lørdag 28. desember 2013

A Game of Thrones

Dette har vært en fin jul. Har hatt blandede følelser for juleti'a, men alt i alt har det gått bra. Sitter just nu og ser og hører på Nordlandsbanen minutt for minutt og en kar som mimrer om skiturer da han var liten, mens toget baner seg frem mellom Stjørdal og Steinkjer. Har to brødre som er hjemme for jula, og venner som kommer innom titt og ofte, men føler for å være litt asosial akkurat idag. Kjenner fremdeles at jeg savner Grong, men er glad for at jula ikke ble så ille som jeg var redd for.

Dagene opp til julaften gikk så som så, julaften gikk fint, og dagene etter har bare vært rolige og stille. Så har jeg fått nytt brettspill til jul, så det har vært et par slag Game of Thrones med hurven. Har hatt det utrolig gøy med dette spillet, selv om vi er i nybegynnerfasen alle sammen, det er et spill som ikke bare utfrordrer deg både til å tenke strategisk, men også til å forhandle effektivt og lese medspillerne og forutsi hva de kommer til å gjøre, litt som når du spiller poker eller Diplomacy. Alt i alt et utrolig digg spill, selv om vi er litt i nybegynnerstadiet alle sammen og jeg kjenner at jeg kanskje ikke helt har konsentrasjon nok til et spill hvor du må holde oversikt over så mange ting på én gang;).






Kjenner uansett at jeg gleder meg veldig til Grong og  folkehøgskolen. Selv om jeg har hatt en fin jul, så merker jeg at jeg har omtrent ingen venner i Bergen, veldig mye fortid og mest sannsynlig ingen fremtid. Så selv om jeg for så vidt har hatt det okei, kjenner jeg også at jeg kunne vært bedre. Kunne tatt bedre vare på meg selv, har ikke vært ute av huset på ganske mange dager, og kjenner at det blir deilig å komme hjem. De oppe sitter og ser på en film (Gravity) som er kjempesepennende og kan anbefales, men jeg orker ikke så veldig mye drama nå, så trakk ned igjen til rommet. Får gjøre nye forsøk på å være sosial igjen i morgen ;).


 

Ha en god romjul og godt nyttår!


onsdag 25. desember 2013

Øyeblikk: opp å lukke pipene


Har tenkt en del på tiden da jeg var frivillig på Cirkus Xanti igjen... har tenkt å ta kontakt med Cirkus Zorba og høre om jeg kan få sommerjobb hos dem, de har visstnok problemer med å få tak i norske billettselgere. Elsket å jobbe på Xanti, og hadde utrolig mange gode opplevelser der selv om jeg bare jobbet der en kort stund, og det er spesielt ett minne som jeg husker og holder kjært, som jeg fikk lyst til å dele.
Jeg ligger på ryggen på plankene i manesjen i det største teltet og ser opp mot den ene av "pipene" i telttaket høyt, høyt, høyt der oppe. Vi har hatt tissue-workshop med Helene, profesjonell sirkusartist under utdanning, og jeg blir liggende på rygg og se opp mot åpningen i teltduken og den hvite himmelen, og ser bitte små regndråper falle ned gjennom åpningen og ned mot manesjen. Jeg kommenterer dette til de jeg trener med, og Helene forteller meg at det ikke er regndråper, men små frø som er endt opp på telttaket og blir blåst ned gjennom pipene.
Vi hadde trent tissue en time, så jeg må ha vært sliten, og jeg må ha hatt vondt i hendene og alle stedene på kroppen jeg fikk friksjonssår av tøyet, men jeg husker ikke noen smerte, bare at jeg lå der og så opp, på åpningen og lyset utenfor og frøene som dalte ned mot oss. 
Det var så fredfullt.

Vi hadde to tissu-workshops, og jeg husker ikke om dette var den samme gangen som da jeg fikk lov å være med opp på telttaket. Hun skulle opp og stenge pipene -- eller på godt norsk, ha igjen klaffene over de to åpningene i taket. Pain Solution skulle ha show, jeg tror i det minste det var Pain Solution, og pipene måtte være igjen så det ble varmere til forestillingen, så de kunne "do their thing", som Helene sa.

Jeg spurte om vi kunne bli med opp, og fikk lov etter å ha svart ja på spørsmål om hvorvidt jeg forstod at det var strengt forbudt å falle ned. Så gikk vi utenfor, jeg og Helene og den andre frivillige som møtte til tissue-kurset, og bort til et svart tau som vi skulle bruke til å komme oss til topps. Vi begynte klatreturen opp siden av teltet mens Helene informerte om farene ved å miste taket og lande på en av de spisse teltstengene som sto rett opp, og gikk helt ned i bakken. Så var vi oppe, på taket av et hvitt sirkustelt i en park, åtte meter over Torshovparken i Sarpsborg.



Husker at Helene balanserte øverst på taket, fra den ene pipa til den andre, med armene rakt ut og til værs som en linedanser. Jeg vet ikke hvor mye balanse det krevde, for hun fikk det til å se naturlig og selvfølgelig ut som bare en sirkusartist kan. Vi lukket pipene, satte oss ned og så på utsikten, tok bilder av hverandre. Så var det bare å ta fatt på klatreturen ned igjen, og jeg hadde fått et minne for livet.

Jeg opplevde mye den korte tiden jeg jobbet på Xanti. Jeg så forestillinger, jeg deltok i workshops og åpen trening, jeg møtte alle slags sirkusmennesker, fra flere forskjellige land, og snakket om alle mulig rare sirkusting. Jeg fikk styre en giraffrekvisitt for en artist som hadde et solonummer, og jeg fikk bli med opp på taket på det største teltet. Men når jeg husker tilbake, er det én ting jeg husker bedre enn alt annet, der er ett veldig enkelt øyeblikk som sitter best: å ligge på ryggen etter en hard treningsøkt og se på himmelen, mens frøene dalte fredfullt ned


søndag 22. desember 2013

Hest er best

Det er midt på dagen og sol, men likevel bikkjekaldt, og jeg er på ridetur med hesteklassen på jordene og traktorveiene dypt inne i den nord-trønderske vinteren. Hestene baner seg vei i en lang rekke gjennom dyp snø. Vi hesteelevene må dele på hestene med videregående-klassene som også bruker gården, så vi tar de turmulighetene vi får, og da lar vi oss ikke stoppe av at vinteren er her. Så her sitter jeg på hesteryggen med en tjukk jakke, buff rundt halsen, lue under hjelmen, og superundertøy under klærne. Er tyngre å puste med buffen over nesa, så innimellom lar jeg den gli ned igjen, før jeg igjen må opp men en hanskekledd hånd for å trekke den opp over nesa igjen. Jeg vet ikke om jeg noen gang har vært bedre kledt enn jeg er under disse rideturene, og er takknemlig for at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær.

Rekka kommer til et åpent jorde, og vi stopper, strammer inn tøyler, retter oss opp i overkroppen og svarer ivrig ja når læreren spør om vi er klare. Så gallopperer vi, og alt jeg tenker på er riktig sits, riktige tøyler og å holde balansen. Kulden betyr med ett ingenting, alle hverdagsbekymringene er glemt, det er bare meg og hesten, et stort og stolt dyr som langer ut over et snødekt landskap. Det er verdt det.


Sitter hjemme i Bergen og mimrer og savner hestene. Har som sagt hatt lyst å begynne å ri lenge, men ante ikke hvor mye det egentlig skulle gi meg, eller hvor glad jeg kom til å bli i disse fantastiske og forunderlige dyrene. Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne når jeg skal beskrive hvorfor jeg er blitt så glad i dem, men en stor del av det er sjarmen med at de er store, sterke og stolte dyr, og samtidig er som små barn, som velter trillebårer på gøy, tuller og bøller med deg og kan finne på å bli redde for alt fra blafrende plastposer til vanndammer på gulvet.

Det er òg noe med båndet som utvikles mellom deg og disse herlige dyrene, spesielt når du rir samme hest over tid. Hesten gir ikke vennskap gratis, den er ikke som hunden som kommer deg logrende i møte når den ser deg. Du må behandle hesten godt og rettferdig og gjøre deg fortjent til hengivenheten dens, du må gi den riktig stell og masse kos og omsorg og tålmodighet, og uansett er hesten som et menneske i og med at den kan være glad for å se deg om morgenen, eller morgengretten og potte sur. Men når du opplever at du har fått til det båndet med hesten eller ponnien din, og den for eksempel kommer bort til deg og vil ha kos når du er ute for å møkke eller hente inn en annen hest, eller du går bort til boksen dens og den tydelig viser at den er glad for å se deg... da er det vanskelig å unngå å bli rørt;).

Selve ridingen er også en øvelse som gjør at du vokser veldig. Det er ikke bare treningen, og all teknikken som kreves, men også måten du samhandlinger med hesten din på. Når du sykler, bruker du bare styret og kroppsvekt for å svinge med sykkelen. Når du sitter på en hest, bruker du derimot ord, lyder, sjenkler (ben) og tømmer til å fortelle hesten hva du vil den skal gjøre. Du styrer ikke hesten direkte, du formidler ønsker, du ber hesten om å jobbe for deg, og du må gjøre dette på en riktig, forståelig og rettferdig måte. Du må ikke gi blandede og forvirrende signaler, du må være bestemt, men samtidig ikke for hard, og du må være tålmodig og ettergivende og ta utgangspunkt i hestens ferdigheter og dagsform.

Tror det er alle disse tingene, og den utrolig gode stemningen i stallen der vi har undervisning, som gjør at jeg bare har falt pladask for disse fantastiske vesenene, og jeg tror det bare er å konstantere at jeg offisielt er blitt et ekte hestemenneske. Krysser fingrene for at jeg får fortsette å ri etter folkehøyskoleåret!

Stå på!

tirsdag 17. desember 2013

Halvveis gjennom eventyret


Savnes: et folkehøyskole-semester.
Hadde det foran meg nå for bare litt siden, men nå er det sporløst forsvunnet. 
Dusør utloves. Eventuelle tyver skal ha deng.

 
Da var altså første semester av folken allerede over. Siste dagen i stallen hadde vi bare litt stallarbeid før vi trakk opp i det superkoselige klasserommet i andre etasje og fikk grøt og saft, med kaffe og kake til dessert, og det kom til og med en julenisse og delte ut presanger til oss, så nå har jeg en veldig fin rosa hest.no-almanakk til 2014 begynner ;).

Er en helt rar følelse å være gjennom første halvår allerede. Dels fordi jeg ikke vil at dette året skal ta slutt fordi jeg har det så godt her, men òg dels fordi jeg vet at det blir mye mindre vanlig undervisning neste semester. Der Fjordane hadde mange små dagsturer og overnattingsturer der vi bare tilbrakte én natt et sted og så dro hjem, har Namdals bare én slik tur, og istedenfor flere store utenlandsturer. Folka på Europalinja har faktisk to lange turer rundt om i Europa, og selv om vi hesteelevene «bare» har Malagaturen vår, har vi også en lengre tur til Sør-Europa senere i år. Så med påskeferie og to utenlandsturer blir det faktisk ikke mye tid igjen til vanlige dager i stallen, og selv om det helt sikkert blir helkjekt og jeg gleder meg til Italia som en unge, føler at det kommer til å bli stressende og få tiden til å gå altfor fort. 

Har vært flink til å utnytte året mye bedre enn da jeg gikk Fjordane; har både vært mer sosial og tatt mange flere valgfag, for eksempel, og føler ikke at jeg har «sløst» med tiden min her, men føler likevel at jeg kan gjøre en enda bedre jobb neste år. Men er uansett godt å merke den store fremgangen jeg har hatt fra da jeg begynte her, og hvor utrolig herlig det var å få ri -- og galoppere på -- en skikkelig stor hest den siste ridetimen vår før året var slutt, en hest som minst én i klassen attpåtil var redd for fordi hun bøller med de som leier henne og skaper seg veldig når hun står i boks. Klarte å strigle og sale henne opp (riktignok sammen med en klassekamerat) uten å bli redd, klarte helt fint å holde kustus på henne og er veldig stolt over det i ettertid. Hestene jeg har hatt med å gjøre så langt har vært snille og godslige skolehester, og selv om det er nettopp det jeg trengte da jeg var ny, føltes det fantastisk å få utfordret seg på en hest det faktisk var minst én i klassen som ikke turte å ha å gjøre med:).

Alt i alt: det er ting som har gått bra, og det er ting som har gått mindre bra, men er for det meste fornøyd med året så langt, og har fått flotte, lojale, snille og gode venner som jeg håper vil være med meg for livet. Så får jeg satse for fullt semesteret som kommer!

mandag 16. desember 2013

Disiplin kunstriding (voltige)

Husker fredagen var ukas høydepunkt da jeg gikk sirkulinja på Fjordane FHS. Uka var nesten over (lørdag var mer en "kosedag" hvor vi ikke trente så hardt), vi skulle ha fremføring for klassen av de små "ukeshowene" vi fikk i oppdrag å lage ett av hver uke, og best av alt, vi skulle trene kunstriding! Nå som jeg har begynt hestelinje, føler jeg at tiden er inne for endelig å skrive litt om kunstriding, eller på godt norsk, voltige (utt. voltisje)!

Kilde: Facebook, Fjordane folkehøgskule
Kort og godt om kunstriding (voltige)
God trening for: balanse og rideferdigheter, og trygghet på hesteryggen
Gode utgangspunkt: en trygg voltigehest du stoler på, god balanse og en porsjon mot

Kunstriding, eller voltige, går ut på at du utfører akrobatiske øvelser på en hest i bevegelse, enten alene eller med én eller flere partnere. Hesten beveger seg i ring (longering), og alt du skal tenke på er å utføre øvelsene i nummeret ditt. Øvelser er alt fra enkle ting som å stå på alle fire og så heve én arm rakt fremover, og benet på motsatt side rakt bakover («flagget») til avanserte ting som å stå på hodet eller bære partneren din på skulderen mens han/hun ligger så rett ut som mulig.

Kunstriding er både en idrettsgren og en akrobatdisiplin på sirkus. På konkurransenivå skal du gjøre en serie figurer og få poeng ut etter hvor «riktig» du klarer å gjøre dem. Det er også en egen poengskala for hestene, basert på hvor godt den går. Voltigekonkurranser inneholder òg ofte «kür», som er et nummer du komponerer selv, til egenvalgt musikk, og hvor du får poeng både etter hvor godt du gjør nummeret ditt, og for koreografi og rytme. I motsetning til i selve voltigen, der du gjerne må gjennom en serie øvelser som er bestemt på forhånd, kan du skreddersy et kür-nummer ut ifra hva du og hesten din virkelig er gode på.

Når du rir kunstriding som en del av et sirkusnummer er hovedforskjellen at du ikke deltar i en konkurranse mot andre utøvere, du kan fokusere fullt og helt på å underholde publikum.

Kunstriding er vel en av sirkustingene det er vanskeligst å begynne med, siden du må ha tilgang til hest, og hesten må kunne brukes til kunstriding, men hvis du først har disse tingene, eller kanskje får tatt et kurs, så anbefaler jeg deg å prøve det ut! Bare å sitte på hesteryggen i gallopp og holde deg fast i hjorten så godt du kan føles lett som å kjøre berg-og-dalbane, og det er en kjempegod følelse å drive med kunstriding over tid og merke fremgangen fra trening til trening. Kontakten med hest i seg selv kan òg være kjempeterapeutisk og bygge selvtillit, trygghet og stolthet.

Lykke til!

søndag 8. desember 2013

Varme, vær min venn


Kjenner jeg er blitt skikkelig varmekjær. Ganske sikker på at det dels har å gjøre med at det er blitt skikkelig kaldt og det er kommet pluss minus en halv meter snø, men òg fordi jeg har hatt et par nærkontakter med snø og kulde siste ti'a. Det begynte da vi hadde valgfag naturvandring og jeg hadde bestemt meg for å ikke kle på meg så mye som vanlig fordi vi bare skulle på en kort tur, og læreren klarte å kjøre fast bussen i den dype snøen på en smal skogsvei -- en skogsvei vi begikk oss oppover med buss for å slippe å gå de femti meterne til bålplassen ;)

Etter å ha brukt sikkert godt over et kvarter-tjue minutter på å grave snø og dytte buss om hverandre, fikk vi endelig bussen løs sånn at den kunne prøve på en dårlig gjennomtenkt snumanøver og kjøre seg fast igjen. Etter en ny omgang dytting og måking fikk vi kjøretøyet løst igjen, begikk vi oss til fots tilbake mot sivilisasjonen, med bussen ryggende bak. Den kom seg nesten helt frem før den kjørte i grøfta og ble stående og tippe faretruende så vi ikke torde flytte på den, og der sto vi i en time til vi fikk traktorhjelp til å dra bussen fri.

Fikk så min andre "nærkontakt med norsk vinternatur"-opplevelse i dag. Har fått litt lite søvn de siste dagene, og hadde festkveld og «liksombryllup» (en folkehøyskoletradisjon) på lørdag, så i dag har jeg stått opp klokka to om ettermiddagen og hatt daffedag. Skulle bare rett innom dusjen før jeg slo meg til ro for kvelden da jeg plutselig fikk telefon fra en i klassen som kunne fortelle at vaktmesteren på skolen skulle ta oss med på overraskelseskveldssnøskutertur, og da var det bare å hive på seg varme klær og begi seg ut i vintermørket igjen.

Vel fremme på gården hektet han en tilhenger bakpå snøskuteren, og så dro vi ut på jordene under nordlyset, med to hesteelever bakpå skuteren og fire til (inkl. meg) baklengs på tilhengeren.
Både lyden av motoren, lukten av diesel, og måten vi humpet og spratt gjennom landskapet på ga meg en følelse av å sitte i en motorbåt i full fart over en fjord, bare med store mengder snø som sprutet opp og dynket oss istedenfor vann. Så var det å hekte av hengeren og «råne» rundt på avsidesliggende jorder med vaktmester som sjåfør, og én og én elev bakpå. Var utrolig gøy, og var overraskende lett å holde seg fast (skuteren hadde håndtak til den som satt bakpå), er faktisk langt verre å sitte på en galopperende hest;). Fikk dessverre ikke tatt bilder, for det var bekmørkt, men vi skal mest sannsynlig på flere turer, og får sett hva det blir til da ;).

Da hengeren var hektet på og vi bare skulle ta noen runder før vi begikk oss hjem, klarte vi imidlertid, selvfølgelig, å kjøre oss fast i snøen – og da var det bare å hoppe av og ta en ny runde med graving av snø og dytting kjøretøy, denne gangen med et atskillig mindre fremkomstmiddel, men til gjengjeld over en meter dyp snø. Men vi kom oss hjem til slutt, og tror ikke noen av oss akkurat tok skrekken av kulda, for det første vi gjorde da vi kom av bussen var å løpe rett til de store brøytefonnene og kose oss som små unger i snøen vi hadde lengtet etter hele semesteret.

Så nå sitter jeg tjukt påkledt på det kalde rommet mitt, med min andre kopp varm drikke og en ovn som nekter å bli varm, og kjenner det er godt å få varmen i seg. God trening til det blir 30 minusgrader:).