Da var nedtellingen over. Sogndal i morgen.
Har for å være helt ærlig veldig blandede følelser for dette, er selvfølgelig glad for å dra fra Bergen og være ferdig med ferie og gjøre ting, men har det ikke helt 100% greit for tiden. Føler jeg kaster meg ut i et prosjekt jeg ikke vet om jeg er klar for, men vet også at jeg har veldig lite å tape på å prøve. Skulle det i aller verste fall skjære seg, har jeg tross alt ikke tapt mer enn noen måneder av livet mitt, og kan begynne fra scratch igjen neste høst. Vet det ikke nytter å stresse med å få ting gjort, ting tar den tiden de tar, og jeg har dårlige erfaringer med å ikke høre på signalene til kroppen og pushe meg for hardt fordi jeg vil nå målene mine så fort som mulig. Men fem eller 10 eller 20 år fra nå vil det jo ikke spille noen rolle om jeg nådde dem litt etter alle de andre. Det er det som er så lett å glemme.
Tenker på et utsagn fra behandleren til en venninne av meg, da vedkommende mente at hun pushet seg for hardt når hun bestemte seg for å flyttet fra et sted til et annet. "Du hopper utfor et stup med altfor liten fallskjerm". Jeg føler det litt på samme måten, bortsett fra at jeg ikke akkurat får assosiasjoner til å falle, snarere til å fly, og da er vel vinger egentlig en bedre metafor. Jeg har valget mellom å bli på den trygge bakken, eller å lette og fly gjennom livet og se hvor det bærer. Jeg vet bare ikke om jeg har store og sterke nok vinger, eller om jeg vil klare å lande mykt om de skulle svikte. Kom til å tenke på (av alle ting), Ikarus fra den greske mytologien, som styrtet til sin død fordi han presset seg for hardt og ville fly for høyt. Lærdommen jeg burde trukket fra myten om Ikarus er at du ikke må presse deg for hardt, at du ikke må gjøre vilje til overmot. Om du setter realistiske mål og våger å tar deg tid, vil du til slutt nå dem.
Vingene holder hvis du flyr forsiktig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar