Hest er best

Det er midt på dagen og sol, men likevel bikkjekaldt, og jeg er på ridetur med hesteklassen på jordene og traktorveiene dypt inne i den nord-trønderske vinteren. Hestene baner seg vei i en lang rekke gjennom dyp snø. Vi hesteelevene må dele på hestene med videregående-klassene som også bruker gården, så vi tar de turmulighetene vi får, og da lar vi oss ikke stoppe av at vinteren er her. Så her sitter jeg på hesteryggen med en tjukk jakke, buff rundt halsen, lue under hjelmen, og superundertøy under klærne. Er tyngre å puste med buffen over nesa, så innimellom lar jeg den gli ned igjen, før jeg igjen må opp men en hanskekledd hånd for å trekke den opp over nesa igjen. Jeg vet ikke om jeg noen gang har vært bedre kledt enn jeg er under disse rideturene, og er takknemlig for at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær.

Rekka kommer til et åpent jorde, og vi stopper, strammer inn tøyler, retter oss opp i overkroppen og svarer ivrig ja når læreren spør om vi er klare. Så gallopperer vi, og alt jeg tenker på er riktig sits, riktige tøyler og å holde balansen. Kulden betyr med ett ingenting, alle hverdagsbekymringene er glemt, det er bare meg og hesten, et stort og stolt dyr som langer ut over et snødekt landskap. Det er så verdt det.

Sitter hjemme i Bergen og mimrer og savner hestene. Har som sagt hatt lyst å begynne å ri lenge, men ante ikke hvor mye det egentlig skulle gi meg, eller hvor glad jeg kom til å bli i disse fantastiske og forunderlige dyrene. Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne når jeg skal beskrive hvorfor jeg er blitt så glad i dem, men en stor del av det er sjarmen med at de er store, sterke og stolte dyr, og samtidig er som små barn, som velter trillebårer på gøy, tuller og bøller med deg og kan finne på å bli redde for alt fra blafrende plastposer til vanndammer på gulvet.

Det er òg noe med båndet som utvikles mellom deg og disse herlige dyrene, spesielt når du rir samme hest over tid. Hesten gir ikke vennskap gratis, den er ikke som hunden som kommer deg logrende i møte når den ser deg. Du må behandle hesten godt og rettferdig og gjøre deg fortjent til hengivenheten dens, du må gi den riktig stell og masse kos og omsorg og tålmodighet, og uansett er hesten som et menneske i og med at den kan være glad for å se deg om morgenen, eller morgengretten og potte sur. Men når du opplever at du har fått til det båndet med hesten eller ponnien din, og den for eksempel kommer bort til deg og vil ha kos når du er ute for å møkke eller hente inn en annen hest, eller du går bort til boksen dens og den tydelig viser at den er glad for å se deg... da er det vanskelig å unngå å bli rørt;).

Selve ridingen er også en øvelse som gjør at du vokser veldig. Det er ikke bare treningen, og all teknikken som kreves, men også måten du samhandlinger med hesten din på. Når du sykler, bruker du bare styret og kroppsvekt for å svinge med sykkelen. Når du sitter på en hest, bruker du derimot ord, lyder, sjenkler (ben) og tømmer til å fortelle hesten hva du vil den skal gjøre. Du styrer ikke hesten direkte, du formidler ønsker, du ber hesten om å jobbe for deg, og du må gjøre dette på en riktig, forståelig og rettferdig måte. Du må ikke gi blandede og forvirrende signaler, du må være bestemt, men samtidig ikke for hard, og du må være tålmodig og ettergivende og ta utgangspunkt i hestens ferdigheter og dagsform.

Tror det er alle disse tingene, og den utrolig gode stemningen i stallen der vi har undervisning, som gjør at jeg bare har falt pladask for disse fantastiske vesenene, og jeg tror det bare er å konstantere at jeg offisielt er blitt et ekte hestemenneske. Krysser fingrene for at jeg får fortsette å ri etter folkehøyskoleåret!

Stå på!