ekstremt», «fantastisk» og «strålende» hele tiden om helt hverdagslige ting, sånn at vi mangler ord når opplever noe som faktisk er helt utenom det vanlige. Kjæresten svarer at «du er rar. Jeg elsker deg», hvorpå Nemi svarer noe sånt som at «du bruker ordet «elske» om hamburger også!».

Det er kanskje noe vi gjør uten å tenke oss om, nesten som banning, og i likhet med hvordan vi noen ganger må tenke litt hvis vi plutselig befinner oss rundt siviliserte mennesker og må finne en erstatning for «faen», opplever jeg at det noen ganger er bitte litt vanskelig å ikke bare kunne si eller skrive at jeg «hater» ting, men har funnet ut at det holder å si at noe er «slitsomt» eller «frustrerende», eller å si at jeg misliker noe på en litt mer avmål måte.

Jeg skal ikke si at jeg er veldig fæl på dette, skal vi tro kommentarfeltene rundt omkring, er det mange som er verre enn meg ;), men jeg synes fremdeles det er en interessant utfordring til meg selv.

lørdag 18. oktober 2014

Om Internett, hackere og moralens voktere

Tenk deg at noen hacker iCloud, Hotmail, eller serverne til et stort selskap. Private brev, kontrakter, journaler og alskens andre fortrolige filer kommer på avveie. La oss si at bedriftsledere over hele Norge fortviler fordi hemmelighetene deres plutselig er spredt for alle vidder. Så dukker det opp menn og kvinner som setter seg ned ved siden av dem, klapper dem nedlatende på hodet, og sier: «men kjære vennen min, du må jo skjønne at dette kan skje når du legger ut opplysninger om bedriften din på nettet. Det forstår du vel».

Slående nok skjer ikke dette. Vi ser ikke dømmende og nedlatende kronikker når for eksempel Hotmail-passord kommer på avveie. Lagringsløsninger skal være så trygge som overhodet mulig, og når innbrudd skjer, er oppmerksomheten som oftest rettet mot hvordan sikkerheten sviktet, og hvordan ting kan gjøres bedre i fremtiden... men jeg tror dog alle har skjønt hva eksemplene er en parallel til: nylig ble en annen nettlagringstjeneste hacket, bildelagringsappen SnapSaved, og et betydelig antall filer ble stjålet og spredt på Internett. Den eneste forskjellen mellom sakene over og denne var at det ikke var sykdomsjournaler, bedriftskontrakter, privat korrespondanse eller brukerpassord som ble «lekket». Denne gangen var det en seksuell krenkelse, og av én eller annen uforståelig grunn, så forandret denne ene detaljen absolutt alt.

Plutselig var det veldig viktig for veldig mange, rett etter at det hadde blitt rettet betydelig mediaoppmerksomhet mot hackerangrepet mot SnapSaved, på å informere unge brukere om at det faktisk foreligger en fare for hackerangrep mot SnapSaved; og jeg føler for å skrive et lite innlegg, fordi det virker som om veldig mange, i sin iver etter å fordømme «slemme piker», har klart å glemme det mest vesentlige med denne saken:

Et stort antall helt uskyldige gutter og jenter har nettopp fått hverdagen sin ødelagt. Mange av ofrene kommer til å oppleve mobbing, pengeutpressing, latterliggjøring, og godt mulig konsekvenser fra foreldre eller potensielle arbeidsgivere. Vi snakker om krenkelser det for flere vil ta år å legge bak seg, og vi vet at slike hendelser kan være veldig psykisk ødeleggende og faktisk traumatiserende, spesielt for unge mennesker. Noen ganger tar slike kriser liv, som vi så nå nylig med Amanda Todd.

Når voksne mennesker så går ut på nettet og bruker betydelig «spalteplass» på å moralisere og legge ansvaret over på ofrene, samme hvor mye de selv påstår at det ikke er dette de gjør, vil det av mange oppleves som en ny krenkelse, nærmest et nytt overgrep. Dette er det siste utsatte trenger, og likevel er det nettopp dette de hver møtes med. Ikke fra jevnaldrende på skolen, men av voksne, innflytelsesrike og respekterte skribenter, kommentatorer og politikere.

Det er selvfølgelig riktig at når du legger ut private ting på nettet, risikerer du at de havner på avveie, og selvfølgelig er det viktig at unge blir gjort oppmerksom på dette, men dette er på ingen måte begrenset til nakenbilder: alle utveklser fortrolig informasjon, både via post og Internett, hele tiden. Du gjør det når du trenger noen å snakke med og betror seg til bestevennen din. Naboen min gjør det når hun sender regnskapet til bedriften sin via Hotmail. Jeg gjorde det når jeg hadde praksis i NAV og postla strengt fortrolige brev.

Noen av disse tingene er selvfølgelig viktigere og mer uungåelige enn andre, men poenget er at vi må forholde oss til risiko døgnet rundt. Krysser jeg veien, kan jeg bli meid ned av en fyllekjører. Kommer du ut av skapet som homofil, risikerer du mobbing, utfrysning og til og med voldshandlinger. Går jeg på fest, risikerer jeg at en full person kommer ut av det blå og slår meg ned. Men av én eller annen grunn er det stort sett bare hvis du opplever seksuelle krenkelser at du blir møtt med fordømmelse og belærende kommentarer. Blir du slått ned på fest, får du masse sympati. Blir du voldtatt på fest, har du et forklaringsproblem.

Jeg vil tro at det som nå er skjedd, i seg selv vil være en veldig stor vekker for veldig mange. Da trenger vi ikke at moralens voktere dømmer ofrene nord og ned i tillegg.

lørdag 4. oktober 2014

Kaland by night

Noen ganger må jeg bare ut av huset. Som oftest når jeg drar på langturer, enten det er med Sash eller på min kjære sykkel, så er det helt på impuls; jeg føler bare at okei, nå må jeg ut i naturen, eller for den saks skyld til bensinstasjonen eller McDonald's for å kjøpe nattmat ;p . Et hendig fint instinkt å ha :3 .

Denne gang dro jeg ut på en lang, lang sykkeltur og «oppdagelsesferd» midt på svarte natta, omtrent helt på impus, bare på med regnjakke, refleksvest og hjelm og ut døra. For å komme til Stall Henne, hvor jeg driver og rir, må jeg rundt et stort vann som heter Kalandsvannet. Jeg har alltid syklet om vest- og nordsiden, siden det er kortest når jeg skal i stallen, men jeg vet det går veier rundt hele vannet, så i natt bestemte jeg meg for å prøve sørsiden. Gang- og sykkelveien jeg red sykkelen på er ifølge Wikipedia en gammel togtrasé, og det var mest flatmark hele veien og noen få veldig slakke bakker, og veien lå så tett opptil uberørt natur at jeg traff på to rever (som ikke sa noe) og et rådyr. Syklet til nordsiden av vannet og Bontveitskiftet, hvor jeg tar av når jeg skall opp til Stall Henne, og snudde og syklet hjem igjen samme vei som jeg kom.

Sykkelturen var dels oppdagelsesferd, og dels «rekognosering» for en lengre tur jeg har ambisjoner om å foreta, og da jeg tegna den opp i Google Earth kom den på over to mil. Fikk ikke tatt bilder, siden mobilen lå hjemme og det var bekmørkt bortsett fra lyset fra gatelyktene, men skal definitivt sykle denne ruta igjen!

Bilder fra Google her.

fredag 3. oktober 2014

Livet kan flys sirkusordbok!


Akrobatikk: fellesord for alle fysiske disipliner som har med kroppen å gjøre.
Gulvakrobatikk («akro»): sirkusets utgave av turn. 
Parakrobatikk («parakro»): gulvakrobatikk-øvelser med partner. Kan minne om cheerleading. 
Luftakrobatikk («luft»): akrobatikk i luften, som oftest i rep, tøy eller trapes. 

Balanse: disiplingren som har balanseevne som fokus, hovedsaklig linedans.
Eget innlegg 

Base: i luftakrobatikk er basen personen som henger i for eksempel trapesen og tar imot flyer. På bakken er basen personen som står stille på bakken. 

First of May: en person som aldri før har opptrådt på sirkus, etter tradisjonen med å ta inn nye artister i mai måned. 

Flyer: partneren til basen; personen som flyr gjennom luften i luftakrobatikk, og som for eksempel står på hodet til partneren i parakrobatikk.  

Kontaktsjonglering: manipulering av objekter, så som kuler som er i permanent kontakt med kroppen.
Kroppsrulling er manipulasjon av ett eller flere objekter rundt hendene, armene og kroppen, vanligvis uten at objektet blir kasta i det hele tatt.
Håndflatespinning er manipulasjon av to eller flere kuler i hver hånd, hvor minst én av dem er i konstant bevegelse. Kulene kan bli flytta fra en hånd til en annen for å forme vakre mønstre, men de blir veldig sjelden sluppet ut i lufta.
Isolasjonisme er manipulasjon av vanligvis ett objekt (også her vanligvis en kule) slik at objektet ser ut til å stå stille i tid og rom mens sjongløren danser rundt det.

Kilde: Wikipedia

Manipulering: øvelser hvor én eller flere personer håndterer forskjellige objekter, som oftest i form av sjonglering.

Nysirkus: dyrefritt sirkus som oppstod da teaterskuespillere begynte å bruke sirkuskunster i forestillingene sine. Karakteriseres av glidende overganger mellom numre, som mellom scenene i en teaterforestilling, og at forestillingene ofte har et bestemt tema og/eller en historie som fortelles. Utøverne er ofte amatører som har sirkus som hobby eller deltidsjobb. Nysirkusgrupper holder som oftest til på ett sted og har forestillinger og arrangementer i nærområdet, og opptrer i alt fra gymsaler til kulturhus. Nysirkus er åpne og inkluderende av natur og holder «workshops» for å lære kunstene videre vel så ofte som holder forestillinger.

Point: når du peker foten nedover så den går samme vei som benet. I luftakrobatikk, for eksempel, skal du alltid «pointe» når føttene ikke er i kontakt med bakken.

Pole: øvelser i metallstang. Krever mykhet, muskulator og balanse.

Pole Kiss: blåmerke fra å trene i stang. Bæres ofte med stolthet av artistene. 

Rube (engelsk): en person uten tilknytning til sirkuset. 

Rep (corde lisse): et langt, polstret tau som gjerne ender i en kveil på gulvet, istedenfor å slutte en halvmeter over bakken. Brukes til forskjellige luftakrobatikk-øvelser.
Eget innlegg

Spot: lyskaster.

Trapes: en «huske» som består av en jernstang som henger i to tau. Veldig ikonisk sirkusdisiplin.  
Statisk: trapes som henger stille mens du gjør øvelser i den. 
Swing trapeze:  en mellomting mellom statisk og «swing»-trapes, der du henger i en trapes høyt over bakken og «husker» frem og tilbake. Artisten er sikret med sikkerhetsline.
Flying trapeze: «ekte» trapes, som du sikkert har sett på film -- artister som slynger seg ut fra plattformer og gjør øvelser i luften, som å stupe fra en trapes til en annen. Artisten er sikret med sikkerhetsnett. 
Eget innlegg 

Tradisjonelt sirkus: sirkus slik de fleste kjenner det. Vokste fram for 200 år siden da omreisende dyre- og freakshows tok i bruk sirkus i forestillingene sine. Utkonkurrerte til slutt det eksisterende dyrefrie sirkuset. Tradisjonelle sirkus er som oftest omreisende, med store telt, og har forestillinger som består av separate numre med en «programleder», ofte sirkusdirektøren, som presenterer hvert nummer. Utøverne er gjerne født inn i sirkuslivet og treningsteknikkene er til dels hemmelige. 

Trapeshender: hender med fire blemmer eller «elefanthud» i håndflaten foran hver finger. Utvikles veldig tidlig når du begynner med luftakrobatikk. 

Trapesstøvler: luftakrobat-fottøy som beskytter undersiden av foten og hælen. Inngår ofte i kostymet til trapesartister. 

Tøy (eller tissu/tissue): en lang tøyremse (ofte nervøs fløyel) som henges opp dobbelt og brukes av luftakrobater, mye på samme måte som et rep. En av hovedforskjellene er at du kan gjøre flere forskjellige øvelser i i tøy enn i rep, siden tøyet henger dobbelt.  

Voltige (kunstriding): turnøvelser på hesterygg, alene eller sammen med én eller flere partnere.
Eget innlegg

torsdag 2. oktober 2014

...noen ord om Sasha

Jeg har verdens beste hund. Det sier vel alle hundeeiere, og de fleste blogger vel om hundene sin til slutt, men jeg har lenge tenkt på at jeg burde skrive et innlegg om henne, og Sasha er virkelig spesiell.

For det første er hun virkelig kjempeintelligent og lærenem. Hun satt som et tent lys når vi hentet frem «klikkeren» da hun var valp, og hun har alltid vært verdens mest nysgjerrige hund. Jeg føler hun tenker og reflekterer mer enn hunder flest; hun har alltid vært en hund du bare kan sitte ute og se på utsikten med, og da føler jeg veldig sterkt at hun sitter og tenker på forskjellige ting, og ikke bare ser på utsikten, og når det er bursdag i heimen er hun 100% med og kan finne på å stikke halve hodet oppi halvåpnede presanger.

Hun har også en utrolig sterk trang til å måtte forstå alt som skjer og blir sagt rundt henne, det henger vel sammen med hvor smart hun er. Når vi for eksempel sier noe til henne, eller bare snakker i samme rom som henne, kan hun sitte og skakke på hodet, og jeg ser at hun virkelig prøver å forstå hva vi sier. Ofte når vi roper på henne blir hun bare stående og se spørrende på oss, som om hun sier «jammen, hva skal vi da? Fortell meg hva vi skal». Det er ikke nok for henne bare å forstå at hun skal komme, hun må også vite hvorfor. Hun hater å ikke forstå ting.

Jeg vet at mange hunder kan være sånn som dette, men Sasha er faktisk langt smartere og mer nysgjerrig enn andre hunder jeg har truffet på. Jeg får faktisk litt vondt av henne innimellom, for en hund har ikke forutsetning for å forstå alt vi sier, samme hvor hardt hun prøver.

Hun er òg utrolig tillitsfull og hengiven, og kan bli bestevenn med vilt fremmede mennesker på sekundet. Allerede som liten valp skulle hun ha kos av alle, og om noen bare gikk forbi, satte hun seg ned og så betuttet etter personen som bare gikk videre uten å hilse på. Når folk setter seg ned og kommer med hånden og skal klappe, kan hun legge hodet i håndflaten deres og bare se dem inn i øynene, og når du ligger og koser med henne, kan hun brumme omtrent sammenhengende.

Settere lever lenge, og hun er full av energi og har beholdt valpen i seg, men jeg merker at 10-åringen blir fortere sliten på tur og tåler varmen mindre enn før, og jeg tenker oftere og oftere på at hun har flere år bak seg enn foran seg. Men får prøve å fokusere på å nyte tiden med henne og gå mange turer og «samle på opplevelser» med henne i årene fremover, og jeg er kjempetakknemlig for at jeg har en fantastisk familiehund som alltid er der for meg når jeg trenger kos og støtte, og som klarer å dra meg ut av huset på fantastiske turer som gir meg så mye når jeg er langt nede og har mest lyst til å begrave meg under dyna;).

Sasha er best.

Du vet du er en rytter når...


1. du smatter på hunden din.

2. du får dårlig samvittighet hvis du går på høyre side av hunden.

3. du sier at du "rir sykkel".

4. du bare setter den fremste delen av foten på pedalene når du rir sykkel, og passer på å ha hælene ned.

5. du er veldig opptatt av å poengtere at hester veier et halvt tonn og er livsfarlige å ri, og at riding er knallhardt og gjør deg veldig sliten og støl.

6. du skjønner ikke hvorfor du ikke får med familie og venner på riding.

7. du kan være kjempebestemt ovenfor mennesker som er større enn deg, fordi de tross alt fremdeles er mye mindre enn hestene du har full kontroll på.

8. du finner sagmugg i sokkene.

9. du ikke synes ridebukser er sexy mer fordi du bare klarer å tenke på hvor mye menneskesvette, møkk, hestesvette, snørr og skitt som blir gnidd inn i dem.

10. hesten må med på profilbildet på Facebook. 

11. du har flere bilder av hester enn mennesker på mobilen din. 

12. du syns hest lukter godt. 

13. alt du ønsker deg til bursdagen din er til hesten din, eller relatert til riding. 

14. du kan lage en liste som denne og faktisk komme opp i 13 punkter.


mandag 29. september 2014

CVer, hull og fordommer

Jeg hater å søke jobber.

Jeg har ingen ting imot å fylle ut jobbsøknader. Jeg gjør meg flid med dem, jeg skriver søknad fra bunnen av for hver jobb jeg søker på og jeg gjør mitt beste for å få fram relevant erfaring og de gode sidene mine. Jeg liker å skrive, og jeg føler at når jeg skriver en søknad, kan jeg fremstille meg akkurat som jeg vil. Men så kommer den delen som er så utrolig ubehagelig. CV-en.

En CV er en oppramsing av alt du har drevet med av verdi i livet. Skole, kurs, frivillighet, jobber, alt med årstall for når du begynte og sluttet, uten stort rom for forklaring eller nyansering. Jeg har ikke noe problem med å være åpen her på bloggen, for da får jeg fortalt og forklart alt jeg vil sånn at inntrykket blir helt og "rettferdig", men når du leverer en CV med «hull» i, eller en som for eksempel viser at du brukte ni år på VGS, er det utrolig ubehagelig. Jeg føler jeg sender av gårde fortrolig informasjon, med fullt navn, og jeg vet at de jeg får dem i hendene være de mest fordomsfulle menneskene på jord.


Jeg har møtt fordomsfulle og dømmende mennesker face-to-face, og vet at de finnes inne på «sjefskontorer» òg, og jeg vet at jeg ødelegger sjansene mine til å komme ut i jobb når jeg sender det fordømte arket med søknadene mine. Det er faktisk ikke så gøy å føle at jeg må bruke plass i søknaden på å forklare at jeg har vært syk og sånn, og ikke vet hvordan jeg skal ordlegge meg når jeg gjør det engang. Kjempegøy.

Fortid burde holde seg i fortiden.

tirsdag 23. september 2014

Travhest og shettis

Denne gangen tok jeg meg litt bedre tid på vei til Stall Henne, og fikk tatt en del bilder på veien. Sykler den gamle skoleveien min, så er det gjennom noen nabolag, langs et vann, og så inn på en bratt vei oppover i "Hestedalen". Det er vakkert når sola skinner, eller tidlig på morgenen når den henger lavt over åsene. En mil er langt på sykkel, særlig med en del motbakker, men det er like fullt en fin tur.





Vel fremme fikk jeg ri en stor brun som lød navnet Ådnes Gro og hadde vunnet sølv i Nordisk, og hun skulle vise seg å være full av krutt fra første stund. Skjønte veldig fort at dette kom til å bli noe annet enn skolehestene på hestelinja, og hadde nok med å holde meg i salen og holde kontroll på dyret på ridebanen.

Det ble en kort, men hektisk ridetime, men jeg kjente faktisk jeg lærte en god del på den korte tiden, og det var utrolig gøy og utfordrende å prøve en så "heftig" hest. Fikk òg virkelig utfordret en uvane jeg har, nemlig å klemme rundt hesten med beina hvis jeg kjenner jeg ikke har god balanse. For dere som ikke er ryttere, så er det sånn du fortelle hesten at den skal gå fortere, så jah, ikke akkurat en så veldig heldig vane å ha når du føler hesten går for fort ;), og merket den veldig, veldig godt da jeg satt på en travhest full av krutt, istedenfor en skole-islandshest.

Stall Henne er en fantastisk stall, men de som er der holder høyt nivå, og de fleste hestene er egentlig over mitt ferdighetsnivå, så jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å være der fremover. Heldigvis ble jeg fortalt av hun som har Admiral at det også finnes en gård i nærheten hvor de driver med islandshester,

Fikk prøvesitte en søt liten shettis før dagen var omme :p, og jeg satte meg på metallhesten min og syklet hjem.


lørdag 6. september 2014

Bytur, togtur og valpekull!

Da har man vært turist i egen by, sett Nesbyen for første gang, og hilst på verdens søteste valpekull :).

På torsdag dro jeg ned til Nesttun for å hente folkehøyskolekameraten min Benedikte, og så var det bare å ta turen hjem, hvor hun ble introdusert for hunden min og det var kjærlighet ved første slikk:).

Var faktisk utrolig rart å plutselig ha en av vennene mine fra folken her i Bergen. Når du går folkehøyskole blir det liksom et skille mellom «boblen» du lever i på folken og alt som skjer utenfor, så når jeg plutselig gikk nedover mot Nesttun sentrum i lag med Benni for å ta bussen hjem føltes det omtrent som om hun hadde hoppet inn fra en annen verden. Men var òg utrolig godt å se igjen en folkenvenn face-to-face; du risikerer å få veldig gode venner på folkehøyskole, men de har også en tendens til å bo langt unna deg, og da setter du desto mer pris på dem når dere faktisk møtes:).

Dagen etter bar det med buss og bane til Bergen sentrum, og jeg fikk være turist i egen by. Hadde ikke lagt så detaljerte planer, men fikk vist fram Kjøttbasaren, et innendørs marked som selger alt mulig av matvarer og nå tydeligvis også har en Starbucks, og Det lille kaffekompaniet, som er en bitte liten kafé som er veldig berømt selv om den er litt vanskelig å finne og bortimot umulig å snuble over ved et uhell - da må du følge et bitte lite treskilt som det er utrolig lett å gå rett forbi, noe jeg også vet jeg har gjort flere ganger. Hvis du ikke gidder gå rundt i Bergen by og lete etter små treskilt du sikkert har gått rett forbi flere ganger, ligger Kaffekompaniet i et av smugene på høyresiden av Fløibanestasjonen.


Fikk òg tid til en tur med Fløibanen opp til endestasjonen med utsikt over byen, så vi fikk tatt noen «selfies» med Bergen som bakgrunn og fikk litt mosjon da vi til slutt bestemte oss for å gå ned igjen. Om du er på Fløien anbefaler jeg å se deg om i skogen bak stasjonen, for den er pyntet opp med alt fra hundestatuer og morsomme skilt til en drøss trollfigurer. Til slutt ble det til at vi gikk gangveien ned istedenfor å ta banen, så vi fikk en dose mosjon før vi satte oss på banen hjem igjen.

(C) Studio Ghibli (fair use)
Avsluttet dagen med å se «Arriettas hemmelige verden», en japansk tegnefilm inspirert av en britisk bok om «lånere», bittesmå mennesker som bor under vanlige menneskers hus og lever av ting de «låner» av de store. Har ikke lest boka, men filmen var kjempekoselig, og likte faktisk òg at den ikke inneholdt noen spesielt sterke, triste eller «skumle» scener, uten at det gjorde opplevelsen kjedelig, det var samtidig liksom bare en film du slappet av og koste deg med:).

Så opprant den store dagen, da vi tok Bergensbanen mot Nesbyen for å treffe oppdretterne Benni skulle kjøpe hund av:). Det ble å sitte på toget fire lange timer hver vei, men vi fikk treffe de skjønneste små labradorvalpene i verden og verdens mest kosesyke og tålmodige hundemor, så det ble å kose hund to timer i strekk før vi måtte vende våre egne snuter hjemover igjen. Vi var ikke hjemme før etter midnatt, men det var verdt det selv for meg som ikke skulle få meg hund. Det eneste nesten-skåret i gleden av at mobilen min hadde gått tom for strøm, så jeg fikk ikke tatt noen bilder av de skjønne dyrene selv.

Ble litt «tomt» og stille i huset etter fire intense dager med Benni, men holder kontakten med henne og flere andre folkenvenner over Facebook og Instagram. Er glad vi har den muligheten i dag, og kan dele opplevelser og skravle med hverandre i så stor grad som vi kan:).


Har også hvert vårt fysiske minne om oppholdet, for da vi var på souvenirbutikken på Fløien fant vi hver vår ballettelg. Hils på Elisabeth :3 !

mandag 25. august 2014

Back in the saddle!

I går morges hadde jeg min første rideøkt i den nye stallen, og siden det er såpass «kronglete» med buss ut til Bontveit der jeg rir satte jeg meg heller på sykkelen, og syklet (holdt på å skrive red) den drøye milen timen, med en del tøffe oppoverbakker, til Stall Henne. Føler at det sier en del om hvor motivert jeg er for å ri når jeg faktisk er villig til å sykle en time bare for en ridetur, men det var faktisk en fin sykkeltur òg. Sola hang lavt på himmelen og det var lett tåke og dis, så kunne fått noen veldig flotte bilder om det ikke hadde vært for at jeg skyndte meg så jeg nådde avtalen på stallen oppover mot Bontveit i vakre «Hestedalen», som heter så fordi den har 150 hester på snaue ni kilometer.

Jeg har fått tildelt en stor brun en som heter Admiral og er et kosedyr uten like, og dro ut på skogstur sammen med eieren hans i skogen. Eier kjørte foran oss med vogn, som ble trukket av en veldig livsglad hoppe som nærmest danset bortover veien. Admiral vekslet mellom et bedagelig tempo og korte «spurter» i trav for å ta igjen vogna. Jeg hadde vært bekymret på forhånd for at det skulle bli drittvær, men sola skinte hele rideturen og jeg fikk òg så vidt snakket med noen andre som også kunne trengt noen til å mosjonere hesten sin, så nå får jeg kanskje to hester jeg får ridd regelmessig :). Er òg glad det var sånn et flott miljø på stallen, alle var hyggelige og åpne og jeg gleder meg til å dra tilbake dit!

Kjente det gjorde meg så utrolig godt å komme opp på hesteryggen igjen. Har levd litt i min egen lille «boble» den siste ti'a, for føler ikke at jeg har noen nære venner i Bergen, og siden jeg ikke har funnet jobb ennå har jeg sittet mye hjemme for meg selv, så det var kjærkomment avbrekk å få meg en skikkelig treningsøkt og ridetur. Gleder meg til neste gang jeg skal dit, selv om det er en mulighet for at jeg tar buss istedenfor sykkel da ;).

Flotte Admiral!

lørdag 23. august 2014

11 flasker cola på hylle...

Bor hjemme hos foreldrene til jeg finner jobb og eget sted, men nå er de borte over helgen, så jeg har huset for meg selv og nyter det. Gleder meg vilt til neste uke, både på grunn av at jeg mest sannsynlig får ri for første gang på en evighet, og fordi jeg får besøk fra Stavangår, men akkurat nå er det bare å slappe av og passe hund og katt. Har òg endelig sagt meg fornøyd med colaprosjektet mitt:


Har samlet fornavnene på de 10 jeg gikk i klasse med på Namdals 13/14: gjengen jeg hang sammen i stallen et år og har så mange forskjellige minner i lag med. Et helt skoleår som rommet utfordringer og mestring, latter og tårer, krangling og kos, riding til den store gullmedalje og store mengder kake.

Tok en god stund og mange turer innom butikker og beninstasjoner før jeg ble såpass ferdig som jeg ble, og enda er det flere navn som ikke helt stemmer, pluss at Tina selvfølgelig skulle vært i rødt som resten av klassen, men er fornøyd med bare å ha funnet alle, og ville ha bildet lastet opp så fort som mulig;). Pluss at jeg merker at jeg er bitte litt lei av å tråle butikker etter colaflasker med riktige navn; serr, hvis du syns det er frustrerende ikke å finne navnet ditt, så prøv å finne et helt fotballag. Noen navn følte jeg at jeg fant hver gang, men andre dukket liksom bare aldri opp. Så var det et par jeg hadde sett før jeg bestemte meg for å satse på å begynne å samle flasker, men som jeg selvføgelig ikke fant når jeg først var begynt å kjøpe inn flasker.

Hadde som målsetning at det fikk holde med navn som lignet på de jeg var ute etter, eller Cola Light istedenfor Cola, så det var et par som ble kjøpt inn og erstattet, et par av dem rimelig fort, for eksempel fant jeg «Ingeborg» i butikken jeg sjekket rett etter at jeg kjøpte «Ingebjørg», etter å ha gitt opp førstnevnte etter lang tids leting. Fant også en flaske med «Gisle», som jeg angrer på at jeg ikke kjøpte fordi det er navnet på minigrisen på Jørum Gård.

Er godt å være ferdig med prosjektet, og håper jeg klarte å spre litt glede til klassen og andre som snubler over bildet på Face. Det beste med opplegget tror jeg er at det til syvende og sist faktisk egentlig ikke kostet noe, fordi cola er noe jeg kjøper innimellom uansett. Drikker dem opp i november når de nærmer seg datostemplingen, men akkurat nå pryder de hyllen på rommet mitt, og det vil de få fortsette med en god stund til :).

torsdag 21. august 2014

Sosiale medier, inntrykk og holdninger

Rundt klokka fem på sju på ettermiddagen om en uke får jeg besøk av en av de beste og mest betydningsfulle vennene jeg hadde på folkehøyskolen. Vi har bestilt billetter til en tur vi skal på, vi sitter på Face og skravler som noen unger om hva vi skal finne på, og vi har nedtelling på mobilene våre. Jeg er sjeleglad, det skal bli så utrolig godt å ha henne innom den korte tiden hun er her. Samtidig, når jeg deler ting som dette, sitter jeg og tenker det på alt som har vært i media den siste tiden om hvordan «skryt» på blogger, Facebook, Instagram og andre sosiale medier skaper usunne forventninger og krav til unge, og får mange til å føle seg ensomme eller for eksempel gjør at de kjenner ekstra på at de ikke har råd til ting. Så får vi beskjed om å tenke oss om før vi legger ut slike ting, for at vi ikke skal såre andres følelser eller virke eksluderende -- og jeg har selv spurt meg selv noen ganger om jeg egentlig burde legge ut enkelte innlegg, fordi enkelte kanskje vil føle seg eksludert eller bli lei seg.

Nå «tenker jeg høyt» her, men... er jeg slem hvis jeg likevel kjenner jeg ikke er helt enig?

Misforstå meg rett, jeg sier absolutt ikke dette fordi jeg aldri har vært ensom selv, for jeg òg har kjent på det å ikke ha så mange venner og føle meg utenfor. Jeg fikk mange gode og nære venner da jeg gikk folkehøyskole året som var, og i løpet av høyskoletiden, men da jeg gikk sirkus på Fjordane i 2010-2011, var jeg ekstremt usikker og gikk veldig mye for meg selv. Jeg har mange gode minner fra Fjordane, men har også veldig få venner derfra, og størstedelen av klassen min er jeg ikke engang venner med på Facebook i dag, og jeg vet jeg er langt ifra den eneste som har vært ensom på folkehøyskolen.

Så ja, jeg også har sittet og sett på innlegg fra andre og kjent meg mislykket eller utenfor, fordi jeg ikke har hatt folk å henge med, eller som jeg dro på ferie for å besøke etter at folkehøyskoleåret var slutt, og jeg ser definitivt kontrasten mellom da og nå, når jeg har vokst veldig som menneske og blitt langt mer sosial. Jeg vet også at blogger og Facebook og andre sosiale medier veldig lett kan lage et falskt bilde. Jeg er blogger selv, jeg vet veldig godt at jeg selv velger hvilket inntrykk jeg skaper, og tro meg, jeg kjenner mennesker som har det utrolig tøft og vanskelig, men som på Facebook fremstår som lykkelige fordi de ikke skriver noe der om hvor hardt de sliter, men velger å bare dele de fine tingene.

Men i mine øyne er ikke problemet at folk legger ut treningsbilder på Instagram etter joggeturer, at vi viser at vi er glad i vennene våre, eller at Fotballfrue er stolt over hvordan kroppen hennes tar seg ut rett etter en fødsel. Problemet er selve det at vi faktisk føler på press og fullstendig urealistiske forventinger i første omgang, og at slike innlegg faktisk skaper falske inntrykk.

Det skal ikke være sånn at vi føler oss mislykkede, skammer oss og holder det for oss selv om vi er ensomme, eller at vi ser for oss en perfekt vennegjeng som henger med hverandre hele tiden og aldri blir uvenner eller svikter hverandre hvis noen legger ut et bilde av seg og tre venner og skriver «filmkos med beste gjengen». Er ikke problemet like mye at vi glemmer at du ikke kan lage deg helhetsinntrykk av noen gjennom å følge dem på sosiale medier?

Unnskyld hvis dette hørtes ufølsomt ut, men prøver bare å se begge sider her. Jeg òg kan lese Facebookstatuer og kjenne et stikk inni meg. Det var sårt å lese alle statusene til klassekameratene mine fra høyskolen da de gikk ut av skolen som sosionomer, når jeg selv måtte hoppe av halvveis gjennom studieløpet, men jeg unner dem det. Jeg synes ikke det gjør noe at Fotballfrue er stolt over at hun er sunn og sprek etter en fødsel, eller at vennene mine viser at de setter pris på hverandre, for jeg føler at problemet i større grad er at vi må bli mer bevisste på at slike innlegg ikke er en fasit eller at det er noe i veien med deg om du ikke kan legge ut slike innlegg selv. Hva mener dere?

tirsdag 12. august 2014

Drama, mennesker og dyr

Har nettopp fått foreldre og hund hjem fra Trondhjem, og har også kommet i kontakt med en som driver en stall i nærheten (Stall Henne i «Hestedalen» på Bontveit) hvor jeg skal få lov å hjelpe til når de trenger en hånd, i bytte mot å få ri; så nå sitter jeg og gleder meg, for jeg kjenner at det å være med dyr gir meg så utrolig mye, og at mye av det er ting jeg ikke kan få fra mennesker på samme måte. Jeg er glad i folk, og jeg liker å ha andre mennesker rundt meg, det er ikke det, men jeg tror en del av greia er at dyr er så enkle og hengivne, mens vi mennesker er så utrolig kompliserte og til tider så utrolig flinke til å misforstå hverandre.

La oss si at noen sitter med ryggen til deg, og snur seg mot deg. Du oppfatter det og vender blikket instinktivt mot den personen, uten å tenke deg om, så når han har snudd seg helt, tror han at du satt og glodde på ham. Eller at noen kanskje har det tøft, og derfor er gretten mot deg og andre rundt seg, og dere bare stenger henne ute eller klager over oppførselen hennes, uten å tenke på hvorfor hun er sånn i første omgang. Selv etter at vi er blitt voksne kan vi være så utrolig flinke til å være urettferdige mot hverandre, strebe etter å være bedre enn hverandre, og ikke minst misforstå eller dømme hverandre nord og ned, noen ganger virker det som om drama er en uungåelig del av det å være menneske. Men så er det også så mange ting vi er tvunget til å forholde oss til som dyr verken vet om, forstår eller bryr seg om; du kommer ikke til å bli uvenner med en ponni fordi du oppdager at den støtter terrorgrupper i Palestina, liksom.

På den annen side går det i det minste an å forklare seg overfor mennesker. Greit nok at du noen ganger er for sint, flau eller skamfull til å forklare ting eller snakke ut med noen, men med mennesker har du i det minste sjansen. Hester og hunder har følelser akkurat som oss, men du kan ikke gå til dem og si, «du, det i går ble veldig feil og jeg er kjempelei for det, kan vi snakke?». Du kan være så rettfferdig du bare klarer, og likevel oppfatter de kanskje at du avviser eller straffer dem, uten at du kan forklare for dem hvorfor du handler som du gjør. Og selv om hester og hunder og andre dyr kan være veldig flinke til å se at du har det vondt og komme med trøst, forstår de til syvende og sist ikke hva du sier; de kan ikke gi råd eller dele erfaring og visdom.

Alt i alt er vel det beste svaret jeg kan gi meg selv at jeg trenger begge deler: jeg elsker at jeg har en hund som er ubetinget glad i meg og drar meg med på tur, men samtidig hadde jeg klart meg dårlig uten kontakt med andre tobeinte, noen mer enn andre, og jeg teller dager til jeg får bestevennen min innom fra Stavanger.

fredag 8. august 2014

Cola, regn og labrador

Sitter her og tenker jeg ville skrive en liten oppdatering på dagligliv og sånn... har vært i Trondhjem en stund med familie og slekt, og vi stakk opp på slektshytta i Tydal. Stikkord er strålende sol, høy temperatur, og svermer av mygg 24/7, men jeg storkoste meg.

Det er veldig mange fine barndomsminner knyttet til hytta for meg, og nå var det i tillegg en god stund siden jeg hadde vært der sist, så det var spesielt å se igjen "tenkestedet" morfar laget til meg, formodentlig etter at jeg hadde lest Ole Brumm, soverommet med køyesenger hvor jeg har tilbrakt så mange netter, og bekken hvor vi alltid bygde demninger av småstein, jord og plankebiter som barn. Det var varmt og fullt av mygg, men jeg var overlykkelig og kjente på en nostalgi uten like.

Fikk òg stolt overlevert en hytteboka jeg fikk laget til tante og onkel, med teknikken jeg lærte på valgfag scrapbook på Namdals. Skal lage én til foreldrene mine også, når de kommer hjem med papirene jeg skal bruke som omslag. Kanskje jeg legger ut en slags steg-for-steg-bokbindingsoppskrift på bloggen da :)?

Har vært hjemme i Bergen en stund nå, dro hjem tidligere enn de andre fordi jeg måtte hjem og passe katten som hadde vært alene rundt huset mens vi var borte, med en familievenn som kattepasser som satte ut fôr og vann. Var ikke helt 100% med på at hun skulle bli igjen alene i det varme været, og da jeg kom hjem igjen fra Trondhjem høljet det ned, så Mio var passe overlykkelig over å få slippe inn, og sluknet en god stund i senga til foreldrene mine. Nå som hun vet jeg er her, trives verdens største utekatt seg fremdeles best under åpen himmel, men hun søker fremdeles inn når hun skal sove, og vet hun savnet oss veldig mens vi var borte.

Er utrolig deilig å ha huset for meg selv, har fått kommet meg ut på sykkelturer omtrent hver dag, dels fordi jeg driver og tråler butikker etter colaflasker med bestemte navn, har et «prosjekt» på gang jeg nesten er ferdig med. Har òg fått en veldig stor ting å telle dager til, nemlig at bestevennen min fra folken kommer snart kommer på besøk! Skal hente henne på busstasjonen, gi henne verdens største bjørneklem, og finne på noen sprell før vi til slutt stikker til Nesbyen for å se på et labradovalpekull hun er interessert i:). Gleder meg som en unge, både til å være med henne igjen, dra på togtur, og treffe et helt kull med små labradorvalper :) !

 ^^og i morgen kommer verdens skjønneste lille hund ;) !

onsdag 6. august 2014

Sirkuslandsbyen kommer til Oslo!

Det er ikke hver dag at det kommer folk til hovedstaden og setter opp en hel landsby, så tenkte at dette måtte jeg bare skrive om! I disse dager driver Cirkus Xanti, et norsk nysirkus, rigger sin årlige Sirkuslandsby i Torshovparken i Oslo. Grunnen til at jeg bare føler jeg må reklamere litt for disse folkene er at jeg som kjent jobbet frivillig på denne festivalen sommeren 2011, og elsket hvert minutt. Kafételtet hadde god, hjemmelagd økologisk mat, enkvinnesforestillingen Bastard i verdens minste sirkustelt var kjempekoselig, sideshow-fakirgruppa Pain Solution var rå, og Helene Dahls tissu-workshop i manesjen til et gedigent telt med åtte meter opp til taket var et minne for livet.

Sirkuslandsbyen er et konsept som er veldig annerledes fra "vanlig" sirkus. Her finner du ingen dyr som opptrer, derimot har du et bredt utvalg sirkusforestillinger og -aktiviteter som går over flere dager. Du får se forestillinger, prøve ting selv på workshops og åpen trening, snakke med artister og andre sirkusfolk, eller bare gå rundt på området blant alle teltene og vognene og suge inn sirkusstemningen. Nysirkus handler om å inkludere og lære bort like mye som å opptre, så her er det fritt frem for å boltre seg med sjonglering, linedans, luftakrobatikk og andre ting artistene måtte by på.

Kommer meg dessverre ikke av gårde selv i år, men vil at flere skal få oppleve landsbyen og forhåpentligvis bli hekta på nysirkus, så hvis du er i/nær Oslo, så stikk innom Torshovparken fra fredag den 8. når du er ute og nyter sommervarmen!

Instagram-feed for @Cirkusxanti


tirsdag 5. august 2014

Tips til deg som skal begynne på folkehøyskole

Det nærmer seg skolestart, og veldig mange rundt om skal begynne på folkehøyskole om bare noen uker, og siden jeg nå har to års erfaring som folkehøyskoleelev, tenkte jeg at jeg ville dele noen tips til deg som skal begynne selv. Disse rådene er dels min egen erfaring, men også ting jeg har blitt fortalt fra andre og lett meg frem til rundt om på nettet. Vil bare si at jeg er klar over at noe av dette kan virke veldig selvfølgelig og åpenbart for mange, men jeg tenkte jeg bare skulle dele alt jeg hadde;).


1. Les om de forskjellige skolene, så er du mer sikker på at du har valgt «rett» skole
Folkehøyskoler kan være veldig forskjellige. Da jeg gikk sirkuslinja på Fjordane hadde vi for eksempel trening seks dager i uka, mens på Namdals var vi bare i stallen på mandager, onsdager og torsdager. Fjordane har fire hesteklasser, så en veldig stor andel av elevene deres er jenter. De ansatte på Namdals folkehøyskole er veldig gode på å «se» deg og ta tak i fravær, og spørre hvordan det går med deg om du ikke møter på ting, mens jeg personlig ikke følte det var tilfelle da jeg gikk Fjordane... og så videre.

Jeg kunne brukt en hel bloggpost på å ramse opp forskjellger og særtrekk bare mellom disse to skolene, og alle har forskjellige forestillinger om hvordan et folkehøyskoleår skal være, og jo mer du setter deg inn i ting på forhånd, jo høyere er sjansen for at du finner «din» skole. Les rundt på hjemmesidene til de forskjellige skolene, og ikke vær redd for å ringe skolene eller sende e-poster med spørsmål. Du kan òg Google for å høre hva andre sier om skolene du vurderer, men husk da å ikke legge for mye vekt på enkeltpersoners utsagn; ikke døm en skole nord og ned bare fordi en eller to personer ikke likte den, for eksempel, spesielt om de bare sier vage ting som «dårlige lærere» eller «dårlig miljø». Det som er en dårlig lærer for én person kan være en fantastisk lærer for en annen elev. Husk også at ting som miljøet på skolen avhenger av en viss grad av elevkullet, og kan forandre seg veldig fra år til år.


2. Bruk Facebook til å bli kjent med folk før skoleåret begynner
Da jeg begynte på Fjordane og Namdals, ble jeg med i grupper på Facebook for de som skulle begynne samtidig som meg. Når jeg først var med i gruppene kunne jeg få svar på praktiske spørsmål, og jeg ble venner med de som skulle gå sammen med meg, særlig klassekameratene mine. Jeg satt og chattet med flere av dem før skolestart, og da jeg ankom skolen kunne jeg gå rett bort og snakke med dem. Opplevde at dette gjorde det mye lettere å komme igang med året, siden jeg ikke stilte uten å kjenne noen.


3. Vær sosial fra dag én
Wikimedia Commons
Folkehøyskoleelever blir veldig fort sammensveiset, så det er lurt å kaste seg uti i fellesskapet med en gang, og være sosial og oppsøkende heller enn å sitte på rommet på fritiden. Hele dette avsnittet høres kanskje veldig selvfølgelig ut, og for veldig mange er det å være sosial og danne vennenettverk den mest selvfølgelige tingen i verden, men jeg tror den beste kan føle seg nervøs og sjenert de første dagene på folken. Hvis du kjenner det gjelder deg, så push deg selv til å være med de andre likevel. Husk at alle andre også er nervøse, og at du tidsnok vil treffe noen du kjenner du passer sammen med :).



4. Hiv deg med på nye ting!
På folkehøyskolen møter du folk med alle mulige slags interesser, så ta spranget og prøv nye ting. Jeg fant flere nye hobbyer og aktiviteter jeg likte å drive med både da jeg gikk Fjordane og Namdals som jeg kanskje aldri ville prøvd ellers, for eksempel ville jeg aldri ha oppdaget hvor utrolig gøy curling kan være, og jeg tror ikke jeg hadde meldt meg på bokbindingskurs utenfor folkehøyskolen. Som en elev uttrykte det i begynnelsen av året på Namdals (fra hukommelsen): «jeg tror ikke jeg ville prøvd kajakk ellers, men når du går folkehøyskole får du bare lyst til å hive deg med».


5. Gjør hybelen du bor på til «din»
Rommet ditt på folken blir hiet ditt, det blir hvile- og «tilfluktsstedet» ditt for når du er trøtt eller sliten eller trenger alenetid, og er også et sted hvor du kan jobbe med eventuelt skolearbeid og kose deg i lag med venner, så det er lurt å gjøre en innsats for å gjøre det personlig og koselig. Pakk for eksempel med en kosebamse hvis du har en, eller plakater, bøker, minner og pynteting. Det er opp til hver enkelt hvor mange slike ting du vil ta med, og hvilke ting som velges ut, men jo mindre nakent og mer personlig rommet blir, jo lettere blir det å føle seg hjemme og koble av der.



6. Vær deg selv
Når du begynner på folkehøyskole, vil du gjerne gjøre et så godt inntrykk som mulig, men husk å være deg selv. Som vi ble fortalt før året på Namdals: det er slitsomt å spille roller. 


7. Vær «raus» med de rundt deg
Folkehøyskoleår betyr motsetninger, konflikter og drama, det blir liksom bare sånn når så mange mennesker skal bo og studere så tett innpå hverandre et helt skoleår. På Fjordane hadde vi faste internatmøter og klassemøter én gang i uka, og vi fikk luftet mange «ulmende problemer» der som ellers kunne ha vokst seg store, og snakket ut når vi hadde konflikter eller når det hadde skjedd ting. Selv om din folkehøyskole ikke har slike ordninger, som Namdals dessverre ikke hadde, er det utrolig hvor mye som kan løses med god, gammeldags snakking.

Gi alle rundt deg en sjanse, lytt til begge parter hvis du dras inn i konflikter, og prøv å ikke baksnakke eller «stemple» de rundt deg. Ikke alle passer sammen med alle, men det er lett for at dårlig miljø og konflikter blir enda verre hvis enkeltelever eller grupper blir «satt i bås» eller folk snakker om hverandre mer enn med hverandre.


8. Tør å fortelle hvordan du har det og hva du mener
Både da jeg gikk Fjordane og Namdals var det en del ting rundt meg, både fra elever og ansatte, som jeg opplevde som urettferdig eller «feil» uten at jeg påpekte det. Det er lett å være usikker på egne meninger, spesielt når de andre rundt deg er så skråsikre, og da tenkte jeg tanker som at «det er sikkert bare meg». Tror jeg ble veldig revet med av «flokkdyrinstinkt», faktisk litt mot bedre viten.

Jeg sa selvfølgelig hva jeg mente flere ganger òg, og det var opptil flere tilfeller hvor jeg følte jeg gjorde en betydelig forskjell, men er faktisk litt sur på meg selv fordi jeg ikke alltid sa det jeg hadde lyst til å si; så hvis du synes noe er «feil» eller urettferdig med skolen eller miljøet, så push deg selv til å si ifra! Tør du ikke si noe direkte, så vurder å for eksempel legge ut en melding på Facebook, eller å slå deg sammen med andre som er enige med deg når du skal si fra! Selv om andre rundt deg ikke sier noe, er det sjeldent at du ikke finner noen som er enige med deg. Ofte går mange med de samme tankene, og når én først tar opp ting, får han eller hun gjerne raskt støtte fra andre rundt seg.

Tenker òg på hvis du trenger hjelp selv, eller for eksempel føler at du ikke passer inn. Som sagt blir det veldig fort dannet klikker på folken, og det er lett for at enkelte havner utenfor fellesskapet. Da jeg gikk Fjordane isolerte jeg meg veldig, og det ble veldig fort til at jeg følte jeg så fellesskapet utenfra, og verken hev meg med på aktiviteter eller ble inkludert i noen særlig grad av andre. De aller, aller fleste finner seg gode venner og et godt fellesskap på folken, men hvis du føler at du står utenfor og er ensom, så vurder å rett og slett si det rett ut. Det er sjeldent at elever blir utstøtt med vilje, og min erfaring er at de som går for seg selv og er ensomme eller har det tøft på andre måter gjerne raskt blir «tatt inn i varmen» og støttet når de tør å fortelle hvordan de har det.


9. Ta ansvar!
I og med at alle bor så tett innpå hverandre og er såpass avhengige av hverandre, er det veldig viktig at alle tar ansvar. De fleste konflikter på internater kommer faktisk av de bitte små tingene, som når folk ikke rydder etter seg. Det kan òg være slitsomt når elever stadig kommer for sent til ting, eller ikke dukker opp i det hele tatt (selv om mange selvfølgelig har gode grunner til at de er borte), så tropp opp på undervisning, valgfag, kjøkkentjeneste og arrangementer, rydd og vask når du skal, og gjør ditt for å bidra til et godt skolemiljø!

På samme tid: overlat disiplinering til lærerne. Du har selvfølgelig lov å si fra hvis noen ikke har ryddet etter seg eller hvis noen bråker for mye, men det å konstant gå og kjefte på folk er en god måte å få folk til å mislike deg på. Hvis problemer vedvarer, er det ofte like lurt å gå til lærere eller stipendiater og la dem håndtere det.


10. Gjør det meste ut av året!
Publicdomainpictures.net
Da jeg skulle begynne på folkehøyskole for første gang, fikk jeg høre av flere at «året blir det jeg gjør det til», og jeg lærte i løpet av året at det faktisk stemte utrolig godt. Et folkehøyskoleår er i stor grad hva du gjør det til. Det har faktisk veldig mye å si hvilke valgfag du tar og hva du velger å gjøre på fritiden generelt.

Da jeg gikk Fjordane valgte jeg å ha bare to valgfag, og angret på det etterpå fordi jeg følte dagene ble så tomme, så da jeg begynte på Namdals meldte jeg meg på en drøss valgfag og ble også med i elevlaget på skolen, og opplevde at det å ha en hektisk timeplan passet mye bedre for meg personlig.

Jeg sier ikke at du må være sosial og aktiv 24 timer i døgnet, men folkehøyskoleåret går virkelig utrolig fort, så bli med på aktiviteter, og prøv å ikke utsette ting du har lyst til å gjøre, og gjør det meste ut av året ditt. Vil du finne på noe, så ikke si «det må vi få gjort før skoleåret er slutt», bare begynn å planlegg, finn ut når det passer for alle, og bare gjør det. Gjør det meste ut av året ditt, «for å gå folkehøyskole er å samle på opplevelser»!

Har du egne råd og erfaringer å komme med, så ikke nøl med å dele dem!